Magma topp logo Til forsiden Econa

Olav Rune Øverland er partner og daglig leder i Wassum Investment Consulting AS. Han erutdannet siviløkonom fra The University of Strathclyde, sosialøkonom fra The University of Glasgow og er autorisert finansanalytiker (AFA). Han har blant annet vært adm. direktør for Skandia Kapitalforvaltning ASA, banksjef i DnB PrivatBank, analysesjef i DnB Markets og renteforvalter og makroøkonom for Hill Samuel Investment Management i London.

Obligatorisk tjenestepensjon - Hva bestemmer størrelsen på din fremtidige pensjon?

Norge har startet en pensjonsomlegging som innebærerinnføring av obligatorisk tjenestepensjon (OTP) og etter hvert endringer avfolketrygden. Landet er gradvis på vei bort fra pensjonsløsninger som erbasert på en fast andel av lønnen eller ytelse i form av prosent av lønn.Gjennom 2006 skal over 130 000 bedrifter med over 550 000 ansatte få nytjenestepensjon.

I OTP skal bedriftene betale en fast sum (innskudd) pr. år i forhold til den enkeltes lønn. Ved konvertering til og etablering av innskuddspensjonsordninger skjer en flytting av risiko for størrelsen på den fremtidige pensjonen fra arbeidsgiver til arbeidstager. Derfor bør den enkelte arbeidstager kunne påvirke risikoen og hvordan midlene forvaltes, og dermed den fremtidige pensjonen.

Utviklingen i USA, Storbritannia og Sverige har gått mot konverteringer av gamle ytelsesordninger til innskuddsordninger og at nye pensjonsordninger blir innskuddsordninger. Dette gjelder både i privat og i offentlig sektor. For å forstå den endringen som er i ferd med å skje, er det viktig å forstå forskjellen mellom en ytelsesbasert og en innskuddsbasert pensjonsordning. En ytelsesbasert pensjonsordning innebærer at pensjonen fastsettes som en andel av den enkeltes lønn. Typisk opptjeningstid er 30 år, og det er vanlig at pensjonen utgjør opp mot 2/3 av sluttlønnen. I en ytelsesbasert pensjonsordning er det arbeidsgiver som har risikoen for at den årlige premien vil variere som følge av resultatet av forvaltningen. Ved svak avkastning stiger premien for å sikre at det er tilstrekkelige pensjonsmidler iht. ytelsesnivået som er avtalt for den enkelte arbeidstager.

En innskuddsbasert pensjonsordning innebærer at arbeidsgiver årlig innbetaler en fast prosent av lønnen til den enkelte arbeidstager til en pensjonskonto. Arbeidsgiver har ikke lenger et ansvar for at pensjonen til den enkelte skal utgjøre en fast del av den enkeltes sluttlønn. Svingninger i finansmarkedene påvirker den enkeltes pensjonssaldo og dermed fremtidig pensjon. Risikoen for dårlig avkastning er overtatt av den enkelte arbeidstager, men fordelen ved positiv avkastning beholdes. I et innskuddsbasert pensjonssystem må den enkelte arbeidstager i større grad ta stilling til både sparehorisont (tid til pensjonering) og risikovilje. Pensjonssparingen må derfor også vurderes i sammenheng med andre formuesobjekter som mer direkte kan påvirke den enkeltes risikovillighet.

Pensjonsleverandørene tilbyr normalt tre investeringsprofiler med lav, middels og høy risiko (aksjeandel). Her er aktivaklassene og fondene satt sammen av pensjonsleverandøren. I tillegg tilbyr de fleste fritt fondsvalg fra et definert fondsunivers, og noen har investeringsporteføljer med garanti.

Salg av pensjonstjenester er i stor grad distribusjonsdrevet. Pensjonsleverandørene selger pensjonsprodukter til bedrifter som har svært begrenset kunnskap om pensjon. Bedriftenes kjøp av OTP gjøres i liten grad med utgangspunkt i kompetanse og erfaring om hvordan en pensjonssparing bør være satt sammen, hvilke forvaltere som benyttes, hvordan risikoen i investeringsvirksomheten styres, og hvordan kostnadene påvirker resultatet av sparingen.

Analyse av innskuddspensjonsleverandørene

Wassum Investment Consulting AS (Wassum) har utviklet en analysemodell for vurdering av innskuddspensjonsleverandørene. Målet med modellen er å kunne bistå ved valg av pensjonsleverandør og ikke minst i oppfølgningen av bedrifters pensjonsordninger. Vurderingen tar utgangspunkt i en analyse av status i dag og forutsetningene for å levere gode resultater i fremtiden.

Analysemodellen vurderer fire hovedområder:

– Forvaltningsstrategi, porteføljekonstruksjon og risikojusterte nøkkeltall

– Kvalitative vurderinger av forvaltere og fond

– Forvaltningskostnader

– Risikostyring i forvaltningen og i forhold til pensjonstidspunktet

Wassums modell for vurdering av innskuddspensjonsleverandørene

figur

Figur 1 viser hvordan en pensjonsleverandør vurderes iht. analysemodellen som gjennomgås i detalj under. De fire områdene som analyseres, vurderes på en skala fra 1–5, med 5 som beste karakter. Modellen gjør det mulig å gjøre komparative sammenligninger av pensjonsleverandørene og hvordan deres produkter utvikler seg over tid.

Forvaltningsstrategi, porteføljekonstruksjon og risikojusterte nøkkeltall

Investeringsstrategien skal sikre en langsiktig stabil vekst i arbeidstagers pensjonsmidler ved å investere med et akseptabelt risikonivå. En god investeringsstrategi kjennetegnes ved at den investerer i flere ulike aktivaklasser (aksjer og renter) og i flere markeder (Norge og utland) slik at det blir en god diversifisering. Tabellen nedenfor viser pensjonsproduktene med middels risiko (aksjeandel på ca. 50 %) til fire pensjonsleverandører.

Alle disse aktørene vurderes å ha satt sammen porteføljene med en god porteføljekonstruksjon. Tabellen ovenfor viser at investeringene splittes på opp til seks forskjellige aktivaklasser i både Norge og utland i aksje- og rentemarkedene. I tillegg har to av aktørene introdusert eiendom i porteføljene.

I markedsarbeidet til de enkelte pensjonsleverandørene legger alle frem egne forutsetninger for avkastning, risiko og hvordan aktivaklassene beveger seg i takt med hverandre i forskjellige markedsperioder (samvariasjon). Det er derfor svært vanskelig for en kjøper av pensjonsproduktene å gjøre en sammenligning av forventet risiko og avkastning mellom aktørene.

Sammenligning av pensjonsleverandørenes globale aksjeforvaltning i perioden fra februar 2000 til april 2006

 

figur

Pensjonsprodukter med middels risiko

  Pensjonsleverandør 1 Pensjonsleverandør 2 Pensjonsleverandør 3 Pensjonsleverandør 4
Pengemarked 2 % 7 % 10 % 10 %
Obligasjoner Norge 12,5 % 22 % 20 % 20 %
Obligasjoner globalt 27,5 % 10 % 20 % 20 %
Aksjer Norge 10 %   10 % 15 %
Aksjer globalt 40 % 51 % 40 % 35 %
Eiendom 8 % 10 %    

Wassums sammenligninger er basert på vurderinger av aktørene under like forutsetninger. Wassum bruker en Value at Risk-modell (VaR-modell) som anvender historiske standardavvik, samvariasjoner, autokorrelasjoner og antagelser om den fremtidige gjennomsnittlige avkastningen over de neste +10 år for ulike aktivaklasser.

Det simuleres 1000 utfall pr. år. Utfallsrommet vil kunne gi indikasjoner på hvordan en portefølje vil utvikle seg over tid. Denne metoden muliggjør en statistisk analyse av fremtidig forventet avkastning og risiko. På den måten er det mulig å gjøre komparative sammenligninger og vurdere forskjellene i porteføljekonstruksjonene til de forskjellige aktørene.

Dette er en svært utbredt metode for å beregne risiko i finansmarkedet. En svakhet med metoden er imidlertid at den ikke beskriver verste utfall, katastrofer o.l. Metoden skiller heller ikke mellom gode og dårlige forvaltere og hvordan resultatforskjellene påvirker pensjonssaldoen.

Kvalitative vurderinger av forvaltere og fond

Dyktige forvaltere er viktig for den fremtidige pensjonssaldoen. En god investeringsstrategi er viktig for å få en god diversifisering i en pensjonsportefølje slik at den blir mest mulig robust for forskjellige markedsbevegeleser. Det er imidlertid svært store forskjeller på de forvaltningsresultatene som ulike forvaltere klarer å oppnå over tid. En god pensjonssparing må derfor både være fundert på en god forvaltningsstrategi og forvaltes av gode forvaltere.

Figuren nedenfor viser avkastningen til de største norske og nordiske forvalterne innenfor globale aksjer.

Wassums analyseprosess ved vurdering av kapitalforvaltere

figur

Det er en interessant observasjon at den globale forvaltningen til DnB NOR Kapitalforvaltning, Storebrand Kapitalforvaltning og Nordea Investment Management er nær avkastningen til referanseindeksen (MSCI World) i perioden. Ingen av de største pensjonsleverandørene i Norge har klart å slå referanseindeksen de siste seks årene. De har i realiteten levert en indeksforvaltning minus kostnader i perioden. En bør merke seg at forvaltere som jobber mer aktivt med aksjeutvelgelse i markedene, som Skagen Global og Tempelton Global, har en betydelig meravkastning.

Figuren viser også et annet viktig forhold mht. sparehorisont. Pensjonspenger som ble plassert i globale aksjer hos de største forvalterne i Norge i 2000, har fortsatt ikke tatt igjen verdifallet som skjedde frem til mars i 2003.

Wassum har etablert en arbeidsprosess som søker å identifisere forvaltere som kan forvente å levere gode resultater på sikt. Gode historiske resultater er riktignok ingen garanti for fremtidig avkastning alene, og Wassum gjennomfører både en kvalitativ og en kvantitativ analyse av forvaltere. Den kvalitative gjennomgangen tar utgangspunkt i et omfattende og detaljert spørreskjema i tillegg til at det på løpende basis gjennomføres møter og samtaler. Kvantitativ informasjon innhentes fra eksterne databaser og kategoriseres og bearbeides. Nedenfor følger en enkel illustrasjon på Wassums prosess ved vurdering av kapitalforvaltere.

Basert på disse vurderingene er det mulig å si noe om forutsetningene forvalterne innenfor hver aktivaklasse har for å skape meravkastning på relativ basis fremover.

Naturligvis er det en nesten umulig oppgave å velge den beste forvalteren i alle aktivaklasser til enhver tid. Det burde imidlertid være et mål å unngå de dårligste. Slike forskjeller vil oppstå også i fremtiden. Når en ansatt har en ytelsesbasert pensjon, blir resultatet av svak avkastning høyere premie til bedriften. I en innskuddsbasert tjenestepensjonsordning betyr det lavere pensjon for den enkelte arbeidstager.

Finansmarkedet er globalt og i konstant utvikling, og det er intens konkurranse mellom aktørene. Gode avkastningsresultater gir økt kapital under forvaltning, jf. utviklingen til Stavanger Fondsforvaltning og Holberg Forvaltning de siste årene. Pensjonssparere burde ha tilgang til de beste forvalterne. Strukturen i markedet er imidlertid ikke slik at veksten i pensjonsmidler hos pensjonsleverandørene har en klar sammenheng med dette. Spesielt OTP-markedet er sterkt distributørdrevet med kjøpere (bedrifter) med liten kompetanse om pensjonssparing og ansatte med enda svakere kompetanse og interesse. Utviklingen av sparing innenfor obligatorisk tjenestepensjon vil introdusere mange personer for sparing i finansmarkedet. I løpet av de neste fem årene vil nær en halv million arbeidstagere ha mer fondsinvesteringer gjennom OTP enn det som en gjennomsnittlig person i Norge har i fondsplasseringer i dag. Dette vil føre til økt fokus på pensjon og resultatet av sparingen.

I OTP- og innskuddspensjonsmarkedet er det nå 15–20 tilbydere. Konkurransen er en helt annen enn innenfor ytelsesbasert pensjon hvor det nærmest er en oligopolsituasjon med tre store og to mindre livselskaper.

Forvaltningskostnader

I en ytelsesbasert pensjonsordning er kostnadene til kapitalforvaltningen en del av pensjonspremien. I en innskuddsbasert pensjonsordning er det forvaltningskostnader på flere nivå. En investeringsprofil har typisk en kostnad for forvaltningen av profilen, og i tillegg er det forvaltningskostnader i de underliggende fondene. Det er derfor viktig å beregne totalkostnaden for forvaltningen i komparative vurderinger. Tradisjonelt er det den ansatte som bærer disse kostnadene.

I utgangspunktet er det negativt med alle forvaltningskostnader som reduserer pensjonskapitalen. Kostnadene bør være mest mulig synlige og i minst mulig grad redusere den fremtidige pensjonskapitalen for den ansatte.

Innføringen av OTP i Norge har ført til en diskusjon om hvem som skal dekke forvaltningskostnadene innenfor innskuddspensjon. Lovgiverne har hatt et ønske om likhet mellom ytelsespensjon (hvor forvaltningskostnadene er en del av bedriftens kostnad) og innskuddspensjon (hvor den enkelte ansatt tradisjonelt dekker forvaltningskostnadene). Likhet mellom ordningene kan i utgangspunktet virke rett, men insentivene i et ytelsesbasert og et innskuddsbasert pensjonssystem er fundamentalt ulike. I ytelsespensjon betaler bedriften en premie, og i den grad avkastningen blir høy, reduseres premiekostnadene i fremtiden. I innskuddsbasert pensjon bærer den ansatte risikoen for at pensjonssparingen både kan falle og stige i verdi.

Det er flere viktige forhold som både er vanskelige, og som gir muligheter når den enkelte skal spare egen tjenestepensjon. Den enkelte arbeidstager må ta stilling til både sparehorisont (tid til pensjonering) og risikovilje. Hver enkelt arbeidstager bør vurdere betydningen av tjenestepensjonen i den samlede sparingen for pensjonstilværelsen. I dette regnestykket må verdien av fast eiendom, arv, annen sparing m.m. vurderes. For en pensjonssparer med mer enn ti år til pensjonstidspunktet, bør aksjer og andre risikoaktiva inkluderes. Forvaltningen av slike aktiva er dyrere enn kostnaden ved bankinnskudd og enkle renteinvesteringer.

Det vil derfor være uoverensstemmelse mellom bedriftenes og de ansattes villighet til å betale for forvaltningen i en innskuddspensjon. Innenfor kapitalforvaltning som i andre bransjer, er det slik at de beste aktive forvalterne av aksjer og andre risikoaktiva er dyre, men leverer meravkastning etter kostnader. Det er typisk slik at middelmådige forvaltere over tid oppnår indeksavkastning minus kostnader. Forskjellene på dette ble illustrert i figur 2 ovenfor når det gjaldt globale aksjer.

Verdiutviklingen i profilene de siste fem årene

figur

I en moderne tankegang vil en bedrift ønske å gi de ansatte en god pensjon, det er et etterspurt personalgode og kan bidra til at arbeidsgiver fremstår som attraktiv. Innføringen av OTP er imidlertid en ekstrakostnad for svært mange bedrifter. Deres insentiv er å holde kostnadene så lave som mulig. De fleste bedrifter har lav kompetanse på pensjon, og dermed blir pris lett avgjørende ved valg. Ved å innføre et innskuddsbasert pensjonssystem som gir bedriftene et insentiv til å kjøpe de billigste forvaltningsløsningene, vil det lede til at de beste pensjonsløsningene ikke blir tilgjengelig for pensjonssparere. Hvis fokuset blir lavpris, kan dette hindre fremvekst av gode forvaltningsløsninger. «Skagen tar 9 av 10 kroner som privatpersoner investerer i fond» (sitat fra DN). Skagens fond er blant de dyreste i markedet og har en delvis asymmetrisk avkastningsbasert honorar. Sparere forstår at midler bør spares der avkastningen etter kostnader er høyest. Et sentralt spørsmål blir derfor om bedriftene vil betale høye kostnader uten å få direkte glede av avkastningen. Det er grunn til å frykte at dersom bedriftene skal betale alle forvaltningskostnadene, reduseres konkurransen i markedet. Dermed vinner lukkede arkitekturer frem, og pensjonen til de ansatte blir dårligere.

«Billig og dårlig» eller «dyrt og bra»

Wassum gjennomførte i mars 2005 en analyse av noen pensjonsleverandører som alle vurderes å ha en god investeringsstrategi og diversifisering.1 Analysen tok utgangspunkt i aktørenes pensjonsprodukter med middels risiko (omtrent 50 % av aktivaene investert i aksjer).2

Figur 4 viser at det er svært store forskjeller i den beregnede historiske avkastningen etter kostnader mellom pensjonsleverandørene. Analysen er en illustrasjon, og det er naturligvis en svakhet at pensjonsproduktene ikke har eksistert gjennom hele perioden. Det er likevel mulig å konkludere med at det er svært store forskjeller. Hva skyldes disse forskjellene? Skyldes det høye kostnader hos noen av leverandørene, eller er det forvaltere og fond som er årsaken til forskjellene?

Årlig forvaltningskostnad

 

figur

Figur 5 nedenfor viser at de totale forvaltningskostnadene i de forskjellige profilene er svært forskjellig. Pensjonsleverandør 1 har lavest kostnader, mens Pensjonsleverandør 2 og 4 har de høyeste kostnadene. Pensjonsleverandør 3 ligger midt mellom.

Figur 6 nedenfor viser at det ikke er slik at den dyreste leverandøren (Pensjonsleverandør 2) er den som har gitt den beste avkastningen. Det er heller ikke slik at den billigste leverandøren (Pensjonsleverandør 1) har gitt den dårligste avkastningen.

Hvilke andre forhold kan dermed være sentrale mht. de avkastningsforskjellene som observeres? Det er mulig å gruppere pensjonsleverandørene mht. lukket og åpen forvaltningsarkitektur. Analysen gir støtte for at Pensjonsleverandør 1 og 2, som tilnærmet bare forvaltes av konserninterne forvaltere (lukket arkitektur), har levert signifikant svakere avkastning. Pensjonsleverandør 2 og 4 har en åpen forvaltningsarkitektur med både konsernintern og -ekstern forvaltning innenfor alle aktivaklassene, og har betydelig bedre estimerte historiske resultater.

Analysen konkluderte derfor med at det ikke er slik at den rimeligste aktøren har den dårligste avkastningen, og det er heller ikke slik at den dyreste pensjonsleverandøren er den beste. De signifikante forskjellene mellom aktørene kan knyttes til om de har en åpen eller lukket arkitektur mht. forvaltere og fond. Åpne arkitekturer har oppnådd høyere avkastning i forvaltningen av pensjonsmidlene enn i lukkede systemer. Pensjonsleverandører som åpner opp for konkurranse i forvaltningen, leverer bedre pensjonssparing fordi dette skjerper fokuset på gode resultater. Det er verdt å betale for god forvaltning av pensjonsmidlene. I et globalt finansmarked kan ikke en forvaltningsorganisasjon være best i alle aktivaklasser. En lukket arkitektur kan over tid bare fungere i et distributørdrevet marked med fokus på lave kostnader og med lav kompetanse blant kjøperne.

Figur 6: Historisk årlig avkastning de siste fem år for pensjonsleverandørene

figur

Risikostyring i en tjenestepensjonsløsning

Det er to sentrale forhold som bør vurderes når det gjelder risikostyring i en tjenestepensjonsløsning. Det viktigste er hvordan en investeringsportefølje opprettholder balansen mellom aktivaklassene i varierende markedsforhold. Det kalles ofte rebalansering. Det andre forholdet er hvordan risikoen trappes ned i en investeringsportefølje frem mot pensjoneringstidspunktet for hvert enkelt medlem i en pensjonsordning.

Rebalansering

I en godt diversifisert tjenestepensjonsløsning inngår typisk mellom fem og sju forskjellige aktivaklasser. Hver enkelt investeringsportefølje har i utgangspunktet en strategisk fordeling mellom de ulike aktiva, som for eksempel aksjer og rentebærende verdipapir. En slik strategi innebærer at pensjonsleverandøren må ta stilling til at den faktiske aktivafordelingen vil variere på grunn av de underliggende aktivaenes verdiendringer. Da oppstår spørsmålet om hvordan man skal agere etter hvert som dette inntreffer. Her praktiseres forskjellige teknikker.

Enkelte pensjonsleverandører forsøker å time markedet ved hjelp av taktisk allokering. Det innebærer at balansen mellom aksjer og renter justeres basert på de markedsvurderingene som leverandørene til enhver tid gjør. Dette er en svært vanskelig metodikk og gir sjelden gode resultater over tid. En annen metodikk er å justere de relative vektene tilbake til den strategiske fordelingen på fastsatte tidspunkt, f.eks. hvert kvartal, halvår eller årlig. Dette er den mest benyttede metoden i dag.

Den siste metoden er å tilbakestille porteføljene til den opprinnelige fordelingen når angitte grenseverdier for aktivaenes relative størrelse er oversteget. Sistnevnte metode beskrives gjerne som passiv rebalansering. Dette er den metoden som Wassum har testet over tid, og som har gitt meravkastning relativt til de andre rebalanseringsmetodene i forskjellige perioder og markeder. Dette er utførlig diskutert i Magma nr. 5/2001.3 En forutsetning for at rebalanseringsstrategien skal lykkes, er at det eksisterer fastsatte regler som er dokumentert i en plasseringsinstruks (hvilke aktiva som skal anvendes, innbyrdes størrelse, grenseverdier og hvem som har ansvaret), kontinuerlig overvåkning og kontroll samt en praktisk og gjennomtenkt rutine ved kjøp og salg i sammenheng med tilbakevektingen. Svært få av pensjonsleverandørene har systemer som kan gjennomføre dette p.t.

Nedtrapping av risikoen frem mot pensjonsalderen

Svært få ansatte har et aktivt og bevisst forhold til hvordan de skal vurdere tjenestepensjonsinvesteringene i dag. Wassum har foretatt en undersøkelse av de valgene som medlemmer i tjenestepensjonsløsninger gjør mht. aktive valg og bytter av investeringsprofilene. Det viste seg at nær 90 % av medlemmene i tjenestepensjonsordningene følger det standard valget som etableres i nye ordninger, og at nesten ingen medlemmer gjør endringer i løpet av de første 2 årene. Dette viser at interessen og kunnskapen om pensjon er lav, men den vil helt sikkert stige i de kommende årene etter som midlene i den enkeltes pensjonssparing stiger.

Det er imidlertid viktig at pensjonsleverandørenes investeringsporteføljer har en standard løsning som gradvis justerer ned den risikoen det enkelte medlem tar frem mot pensjoneringstidspunktet. Det er grunn til å tro at flere etter hvert vil tilpasse pensjonssparingen til den enkeltes preferanser mht. risikotagning. Basert på erfaringer fra f.eks. Premiepensjonssparingen (folketrygden) i Sverige vil trolig 2/3 av medlemmene ikke gjøre aktive valg. En pensjonsordning bør derfor ha en standard nedtrapping av risikoen i løpet av de siste 7–10 årene frem mot et enkelt medlems pensjoneringstidspunkt som reduserer aksjeandelen til ca. 20 %. Skal aksjeandelen reduseres ytterligere, bør nedtrappingen fortsette inn i pensjonsalderen. Dette er mye brukt i Sverige. Det er bare Nordea Liv som tilbyr dette i Norge p.t.

Oppsummering

Innføringen av OTP burde lede til bedre pensjon for alle arbeidstagere. OTP innebærer at arbeidsgiver årlig innbetaler en fast prosent av lønnen til den enkelte arbeidstager til en pensjonskonto. Arbeidsgiver har ikke lenger et ansvar for at pensjon til den enkelte skal utgjøre en fast del av den enkeltes sluttlønn. Svingninger i finansmarkedene påvirker den enkeltes pensjonssaldo og dermed fremtidig pensjon. Risikoen ved dårlig avkastning er overtatt av den enkelte arbeidstager, men fordelen ved positiv avkastning beholdes.

I et innskuddsbasert pensjonssystem må den enkelte arbeidstager i større grad ta stilling til både sparehorisont (tid til pensjonering) og risikovilje. I dette regnestykket må verdien av fast eiendom, arv, annen sparing m.m. vurderes. For mange er trolig OTP en sparing hvor risikovilligheten kan være høyere enn ved sparing i annen formue. Den enkelte må ta et større ansvar for egen pensjon i fremtidens pensjonssparing.

Den fremtidige pensjonen vil være avhengig av hvordan pensjonsmidlene er forvaltet. En god investeringsstrategi er viktig for å få en god diversifisering i en pensjonsportefølje. Det er imidlertid svært store forskjeller på de forvaltningsresultatene som forvaltere klarer å oppnå over tid. Når arbeidstagere selv bærer risikoen for resultatet av kapitalforvaltningen, bør de ha anledning til å påvirke hvordan investeringene gjøres, og hvem som forvalter dem.

Innføringen av OTP er imidlertid en ekstrakostnad for svært mange bedrifter. Deres insentiv er å holde kostnadene så lave som mulig. De fleste bedrifter har lav kompetanse på pensjon, og dermed blir pris lett avgjørende ved valg. Ved å innføre et innskuddsbasert pensjonssystem som gir bedriftene et insentiv til å kjøpe de billigste forvaltningsløsningene, fordi det er bedriftene selv som skal betale forvaltningskostnadene, kan det hindre fremvekst av de beste pensjonsløsningene.

Åpne arkitekturer har oppnådd høyere avkastning i forvaltningen av pensjonsmidlene enn i lukkede systemer. Pensjonsleverandører som åpner opp for konkurranse i forvaltningen, leverer bedre pensjonssparing fordi dette skjerper fokuset på gode resultater. I et globalt finansmarked kan ikke en forvaltningsorganisasjon være best i alle aktivaklasser. En lukket arkitektur kan over tid bare fungere i et distributørdrevet marked med fokus på lave kostnader og med lav kompetanse blant kjøperne. Det er verdt å betale for god forvaltning av pensjonsmidlene for arbeidstagere i en innskuddsbasert tjenestepensjonsløsning.

Noter

  • 1: Analysen ble presentert på Verdipapirfondenes Foreningskonferanse 28. mars 2005.
  • 2: Wassum har i denne analysen estimert historisk årligavkastning for fire ulike investeringsprofiler med moderat risiko etter atprofilens forvaltningsgebyr er trukket fra. Wassum brukte fondene som inngår i profilene pr. mars 2005, samt dagens vekter. To unntak:
    • Pensjonsleverandør 1 har nylig byttet ut fire av aksjefondene i profilen med et globalt indeksfond. Dette fondet er opprettet for kort tid siden og har ikke avkastningshistorikk. I analysen ble derfor den historiske avkastning for de fire fondene som profilen tidligere bestod av, brukt. Wassum hadde heller ikke historisk avkastning på et eiendomsfond til Pensjonsleverandør 1 og har fordelt denne andelen mellom aksjer og obligasjoner.
    • Historisk avkastning på et av de globale obligasjonsfondene til Pensjonsleverandør 3 var ikke tilgjengelig, derfor ble fondets andel fordelt på de tre andre obligasjonsfondene i profilen.
    • Det er også tatt hensyn til at profilene rebalanseres.
    •  Pensjonsleverandør 2 og 4 rebalanser aktivaklassene årlig, og vi har antatt at dette skjer 31.12.
    • Pensjonsleverandør 1 og 3 rebalanser kvartalsvis, og vi har antatt at dette skjer 31.03, 30.06. 30.09 og 31.12.
  • 3: Jf. artikkel i Magma nr. 5/2001 Taktisk aktivafordeling - enpassiv strategi for aktiv meravkastning av Olav Rune Øverland og Magnus Smistadi Wassum Investment Consulting AS.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS