Magma topp logo Til forsiden Econa

Frode Stangborli er forretningsrådgiver ved EDB 4tel. Han er utdannet sivilingeniør ved NTNU ­ Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse ­ og har en MBA fra ISCID i Frankrike.

Tom Nilsen er konsulent/prosjektleder ved InfoProd Research ltd. i Tel Aviv, Israel. Han er sivilingeniør fra NTNU, og har en MBA fra ISCID i Frankrike.

Olav Solem er professor ved Institutt for Industriell økonomi og teknologiledelse ved NTNU. Han har en dr.ing.-grad fra NTH. Solem har industriell bakgrunn i prosesstyring og produksjonsplanlegging.

Omverdensovervåking og industriell etterretning

Er vi forbigått med mer enn ti år uten å vite om det?

I land som Japan, Frankrike, USA, Storbritannia, Tyskland, Israel og Sverige har industriell etterretningsvirksomhet blitt en naturlig, viktig og ikke minst legitim del av strategiprosessen i mange selskaper. Situasjonen i norske bedrifter og blant deres ledere står i klar kontrast til utviklingen hos våre konkurrenter og handelspartnere.

På Universitetet i Lund har svenskene gitt sine vordende økonomer og fremtidige ledere kursing i etterretningsvirksomhet i mer enn 20 år. I dag er svenske selskaper ansett for å være blant verdens ledende på området. Istedenfor å forsøke å lære av våre naboer eller gi denne disiplinen en fortjent faglig tilnærming ser det ut til at ordetetterretning i næringslivssammenheng får oss nordmenn til å trekke nisselua godt nedover ørene og ropeindustrispionasje! Vi mener at vi ikke tar for hardt i når vi hevder at Norge ligger mer enn ti år etter verdens ledende land i denne utviklingen. Dette kan etter vår mening være en medvirkende årsak til at deler av næringslivet vårt tilsynelatende mangler konkurranseevne.

Denne artikkelen er basert på to hovedoppgaver skrevet ved NTNU, Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse, og vil gi en kort innføring i disiplinen omverdensovervåking. Videre vil vi presentere noen av våre erfaringer og empiriske resultater supplert med noen eksempler fra Norge, Sverige, Frankrike, Japan og Israel ­ før vi returnerer til situasjonen i Norge.

figur

Tabell 1. Uttrykk som blir benyttet innenfor omverdensovervåking

HVA ER EGENTLIG OMVERDENSOVERVÅKING? ­ DEFINISJONER OG BEGREPSAPPARAT

Da vi startet arbeidet vårt for over to år siden, var begrepsapparatet på norsk så godt som ikke-eksisterende. Det meste av den tilgjengelige litteraturen på området var av amerikansk, fransk og svensk opprinnelse. Våre definisjoner ble avledet fra tilgjengelig litteratur. Omverdensovervåking fremstår som en fornorsket versjon av det svenske uttrykketomvärdsbevakning, som i hovedsak tilsvarer de engelskspråklige uttrykkenecompetitive intelligence (CI) ogbusiness intelligence (BI).

  • «Business Intelligence, that is the systematic collection and interpretation of strategic business information from the business environment ...» Dr. Stein Kleppestø, Universitetet i Lund, Sverige.

«Business Intelligence, that is the systematic collection and interpretation of strategic business information from the business environment ...» Dr. Stein Kleppestø, Universitetet i Lund, Sverige.

Vi har valgt å definere omverdensovervåking på følgende måte:

Omverdensovervåking er etterretningsarbeid tilpasset næringslivet. Det er en systematisk og kontinuerlig prosess som på lovlig og etisk forsvarlig måte benyttes til å samle etterretning om definerte mål som kunder, konkurrenter, personer, teknologier, markeder, trender osv.

Etter hvert som disiplinen har oppnådd utvidet anerkjennelse, har stadig nye ord og uttrykk dukket opp. Som med mange «nye» ord har det en tendens til å gå inflasjon i bruken. Dette kan vi også se i Norge, hvor det engelske uttrykketintelligence er blitt et moteord: «Market intelligence», «information intelligence», «business intelligence», «Internet intelligence», «technology intelligence» ­ dette er noen av uttrykkene hentet fra norske selskapers websider. Men når man ringer og spør de ansvarlige for «intelligence»-virksomheten om hva de tilbyr, er det få som egentlig vet hva de selv mener.

I er noen av de mest brukte uttrykkene oppført.

Etterretning er ikke noe nytt

Etterretning blir ofte referert til som «verdens nest eldste yrke». Dette sikter til Bibelens beskrivelser vedrørende bruk av «speidere» til å forberede jødefolkets inntog i Kanaans land for mer enn 3200 år siden.

The art of war fra den hyppig siterte militærstrategen Zun Tzu er ofte brukt til å illustrere behovet for etterretning. Slik beskrev han for mer enn 2400 år siden viktigheten av å kjenne både seg selv og sin motstander:

«If you know your enemy and yourself, you will win every battle. If you know yourself, but not your enemy ­ for every battle won, you will suffer a loss. But if you are ignorant of your enemy and yourself, you are a fool and certain to be defeated in every battle.»Sun Tzu,The art of war

Hva menes med etterretning?

IGenesis hører vi om Adam og Eva som spiser avEtz HaMod'in (kunnskapens tre).Mod'in oversettes med «etterretning», men på hebraisk er dette ordet gitt en mye bredere tolkning. Nordmenn har en tendens til å oppfatte etterretning som noe ulovlig og hemmelig, og det er dermed gitt en meget snever tolkning. Det engelske ordetintelligence gir i liket medmod'in rom for en bred tolkning.

Intelligence eller etterretning er i vår kontekst relatert til informasjon som er prosessert og tillagt verdi gjennom menneskelig tolkning. Vi snakker her om informasjon med ulikt verdiinnhold for sluttbrukeren. Prinsippet blir i litteraturen ofte omtalt sominformasjonshierarkiet, hvor trinnene er rådata ­ informasjon ­ etterretning.

figur

Figur 1. Informasjonshierarkiet

Etterretningssyklusen («The Intelligence Cycle» ­ TIC)

I grove trekk følger etterretningsprosessen i CIA tilsvarende mønster som en business intelligence-prosess. Grunnprinsippene for disse prosessene blir gjerne referert til sometterretningssyklusen.

Etterretningssyklusen består i utgangspunktet av fire faser: planlegging og styring, innsamling, analyse og distribusjon. Det finnes mer eller mindre spesifiserte og detaljerte beskrivelser av prosessen, men vi vil her holde oss til den enkleste versjonen.

Planlegging og styring: Beslutningstakerne og etterretningspersonellet samles for å finne ut hvilke spørsmål man trenger svar på, og dermed hva slags etterretning man har bruk for. Dette stadiet blir også betraktet som det siste i prosessen, hvor man evaluerer resultatene fra forrige runde og igjen definerer nye etterretningsmål.

Innsamling: Det er gjerne denne delen av syklusen vi kjenner fra James Bond-filmene, hvor agenten er ute i felten og samler informasjon. I den reelle verden består denne delen av å innhente rådata etter de spesifikasjoner som er gitt fra planleggings- og styringsfasen. 80­90 prosent av denne informasjonen kommer vanligvis fra åpne kilder (OSCINT).

Analyse: Denne fasen virker kanskje ikke like spennende som innsamlingen, men den er gjerne viktigere. Analysefasen er kjent for å være den vanskeligste i etterretningsverden. Her setter man sammen alle de små informasjonsfragmentene, ser etter mønster, setter opp scenarier, bygger opp logiske argumenter, resonnerer og trekker konklusjoner. Her må utøverne ha sterke analytiske egenskaper for å tilføre den nødvendige kunnskapen til det eksisterende informasjonsgrunnlaget.

Distribusjon: Denne fasen innbefatter distribuering og presentasjon av etterretningen til de rette personer. Materialet må presenteres på en kort og oversiktlig måte, hvor konklusjoner og anbefalinger fungerer som støtte til beslutningstakerne. I litteraturen omtales dette som actionable intelligence. Det er videre meget viktig at det blir gitt tilbakemelding til etterretningsprosessen. Dette for å evaluere prosessen og definere nye etterretningsbehov.

figur

Figur 2. Etterretningssyklusens fire faser

FRA ETTERRETNING TIL OMVERDENSOVERVÅKING

Etterretning har tradisjonelt sitt utspring i militærstrategisk tenkning og har utviklet seg gjennom praksis og erfaring over lang tid. Det store spørsmålet blir så om det er hensiktsmessig å overføre slik metodikk til forretningsverden. Militærstrategisk tenkning er flere ganger forsøkt overført til næringslivet, men med varierende resultat. Det kanskje mest suksessfulle akademiske fremstøtet på dette området er presentert av Yale-professorene Nalebuff og Brandenburger. I deres «Co-optition»-teori er flere momenter fra krigføring og militærstrategisk tenkning innarbeidet.

figur

Figur 3. Etterretningssyklusen øker informasjonens verdi og forandrer beslutningsprosessene.

Figur 4 fremstiller forskjellen på en krigssituasjonen og en forretningssituasjon. I krig er det armé A som sloss mot armé B, men i en forretningssituasjon er kunden plassert i sentrum, og det hele er regulert av strenge lover.

figur

Figur 4. Forskjellen på en krigssituasjon og en forretningssituasjon

Det er også andre viktige forskjeller på de to situasjonene:

  • I krig er det et klart definert mål å beseire motstanderen. I forretningsverden vil altfor ensidig satsing på å slå motstanderen fort slå tilbake på initiativtakeren. Her er det kampen om kunden og markedsandeler som er det viktigste elementet.
  • Krig er gjerne tosidig, mens forretningsverden gjerne er mangesidig der mange selskaper sloss om de samme markedsandelene.
  • Krig er ikke en kontinuerlig kamp. Et annet viktig element er forsvar. I forretningsverden er konkurransen kontinuerlig, og defensiv tenkning bringer gjerne lite resultater.
  • I krig kan man forhandle om allianser og fredsløsninger. I forretningslivet finnes det lover og regler som begrenser mulighetene til å forhandle om fred eller allianser (prisavtaler, karteller osv.).

Disse fundamentale forskjellene gjør det både vanskelig, og gjerne lite nyttig, å ukritisk overføre militær strategi og etterretning til forretningsverden. Poenget blir altså ikke å utvikle en typisk militær etterretningsorganisasjon i bedriften, men heller å etablere en enhet eller aktivitet som tar utgangspunkt i næringslivets forutsetninger ­ med andre ord etablere et system for omverdensovervåking.

En militært strukturert enhet er gjerne hierarkisk oppbygd, spesialisert, seksjonalisert og omgitt med stor grad av hemmeligholdelse. Omverdensovervåkingsenheten bør derimot være åpen og ikke hierarkisk og ha forholdene lagt til rette for organisasjonell læring. Hemmeligholdelse blir i denne sammenheng et negativt element. Med andre ord har det liten eller ingen hensikt å hemmeligholde det faktum at man driver omverdensovervåking.

Komponenter i et omverdensovervåkingssystem

På et overordnet nivå handler omverdensovervåking om å konstruere et internt system for å samle, analysere og distribuere strategisk viktig forretningsinformasjon. Komponenter som man ofte finner i et slikt system, er:

  • Informasjonsinnsamling fra ulike kilder (80­90 prosent OSCINT)
  • Instrumenter og teknikker for å analysere, raffinere, forstå og tillegge kunnskap til den innsamlede informasjonen (gjennom menneskelig behandling for å bygge opp kunnskap)
  • Informasjons- og kunnskapsnettverk (agentnettverk)
  • Beskyttelse av egen organisasjon og dens sensitive informasjon

Som vi ser av de punktene vi har presentert ovenfor, innbefatter omverdensovervåking en rekke ulike forretningsmessige disipliner. Alle de ulike elementene blir gjerne utført i bedriftene i dag også, men det er systemtankegangen og struktureringen som gjør at disse har fått en ny dimensjon. Målet med omverdensovervåking er å gi lederne i bedriften et verktøy for bedre å samle inn og analysere den til enhver tilgjengelige informasjonen for å støtte og underbygge deres strategiske beslutninger.

Det siste punktet i listen ovenfor representerer motstykket til kjerneaktiviteten i omverdensovervåkingen. I dagens markedssituasjon tas BI i bruk av stadig flere bedrifter. Det hevdes av flere forfattere, blant annet Lise-Lotte Nilsson fra SAF i Sverige, at dersom bedriftene ikke tar i bruk BI, så vil de etter hvert ikke kunne sikre sine konkurransefortrinn fordi bedriften da ikke vil være i stand til å forutsi hvilke endringer som vil finne sted i de ulike markedene som bedriften oppfatter som relevante. I en situasjon der stadig flere bruker BI-systemer av ulik karakter, vil det være av betydning for bedriften at den evner å beskytte den informasjonen som oppfattes som viktig i forhold til forretningen. De beste til å avgjøre hva som er viktig å beskytte, vil i mange tilfeller være de som med jevne mellomrom selv er involvert i innsamlingsarbeid. De vil være i stand til å identifisere hvilken informasjon de selv søker etter for å avdekke hvilke fremtidige endringer som vil finne sted i markeder og hos eksisterende og potensielle konkurrenter.

Omverdensovervåking ­ en akademisk disiplin i utvikling

Vanligvis oppstår og utvikles en akademisk disiplin eller teori i et akademisk miljø for så å bli forsøkt overført til praksis. Omverdensovervåking står i kontrast til dette utviklingsmønsteret. Det er helt klart at omverdensovervåking ikke oppstod som noen akademisk disiplin. Fagfeltet har som nevnt sitt utspring i erfaring og praksis fra militærstrategiske aktiviteter. Et viktig moment er også at omverdensovervåking har liten eller ingen verdi om det ikke integreres med andre områder som strategi, organisasjon og beslutningstaking.

I slutten av 1970-årene hadde flere store amerikanske selskaper utviklet hemmelige etterretningsavdelinger. Montgomery & Weinberg var de første som gav dette en akademisk tilnærming da de i 1979 publiserte resultatene fra en undersøkelse i Journal of Marketing. Året etter kom boken som trolig har betydd mest for utviklingen av omverdensovervåking ­Competitive Strategy ­ av Harvard-professoren Michael Porter.

Porter (op.cit.) presenterte en strengt rasjonell-analytisk modell (Porters «five forces»-modell) hvor markedet styres utelukkende av fem markedskrefter hvor strategiske beslutninger blir sett som kvantesprang for posisjonering. Porters meget grundige konkurrentanalyse krevde også detaljert kunnskap og etterretning om konkurrenter. Porters strategikonsept var akkurat det enhver industriell etterretningsagent eller -organisasjon kunne drømme om. Etterretningsbehovet var med Porter ikke bare blitt legitimt, men også gitt en meget viktig posisjon innad i enhver bedrift.

I tiåret etter Porters utgivelse ble det bygd opp store etterretningsorganisasjoner i mange av USAs større selskaper. Akademikere og profesjonelle fokuserte utelukkende på det å utvikle og tilpasse analyser og metodologi til næringslivet. Til tross for de relativt store satsingene viste det seg at det å tilpasse den militærliknende tenkningen og organiseringen til næringslivet var mye vanskeligere enn først antatt.

Goshal & Westney (1991) var blant de første som forsøkte å finne forklaringer til den manglende blant mange av disse Porter-baserte satsingene på omverdensovervåking. De satte spørsmålstegn ved den militære tradisjonen og det sterke fokuset på analyse og metode. De fleste avdelingene var organisert som hemmelige militære avdelinger med informasjonsdeling på «need-to-know»-basis og sterk grad av seksjonering og spesialisering. Dette stod i sterk kontrast til de nye ideene om ressursbasert strategi, knowledge management og organisasjonell læring som vokste frem i begynnelsen av 1990-årene.

I mange selskaper har omverdensovervåkingen på sett og vis blitt sittende fast i gamle militære tradisjoner og ikke greidd overgangen til nye organisasjonsformer. Sverige og svenske selskaper ser ut til å skille seg ut her. Mens amerikanere, franskmenn og israelere i stor grad fremdeles sverger til sine hemmelige spionliknende operasjoner, har svenskene på en utrolig måte greid å avmystifisere hele etterretningsvirksomheten og gitt den en legitim og naturlig plass i sine større eksportselskaper. I neste kapittel vil vi forsøke å presentere typiske trekk ved omverdensovervåkingen i noen utvalgte land.

EKSEMPLER FRA NOEN UTVALGTE NASJONER

Erfaringer fra Israel

En av forfatterne av den foreliggende artikkelen, Tom Nilsen, hadde et seksmåneders utvekslingsopphold til Herzliya Interdisciplinary Center (ICT) i Israel hvor han studerte israelernes bruk av etterretning i næringslivet. Studien ble veiledet av professor Olav Solem ved NTNU og dr. Gil Feiler ved ICT. Det empiriske grunnlaget for prosjektet var ti casestudier av israelske selskaper samt en rekke dybdeintervjuer med tidligere etterretningsagenter som nå jobbet for israelske selskaper (Nilsen 2000).

Med tanke på norsk næringsliv er Israel kanskje et av de mest interessante landene å studere. Ser vi på likhetene, er Israel (som Norge) et lite land med både proteksjonistiske og sosialistiske tradisjoner. Næringslivet består i hovedsak av noen få store industriselskaper og en hel rekke små og mellomstore selskaper.

Israel har på mange måter oppnådd det Industri-Norge drømmer om. Landet har i løpet av et tiår blitt et verdenssentrum for høyteknologiindustri og kan i dag sammenliknes med Silicon Valley når det kommer til antall «start-ups».

Israel er kjent for å ha en av verdens mest beryktede etterretningstjenester,HaMossad LeModi'in U'Letafkidim Meyuhadim, kanskje bedre kjent som MOSSAD. Etterretning for israelere blir for oss som folkeeventyrene, Einar Gerhardsen, nordsjøoljen og OL på Lillehammer til sammen. Eli Cohen, Meir Amit, Reuven Shiloah og Isser Harel deler alle en nasjonal heltestatus for sine bragder som israelske spionlegender. Som den tidligere israelske etterretningsoffiseren Benjamin Gilad uttrykker det: «Israelere får etterretning inn med morsmelken.»

Israel har rykte på seg for å være et av verdens fremste land innenfor omverdensovervåking. Med dette utgangspunktet ville man kanskje tro at israelernes kommersielle etterretningsvirksomhet har dannet mye av grunnlaget for den omfattende suksessen innenfor høyteknologiindustrien. Studien viste derimot noe ganske annet.

Omverdensovervåking i Israel til stryk

I et land der etterretning har høy status, og hvor det vrimler av tidligere spioner i næringslivet, skulle man tro at omverdensovervåking som disiplin ville være i verdensklasse. Studien konkluderte likevel med følgende (Nilsen, op.cit.):

  • Israels rykte som en ledende nasjon innenfor omverdensovervåking stammer hovedsakelig fra gamle myter. Det er ikke resultatene fra omverdensovervåking, men snarere MOSSAD og tjenestens heroiske, nesten overnaturlige agenter som har gitt israelerne denne noe ufortjente statusen.
  • Om man antar at Israels etterretningsapparat er blant verdens ledende, har ikke dette hjulpet israelske selskaper nevneverdig i utviklingen av systemer for omverdensovervåking.
  • Det er stor mangel på systematisk bruk av omverdensovervåking. Aktiviteten er av tilfeldig karakter, ad hoc-basert ­ og blir gjerne ledet av selskapets øverste direktør.
  • Israelerne er mer opptatt av å stjeletaktisk viktig informasjon (industrispionasje) enn å analysere og opparbeide kunnskap om konkurrenter og markeder som vil gi enstrategisk verdi på lengre sikt.
  • Den etiske standarden er til tider meget tvilsom. Ulovligheter, lyving, misrepresentering og sammenblanding av statlige/private affærer er en del av bransjen.

Nå skal det sies at dette er generelle trekk som slett ikke gjelder alle israelske selskaper. Det er flere eksempler på meget operative omverdensovervåkingsenheter som er både velorganiserte og holder forsvarlig etiske standard.

Et eksempel er InfoProd Research (Middle East) ltd., som er et selskap som spesialiserer seg på informasjonsinnhenting i Midtøsten. Selskapet ble startet av dr. Gil Feiler og en veteran fra MOSSAD. Dr. Feiler og forskningsdirektør Doron Peskin er kjent som to av verdens ledende kapasiteter innenfor økonomiske forhold i Midtøsten. Staben består av spesialister på den arabiske verden (de fleste har bakgrunn fra etterretningen) samt høyt utdannede akademikere fra Europa, Nord-Amerika og araberverdenen. Denne kombinasjonen har vist seg å være meget effektiv for vanskelig/sensitiv informasjonsinnsamling og analyse. Selskapet kan skilte med klienter som blant annet Exxon, Phillip Morris, ABB, Daimler Benz, IMF, The Economist Intelligence Unit, Reuters og Verdensbanken.

Til tross for at omverdensovervåking i Israel (på et generelt nivå) ble gitt strykkarakter i Nilsens studie, ligger de likevel langt foran Norge i denne utviklingen. Landet har et fåtall bedrifter som stiller i absolutt verdensklasse. Industriell etterretning er et tema som er flittig diskutert i mediene og i akademiske kretser. Det er en sterk vilje og et ønske om å forbedre seg og øke kompetansen på feltet.

Frankrike: Omverdensovervåking ­ et nasjonalt ansvar

I likhet med Israel bærer Frankrike stempelet som et av verdens mest beryktede land innenfor industrispionasje. I «handelskrigen» mellom USA og Frankrike harpersona non grata og anklager om industrispionasje nesten blitt sjargong.

Når det kommer til omverdensovervåking, stiller Frankrike i en særklasse. I de fleste land er det det private næringslivet, da gjerne svært konkurranseutsatte industrier som telecom og farmasi, større selskaper samt akademikere som har representert drivkraften bak en nasjonal utvikling av omverdensovervåking. I Frankrike har det vært den franske staten som har vært drivkraften.

Da general Charles de Gaulle returnerte til makten i 1958, ble økonomisk og teknologisk spionasje gitt førsteprioritet i den franske etterretningstjenesten. Han skal ha uttalt at USA og Frankrike er allierte i militær sammenheng, men når det kommer til økonomiske interesser, anså han de to landene for å være i en slags krigstilstand.

Andre lands teknologiske forsprang (først og fremst USAs) ble uttalt å være en «alvorlig trussel mot rikets sikkerhet». Frankrikes beryktede etterretningstjeneste Direction Générale de la Sécurité Extérieure (DGSE) ble gitt mandat til å drive utstrakt samarbeid med franske selskaper for å hjelpe dem i teknologikappløpet. Militær teknologi ble gitt førsteprioritet.

Franske selskaper som samarbeider med DGSE, benytter det vi vil kalle for tvilsomme metoder, og kan vise til en rekke episoder hvor de har gått langt over streken når det gjelder informasjonsinnsamling.

  • Air France-skandalen er kanskje den mest kjente, der DGSE-agenter planter mikrofoner i setene på første klasse og utgir seg for å være kabinpersonale i håp om å fange opp forretningshemmeligheter.

  • Det franske forsvaret spesialtrener i samarbeid med DGSE en liten gruppe høyt utdannede vernepliktige til informasjonsinnsamlere. Disse blir så utplassert i franske selskaper i utlandet (også i Norge) med det oppdrag å samle informasjon, som så avleveres til den franske ambassaden.

  • En liten gruppe franske studenter som studerer i London og Brussel, får betalt businessklassebilletter på Eurostar-togene mellom London, Brussel og Paris. Deres oppdrag er å overhøre samtaler mellom forretningsmenn i håp om å avdekke potensielt viktig informasjon.

Air France-skandalen er kanskje den mest kjente, der DGSE-agenter planter mikrofoner i setene på første klasse og utgir seg for å være kabinpersonale i håp om å fange opp forretningshemmeligheter.Det franske forsvaret spesialtrener i samarbeid med DGSE en liten gruppe høyt utdannede vernepliktige til informasjonsinnsamlere. Disse blir så utplassert i franske selskaper i utlandet (også i Norge) med det oppdrag å samle informasjon, som så avleveres til den franske ambassaden.En liten gruppe franske studenter som studerer i London og Brussel, får betalt businessklassebilletter på Eurostar-togene mellom London, Brussel og Paris. Deres oppdrag er å overhøre samtaler mellom forretningsmenn i håp om å avdekke potensielt viktig informasjon.

Den franske stat tok steget videre i begynnelsen av 90-årene da Intelligence économique et stratégie des entreprises ble opprettet. Dette var en spesialgruppe unntatt fra parlamentarisk kontroll og direkte underlagt den franske presidenten. Gruppen, ledet av Henri Martre, konkluderte med at franske selskaper lå etter konkurrerende selskaper i USA, Sverige og Tyskland når det gjaldt omverdensovervåking. Ledet av den franske presidenten ble det lansert en omfattende kampanje for å øke franske selskapers etterretningskapasitet. Hjelp til kurs og utdanning ble hentet fra militæret og etterretningstjenestene, og bare i løpet av det første året av kampanjen gav den franske stat 6000 dagsverk til gratis seminarer og utdanning for å heve nivået.

Martre-kommisjonen har på mange måter vært en stor suksess. I dag er Frankrike å betrakte som et av verdens fremste land innenfor omverdensovervåking. Franske skoler og universiteter tilbyr et mangfold av utdanningsmuligheter helt opp til doktorgradsnivå. Den franske stat har i løpet av få år utviklet et sofistikert system for omverdensovervåking som innbefatter politiske, militære og private miljøer. Den franske økonomien er i dag i meget sterk vekst, og mye av dette skyldes landets teknologiske fremskritt de senere årene.

figur

Figur 5. Oversikt over den franske nasjonale satsingen på omverdensovervåking (Martre)

Sverige ­ en verdensmester til nærmeste nabo?

Svenskene har på en helt unik måte gjort omverdensovervåking til den mest naturlige sak i verden. Praksisen er strippet for militær hemmelighetstenkning og samtidig gitt en akademisk ­ nesten sosial ­ tilnærming. Svenskene har tilsynelatende og på en mesterlig måte greid å integrere de to konseptene omverdensovervåking og nyere organisasjonell læring.

Utviklingen av svenskenes legendariske omverdensovervåking startet ved Universitetet i Lund i 1975. Professor Stevan Dedijer, som i Sverige går under tilnavnet «pioneren», lanserte et kurs i det han kalte «social intelligence». Her ville Dedijer forelese om grunnprinsippene for etterretningsvirksomhet og dens rolle i samfunnet. Alarmen gikk da hos den svenske Säkerhets Polisen (SÄPO), som omtalte kurset som en «alvorlig trussel mot rikets sikkerhet». SÄPO fikk umiddelbart plassert en agent i Dedijers klasserom.

Pioneren var i begynnelsen selve drivkraften bak utviklingen av svenskenes omverdensovervåking. Han fikk med seg flere på laget, og etter ti år var Sveriges store industriselskaper, forsvaret, akademikere og politikere involvert i Dedijers ideer. Med utgangspunkt i Universitetet i Lund ble Business Intelligence & Strategy Network Sweden (BISNES) opprettet. Nettverket ble en møteplass for ledere fra politiske og økonomiske miljøer hvor man jobbet aktivt for å fremme svensk konkurranseevne. Docere Intelligence, et privat konsulentselskap med utspring i fagmiljøet ved Lund Universitetet, ble opprettet for å hjelpe svenske selskaper med å bygge opp etterretningsavdelinger. ABB, Ericsson, Astra, IKEA, Tetra pak og Volvo er bare noen av de svenske selskapene som har etterretningssystemer i verdensklasse.

Svenskene har også et utall kompetansenettverk og organisasjoner som jobber for å fremme disiplinen. 21. mai 1997 opprettet de Swedish Intelligence Center, som er verdens første nasjonale senter for omverdensovervåking. Et annet eksempel er Forum för Samverkande Omvärdsbevakning (FoSO), som består av Celcius, Ericcson, Exportrådet, Forsvarets Forskningsanstalt, Handelshögskolan i Stockholm, Forsvarshögskolan, Kommerskollegium, Universitetet i Lund, SE Banken, Skandia, Svenska Arbetsgivarföreningen, Sveriges Tekniska Attacheer og Överstyrelsen for Civil Beredskap. Som vi ser, omfatter svenskenes nasjonale etterretningssystem de fleste områder av det politiske og økonomiske samfunn.

Hva er så spesielt med svenskenes omverdensovervåking? Både den franske professoren Phillipe Baubard og Benjamin Gilad karakteriserer det svenske systemet for industriell etterretning som verdens beste. Baumard påpeker følgende tre hovedtrekk ved den svenske praksisen:

  • Svenskenes kunnskapsbaserte struktur og praksis søker ikke publisitet. Det meste som skrives om omverdensovervåking, er publisert på svensk, noe som gir ideene en form for naturlig «beskyttelse».
  • Systemet er kulturdrevet. Informasjonsdeling på tvers av selskaper er meget viktig og blir sett på som en måte å øke den nasjonale konkurranseevnen. (Dette punktet er også støttet av Henri Martre, som karakteriserer Sverige som «Europas lille Japan».)

  • Svenskenes etterretningssystem er ikke maskinvarebasert, men drives av en felles «sense-making» og forståelse.
Systemet er kulturdrevet. Informasjonsdeling på tvers av selskaper er meget viktig og blir sett på som en måte å øke den nasjonale konkurranseevnen. (Dette punktet er også støttet av Henri Martre, som karakteriserer Sverige som «Europas lille Japan».)

Stevan Dedijer påpeker også at i de svenske forretningsmiljøene snakker mange både engelsk, fransk og tysk, mens få av de internasjonale konkurrentene snakker svensk. Noe han mener er til svenskenes klare fordel.

Sverige er på mange måter en verdensleder innenfor området omverdensovervåking. Jesper Ejdling, som tidligere jobbet for Ericsson Intelligence, kommenterte etter SCIPs europakonferanse i 1999 at det var lite fra konferansen som imponerte, og at svenske selskaper uten tvil ligger helt i forkant sammenliknet med hva man finner ellers i Europa.

I 1993 presenterte Hans Hedin en studie av ti store svenske eksportfirmaer hvor han kartla deres innsats på business intelligence-området. Alle selskapene hadde en avdeling for omverdensovervåking som ble benyttet til å støtte strategiske beslutninger. Hele seks av de undersøkte selskapene benyttet også den interne etterretningsavdelingen til operasjonelle formål.

Svenskenes omfattende kunnskap innenfor industriell etterretningsvirksomhet har ikke bare sitt opphav i akademiske kretser, men også fra deres relativt velutviklede militære etterretningsapparat. Det er ikke uvanlig at etterretningstjenestene støtter næringslivet med sin deltakelse på seminarer og konferanser etc. Ifølge Stein Kleppestø ved Universitetet i Lund har det svenske næringslivet et stort antall utøvere med militær etterretningsbakgrunn.

Som vi ser, har «söta bror» opparbeidet kompetanse og en stilling internasjonalt som er rettet mot å øke landets konkurranseevne. Da kan man jo spørre seg hvordan står det til i hjemlandet Norge? Undersøkelsene til Stangborli og Nilsen viste at de fleste som ble intervjuet i Frankrike og Israel , visste at svenskene var gode på omverdensovervåking. I Norge derimot var det nesten ingen som visste hva omverdensovervåking var. «Det er typisk norsk å være god,» sa vår forhenværende statsminister Gro Harlem Brundtland, men er det nå på tide å se over kjølen og studere hva naboen har drevet med de siste 25 årene?

OMVERDENSOVERVÅKING I NORGE

I motsetning til Israel fremstår ikke etterretning i Norge som noe heroisk som alle forguder. Tvert imot har faktisk ordetetterretning en negativ klang. Etter flere skandaler og Lund-rapportens eksponering av mange års ulovlig avlytting og sammenblanding med politiske miljøer har alt som har med hemmelige tjenester å gjøre, etterlatt en negativ klang i det norske folk.

Hva vet nordmenn om omverdensovervåking?

De fleste vet lite om hva etterretningsarbeid dreier seg om, noe som til stadighet blir utnyttet av pressen. Et søk i de største norske avisenes artikkeldatabaser viste at det var hundrevis av artikler som inneholdt ordetindustrispionasje, mens vi bare fant én artikkel som omhandlet omverdensovervåking. Den ene artikkelen som omhandlet emnet, ble funnet i Dagens Næringsliv. Den hadde den utrolig useriøse tittelen «mitt navn er Fikkan, Jan Fikkan ...». Artikkelen profilerte Nycomed Amershams tidligere sjef for omverdensovervåking som James Bond. Et annet eksempel var Vi Menns fremstilling av Lund Universitets seriøse akademiker Wilhelm Agrell som en «spy-master» fra underverden. Det kan jo nevnes at han i Sverige er kjent som «fredsforskeren».

Norge og norske selskaper ligger trolig mer enn ti år etter Sverige og andre nasjoner i denne utviklingen. Omverdensovervåking har ikke ennå vært noe tema for diskusjon. Det kom tydelig frem under vår undersøkelse blant norske ledere. Det var svært få som i det hele tatt visste hva omverdensovervåking eller Business Intelligence dreide seg om. Så godt som alle «forstod» at vi snakket om industrispionasje. For å vise hvor lite norske ledere vet om omverdensovervåking, har vi sitert noen utsagn fra undersøkelsen til Nilsen og Stangborli.

  • En direktør ikonsernstrategisk ledergruppe for et av Norges største selskaper uttalte: «Vi driver ikke med omverdensovervåking, jeg kan heller ikke se at vi har bruk for noe slikt.»
  • En som titulerte seg somleder for business intelligence i et respektert norsk konsulentselskap, uttalte: «Jeg kan ikke se hvordan informasjon om konkurrenter kan være viktig i en business intelligence-prosess.
  • En partner i et norsk konsulentselskap uttalte: «Norske selskaper er kommet mye lenger enn svenske i utviklingen av slike systemer.»

Hva er statusen i norske bedrifter?

Man kan si at så godt som alle norske bedrifter til en viss grad driver en eller annen form for omverdensovervåking. Problemet er at de aller fleste mangler en overordnet, helhetlig og organisert tilnærming til disiplinen. Man kan lese avisartikler om konkurrenter, gjennomføre analyser og «benchmarking» uten egentlig å ha noen etterretningskapasitet.

Til tross for denne noe begredelige situasjonen er det noen lyspunkter å se. En håndfull norske selskaper har forsøkt å ta omverdensovervåking på alvor. I vår undersøkelse lokaliserte vi to selskaper som har organisert omverdensovervåking, og fem andre som er i ferd med å utvikle slike systemer.

Nycomed Amersham var trolige først ute i Norge med organisert omverdensovervåking og stiller således i en særklasse. Jan Fikkan fikk ideen om en organisert etterretningsvirksomhet allerede på slutten av 1970-tallet, men det var først i 1985 at prosjektet så dagens lys. Omverdensovervåkingsenheten er lokalisert i sjette etasje i hovedkvarteret og har fått en høy status innad i organisasjonen. Avdelingen består av tre­fem aktive samt et «agentnettverk» (CIN ­ Competitive Intelligence Network) med 50 agenter som er spredt rundt i hele organisasjonen hvor de fungerer som informasjonsinnsamlere. Omverdensovervåking har høy prioritet hos Nycomed og har et budsjett på ca. ti millioner kroner i året.

Kverneland, Norske Skog, DNB og Posten er blant de selskapene som har forsøkt å opprette omverdensovervåking ­ og da med varierende hell. Telenor har også eksperimentert med omverdensovervåking i flere år, men det har vist seg vanskeligere enn antatt å få opprettet og vedlikeholde slik kapasitet i selskapet. Statoil, Norsk Hydro og Orkla var blant de undersøkte bedriftene som ikke har noen organisert form for industriell etterretningsvirksomhet.

Hvor langt bak ligger Norge?

Som en måleverdi på hvordan Norge ligger an i forhold til andre land, satte vi opp en rekke kriterier, som så ble undersøkt. Som når man stiller diagnose på en syk person, har vi valgt å kalle kriteriene symptomer.

    Symptom 1. Staten er ikke engasjert.

    Den norske statsforvaltningen er ikke engasjert i omverdensovervåking. Det ble i den sammenheng gjort henvendelser til en rekke departementer og offentlige kontorer, men uten resultat. Til tross for at svenskene har drevet med dette i 25 år, har det ikke vært gjort noen utredninger eller forsøk på å lære av svenskene.

    Det mest interessante funnet var en tale av Thorbjørn Jagland datert 10. april 1997, hvor han sier at «intelligence» skal minske avhengigheten av råvarer og hjelpe oss inn i informasjonsalderen. Vi henvendte oss til Jens Stoltenberg og lurte på om noen i Arbeiderpartiet hadde tanker om å følge etter svenskene ved å vurdere mulighetene for å etablere enheter for omverdensovervåking hvor det offentlige også deltar. Det kom ikke som noe sjokk at Stoltenberg kunne avkrefte at regjeringen hadde planer om å lære av svenskene.

    Symptom 2. Mangelen på kunnskap om omverdensovervåking er urovekkende.

    Etter å ha kontaktet et utall offentlige kontorer, næringslivsledere og akademikere var det til slutt mindre enn ti personer som hadde en viss kunnskap om hva dette dreide seg om. Tidligere leder for omverdensovervåking hos Nycomed Amersham uttaler at han er skuffet over hvor lite norske ledere vet om dette fagfeltet. Få ledere er klar over hvilke strategiske fordeler det har. Han påstår at Norge ligger 10­15 år etter mange andre land i utviklingen.

    Symptom 3. Omverdensovervåking er industrispionasje.

    Nordmenn har en tendens til å oppfatte alt som har med etterretning eller overvåking å gjøre, som industrispionasje. Dette vitner om en utstrakt mangel på kunnskap.

    En undersøkelse om konkurrentovervåking gjort av SAS Institute i 1998 konkluderte med at så godt som alle norske ledere er meget skeptiske til slik overvåking og dens eventuelle nytte.

    Symptom 4. Det er få medlemmer og lite aktivitet i SCIP.

    Norge hadde 15 registrerte medlemmer i SCIP i 1999. Det var ikke registrert noen samlet aktivitet blant medlemmene. Organisasjonen har ikke noen egen norsk avdeling, men er underlagt SCIP Scandinavia (Universitetet i Lund, Sverige).

    Symptom 5. Det finnes ingen utdanningstilbud.

    Etter å ha kontaktet alle læresteder hvor det kunne være logisk å undervise i omverdensovervåking ­ NHH, BI, NTNU, UIO, UIB mfl. ­ satt man igjen med kun negative svar.

    I neste runde ble en rekke forelesere og professorer som jobbet innenfor fagområdet strategi og ledelse, kontaktet. Da for å finne ut om det var noen som «touchet» innom dette fagfeltet i noen av kursene. På BI/Markedshøgskolen har det vært noen hovedoppgaver innenfor dette fagfeltet. Det ble funnet en håndfull kurs som så vidt var innom dette.

    Symptom 6. Det er vanskelig å beskytte seg mot industrispionasje.

    Det å avdekke industrispionasje er ekstremt vanskelig, noe Overvåkingspolitiet trolig vet bedre enn noen andre. I NOU 1998:4 om politiets overvåkingstjeneste understrekes det at det kreves omfattende økonomisk og teknologisk kunnskap for å avsløre forsøk på industrispionasje. Danielsen-utvalget som ledet utredningen, konkluderer med at verken POT eller Økokrim i dag besitter den nødvendige kunnskapen. Utvalget anbefaler derfor POT å søke ekstern kompetanse.

    Ifølge den tidligere CIA-toppen Robert D. Steele vil et selskap som besitter høy kompetanse innenfor omverdensovervåking, ha relativt gode muligheter til å avdekke forsøk på industrispionasje. Han resonnerer videre at dersom mange selskaper besitter denne kunnskapen, vil det øke den totale nasjonale sikkerheten.

    Konklusjonen blir at norske selskaper overlater det å avdekke industrispionasje til politiet, som ­ igjen følge Danielsen-utvalget ­ ikke besitter den nødvendige kompetansen. Industrispionasje mot norske selskaper blir å sammenlikne med det å stjele godterier fra småbarn.

    Frankrike, USA, Israel, Sør-Afrika, Cuba og Sverige er eksempler på land der de nasjonale etterretningsapparatene uformelt støtter næringslivet. Vi mener ikke med det å si at de hemmelige tjenestene bør inngå utstrakt samarbeid med norske bedrifter, men for eksempel i utdannings- og rådgivningsøyemed vil kompetanse fra de hemmelige tjenestene kunne tilføre næringslivet nyttig kunnskap. I likhet med hva amerikanerne har gjort, bør også risikofylte satsinger i utlandet som for eksempel oljesatsingene i Aserbajdsjan og Venezuela tilbys rådgivning fra etterretningstjenesten.

    Omverdensovervåking og et verdiskapende Norge

    Norsk økonomi er i stor grad slavelagt dollarkursen og en håndfull råvarepriser. Til tross for at statskassen har sopt inn uforutsette milliarder det siste året, har Norges totale andel av verdenshandelen sunket fra 1980 til 1999. De andre skandinaviske landene kan derimot vise til en økning.

    Har oljen gjort oss lite konkurransedyktig på andre områder? Mye kan vel tyde på det. En av verdens ledende kapasiteter innenfor omverdensovervåking uttalte følgende:

    Norge vil aldri bli noen ledende nasjon innenfor industriell etterretning, av den enkle grunn at dere er ikke tvunget til det ...

    Gilad peker her på at Norge til nå ikke har vært tvunget til å være konkurransedyktig, og derfor ikke har utviklet systemer for omverdensovervåking.

    «Norge mangler evne og vilje til handling når det gjelder å skape et konkurranse- og innovasjonsdyktig næringsliv. Det er Norges største problem nå,» uttalte Michael Porter i september 2000.

    At næringslivet sliter, har en meget kompleks årsakssammenheng og kan ikke utelukkende forklares med høye oljeinntekter eller mangel på industriell etterretningsvirksomhet. Informasjonsbehovet, og ikke minst hastigheten på informasjonsflyten, vil øke sterkt i de kommende årene. Business intelligence er det verktøyet som er utformet for å håndtere dette, og vil derfor blir viktigere i årene som kommer. Det er derfor viktig at vi i Norge setter omverdensovervåking på dagsordenen, og at vi forsøker å lære av våre konkurrenter og handelspartnere.

    figur

    Tabell 3. Norske bedrifter som har satset på omverdensovervåking

    Hvordan komme på banen?

    Om vi skal ta igjen et forsprang på over ti år, er det klart at vi må satse offensivt. En kort oppsummering viser at utgangspunktet i dag ikke er det beste:

    • I motsetning til israelere er nordmenn i utgangspunktet negativt innstilt til alt som har med etterretning å gjøre. Omverdensovervåking blir oppfattet som industrispionasje
    • Industriell etterretning har ennå ikke vært noe tema.
    • I motsetning til Frankrike har ingen norsk regjering vurdert å involvere seg i utviklingen av business intelligence.
    • Söta bror har drevet omverdensovervåking i mer enn 20 år, mens norske ledere ikke engang forstår hva dette dreier seg om.
    • Det er ingen utdanningsinstitusjoner i Norge som tilbyr utdanning innenfor fagfeltet omverdensovervåking.

    Hvem bør vi så snu oss mot for å lære? Skal vi forsøke oss på en «fransk en», hvor regjeringen tar ansvaret for å utvikle omverdensovervåkingskapasitet i norske bedrifter? Skal vi lære av israelere, japanere, amerikanere, tyskere eller svensker? Skal akademia, de store selskapene eller regjeringen være den drivende kraften i utviklingen?

    Det er ikke bare å importere løsninger fra andre land. Nilsens studie av omverdensovervåking i Israel konkluderte med at det er vanskelig og lite hensiktsmessig for norske bedrifter å forsøke å adoptere israelsk praksis (Nilsen 2000). Studien av Sverige (Stangborli og Nilsen 1999) konkluderer med at industristrukturen er veldig forskjellig fra hva vi finner i Norge, og at norske tradisjoner, behov og ressurser avviker fra det vi ser i Sverige. Vår konklusjon blir at omverdensovervåking må tilpasses norske forhold.

    Hvilke nøkkelmomenter bør være med i denne utviklingen?

    • Det er viktig å få i gang en bred og seriøs debatt i mediene om emnet. Dette for å øke den generelle kunnskapen og dempe frykten og fobiene som råder.
    • SCIP Norge bør opprettes.
    • Akademia representert med for eksempel Handelshøgskolen, BI, UIO og NTNU bør komme på banen for på sikt å tilby utdanning på området.
    • Store, ressurssterke bedrifter bør gå i bresjen for utviklingen.
    • Regjeringen bør sette ned et utvalg for å lære av for eksempel svensker, franskmenn, tyskere og amerikanere og i neste omgang vurdere å involvere seg i det å hjelpe næringslivet å utvikle slik kapasitet.
    • De hemmelige tjenestene bør involveres som rådgivere og innenfor utdanning og opplæring. Dette fordi de besitter erfaring og nyttig kompetanse om etterretningsvirksomhet.

    Prosessen er allerede i gang. Vi håper med denne artikkelen at vi har greid å bringe temaet på banen på en oversiktlig og saklig måte. Arbeidet med å opprette SCIP Norge er allerede initiert i samarbeid med Benjamin Gilad, Michael Belkine (SCIP Israel) og SCIP Europa.

    • Kleppestø, Stein,. iIntervju i forbindelse med utarbeidelse av rapporten » «Business Intelligence in Norway» av Nilsen og Stangborli, Institut Supérieur de Commerce International de Dunkerque (ISCID), 1999.
    • Bibelen,. 5. Mosebok 1.,22 og 2.,1­24.
    • Tzu, Sun., » «tThe art of war», gammelt kinesisk militær strategisk verk fra ca. 500 før Kristus.
    • Genesis er bibelens 1.første bok somog omhandler om skapelsen. (1. mosebokMosebok).
    • OSCINT eller Open Source Intelligence. ­ en betegnelse innført av CIA, men i dag en allment brukt forkortelse.
    • Shaker, Steven M. og Gembicki, Mark P,. Figur hentet fra «The Warroom guide to competitive intelligence», McGraw­­Hill 1998.
    • Brandenburger og Nalebuff,. «Co­optition» Doubleday, NY, 1996, (Yale cchool of Management.).
    • Boyd, John R. Figuren er utviklet på basis av beskrivelsene til i «A Discourse on Winning & Losing», (unpublished) 1986.
    • Nilsson, Lise­­Lotte,. Omvärldsbevakning för en ny tid, SAF 1998.
    • Montgomery & Weinberg,. «Toward Strategic Intelligence Systems», Journal of Marketing, vol. 43, 1979.
    • Porter, Michael,. «Competitive Strategy», Free Press 1998 ([1980)].,
    • Goshal & Westney,. «Organising competition analysis systems»,, Strategic Management Journal, vol. 12, 1991.
    • Nilsen, Tom., » «Business Intelligence for Norwegian Companies based on Israeli experiences», NTNU 2000.
    • Oversatt: «Instituttet for etterretning og spesielle oppdrag».
    • Gilad, Benjamin,. «Business Blindspots», 2nd edition, Infornotics 1996, side . 133.
    • News & world report,. «Industrial espionage treat, Japan and others»,, May 6th. mai, 1996.
    • Papadop, Michel,. «b«Business spying», London Times, 17. J juni 1998.
    • Verneplikten er opphevet i Frankrike, men denne virksomheten foregår fremdeles.
    • Intervju med høyere fransk tjenestemann (anonym), Paris 1999.
    • Martre, Henri., «Intelligence économique ...», CGDP 1994.
    • Senere omdøpt til: Business Intelligence & Strategy Network Scandinavia.
    • Baumard, Philippe, (Aartickkele):. «From InfoWar to Knowledge Warfare: Preparing for the paradigm shift», page s. 8.
    • Martre, Henri., Intelligence économique et stratégie des entreprises., Commissariat Général du plan, 1996,. Page s. 34.
    • Hedin, Hans,. «Business Intelligence: Systemised intelligence activities in the multinational companies», Journal of AGSI, Nnovember 1993, side . 128.
    • Internett -søk i artikkeldatabasene til Aftenposten, Verdens Gang, Dagbladet og Dagens Næringsliv,. 1999.
    • Jagland, Thorbjørn, (Ttale),. Sehttp://odin.dep.no/smk/taler/97/970410.html.
    • Syvertsen, Jan Sverre., » «Ekte intelligente agenter», SPINN 1997,http://arkiv.origo.no/spinn.
    • Steele, Robert D., » «Private enterprise intelligence: its potential contribution to national security.»,www.oss.net/Papers/articles/Lesson001Handout1B.html. Tidligere CIA -offiser og medlem av » US National Security Council» og nå leder av » Open Source Solutions, Inc».
    • Kullman Five, Kaci., tTale på konferansen » «Næring i Norge ­ marked i verden», Oslo, 13 . september 2000.
    • Gilad, Benjamin,. Intervju Caesarea, Israel, Nnovember 1999.
    • Porter, Michael,. tTale på konferansen » «Næring i Norge ­ marked i verden», Oslo, 13 . september 2000.
    • Shaker, Steven M. og Gembicki, Mark P,. Figur hentet fra «The Warroom guide to competitive intelligence», McGraw­­Hill 1998.
    • Boyd, John R. Figuren er utviklet på basis av beskrivelsene til i «A Discourse on Winning & Losing», (unpublished), 1986.
    • Martre, Henri,. «Intelligence économique ...», CGDP 1994.

    © Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
    E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

    RSS