Magma topp logo Til forsiden Econa

Knut Johannessen Ims er førsteamanuensis ved Institutt for strategi og ledelse ved Norges Handelshøyskole.

Praktisk klokskap, lederetikk og økonomi

Hvordan bør vi leve våre liv? Dette er det sentrale etiske spørsmål. Et svar er å balansere ulike verdier opp mot hverandre. Til dette trengs praktisk klokskap som en moden person erverver seg gjennom levd liv, dvs. mangfoldig og rik praksis. Den kloke har realitetskontakt med sin samtid og evne og vilje til å leve seg inn i andres liv. Spørsmålet om det gode liv - om å leve godt og rett - bør selvfølgelig ikke besvares på grunnlag av ensidige markedsverdier, selv om økonomisk aktivitet er en viktig side ved menneskelig eksistens.

Det er et problem i et rikt land som vårt når markedsverdier og markedstenkning gjennomsyrer stadig større deler av samfunnet, og brer seg på områder hvor markedstenkning ikke hører hjemme. I det følgende vil jeg hente fram andre grunnleggende verdier og forutsetninger som ligger til grunn for et godt fellesskap og en velfungerende økonomi. For økonomiske verdier er ikke i seg selv nok til å opprettholde et samfunn. En økonom vil kunne si dette slik: Moderne kapitalisme trenger moralsk kapital, men skaper den ikke selv.

Moralsk kapital er på lang sikt viktigere enn den fysiske kapital, men skapes ikke i markedet. En kan tvert om forvente at moralsk kapital utsettes for sterk slitasje og forvitrer i en økonomi som er preget av global kapitalisme. Slik sett undergraver markedet sine egne forutsetninger. Her rører vi ved markedets begrensninger. Det er her livsverdier som respekt, omsorg, ansvar og kunnskap og tillit kommer inn. Disse verdier har absolutt stor økonomisk relevans, og er i de fleste praktiske situasjoner i et rikt land overordnet økonomiske verdier - når det er konkurranse verdiene imellom. Og det er verdikonflikter som ofte stimulerer til etisk refleksjon. Og i et etisk perspektiv er det ikke en selvfølge at menneskelige verdier må vike til fordel for økonomiske og nytteorienterte verdier. Slike konflikter har vi mange av i praksis, blant annet når en bedriftsledelse ser av regnskapstallene at inntjeningen blir svakere og svakere. Når er det rette tidspunkt for oppsigelser og nedbemanning? Slike spørsmål må stilles, og de har som regel ingen enkle svar. Det trengs mye praktisk klokskap for å handtere slike spørsmål på en balansert måte som trekker inn ulike verdier der økonomiske verdier naturlig hører hjemme. Faren er at de økonomiske verdiene blir enerådende, at markedstenkningen blir totalitær, og at man glemmer den nødvendige rammen omkring økonomisk virksomhet som er en forutsetning for at økonomien skal fungere.

Begrepet moralsk kapital viser til at kapital er mer enn penger, og slik sett er det en god påminnelse om at en velfungerende økonomi bygger på verdier som er vanskelig målbare - ja kanskje til og med umulige å måle.

KJERNEVERDIER

Hva er menneskelige kjerneverdier? I det følgende vil jeg argumentere for og kommentere vesentlige livsverdier ved hjelp av stikkordenerespekt, omsorg, ansvar, kunnskap og tillitdette et mikroperspektiv på organisasjon og økonomi. Slike livsverdier kan sees som forutsetninger for at den makroøkonomiske delen skal fungere.

Det er sagt om oss økonomer at vi bare forstår de verdier som dreier seg om pengeverdier. Mange ser derfor sterke likhetstrekk mellom økonomen og kynikeren, dvs. han som vet prisen på alt og ikke kjenner verdi i noe. I et rikt samfunn hvor reklameinnslagene velter inn over oss, og hvor markedsførerne i stadig større grad henvender seg mot menneskers drømmer og fantasier og bedriftens kreativitet i økende grad utfolder seg mot hva som tidligere ble kalt luksusbehov, blir oppmerksomheten meget sterk mot alt som kan kjøpes for penger, og mot lønn og skatt. Dermed er veien kort til at midlene, dvs. penger, lett blir mål i seg selv. Behovet for ytre ting som middel til et høyere mål er underlagt en naturlig grense, men våre ønsker er ubegrenset. Menneskelig begjær slukkes ikke ved materielle ting.

Siden økonomer er spesialister på pengeformidling, pengeinvestering og ikke minst regner ut virksomhetens økonomiske resultat, blir økonomen ofte etterspurt og ikke sjelden en anklaget profesjonsutøver. Ved å vise til et dårlig økonomisk resultat er det akseptabelt å sette fram krav om effektivisering og i verste fall true med oppsigelser og nedlegging av virksomheten. Oppsigelser leder til arbeidsledighet og dårlig økonomi for den som rammes, og kanskje verst av alt frarøves den arbeidsledige den mening som arbeid og fellesskap med kolleger innebærer. Menneskelig fornedrelse er et hyppig resultat. Arbeidsledighet, omplasseringer, strukturendringer, «downsizing», «outsourcing» er meget tidsaktuelle fenomen, for aksjeeiere krever høy avkastning på kapitalen, og får de ikke det, plasseres pengene andre steder. Dette er en av den moderne kapitalismes grunnlover. Økonomer som sitter i bakrommet og regner og kalkulerer, har sin del av dette ansvar i kraft av å ha spesialkunnskap om verdier som lar seg kvantifisere gjennom penger.

Men etikk, næringsliv og økonomi er mer enn bare kroner og ører. Det er mer enn kun nytteverdier, det er mer enn den store oppmerksomhet som gis til lønn, lønnsforskjeller og skatt. Lederlønn, etterlønn, fallskjermer og lønnsfordeling dreier seg om synlige og lett forståelige nytteverdier. Det er enkelt å sammenlikne min lønn med andres og vurdere om lønnsforskjellen er rettferdig, og det er svært vanskelig å begrunne den meget sterke veksten i lederlønninger ut fra alminnelige rettferdighetsbetraktninger. Den leder som selv taler om måtehold for sine ansattes lønnskrav og selv henter ut millioner i lønn og aksjeutbytte, får et troverdighetsproblem. Tilliten reduseres, og moralsk harme og indignasjon som er etikkens lakmuspapir, blir tydelig. Vanlige lønnsarbeidere som leser om gylne fallskjermer og sinnrike opsjonsavtaler, ser bokstavelig talt rødt og er rede til å hevne seg ved neste korsvei på det språk som lederen forstår - det økonomiske. Fokus blir lønn og lønnsforhandlinger. Det gjelder å tale eierne og lederens eget språk, og ta igjen på det området som man vet koster. Dette er enkel lære. Men her rører vi samtidig ved markedets begrensninger. Marked uten menneskelig respekt, omsorg, ansvar og tillit vil falle sammen. Legges det ensidig vekt på det nyttige på kort sikt, undergraves moralske verdier som ansvar, det å holde løfter og tillit. Markedet selv genererer ikke tillit, den må skapes andre steder. Hvordan kan tillit og ansvar skapes?

GOD TJENER,MEN FARLIG HERRE

Selv om moralske verdier typisk glimrer med sitt fravær i offentlig samtale i bedrift og samfunn, er disse verdier grunnleggende i alles hverdag og fortjener oppmerksomhet. Moralske verdier er knyttet til økonomi på mange måter fordi de er forutsetninger for økonomisk virksomhet og har økonomiske konsekvenser. De er likevel grunnleggende annerledes enn pengeverdier som er rent instrumentelle verdier. I et humant samfunn er hovedregelen klar. Når det er konkurranse mellom sentrale moralske verdier og pengeverdier, bør økonomiske hensyn generelt vike plass til fordel for moralske verdier. Regelen er at økonomi er en god tjener, men en farlig herre.

Hvordan omgås vi hverandre på våre arbeidsplasser? Hvordan møter vi hverandre som kolleger og medmennesker? Det er sagt at økende kynisme skyldes den stadig mindre respektfulle måten vi behandler hverandre på, og at kynismen forsterkes hver gang en person blir krenket. Krenkelser kan begås fra mange hold, også f.eks. av offentlige etater som overkjører enkeltpersoner med vedtak og oppførsel som ikke tar tilbørlig hensyn til individuell situasjon og særegenhet. Offentlige krenkelser kan skyldes en urimelig og firkantet bruk av regler i situasjoner der et personlig og fornuftig skjønn skulle tilsi alt annet.

Med de fire nøkkelordeneomsorg vil jeg antyde hvordan vi bør møte medmennesker i ulike situasjoner. Gir vi en person omsorg og viser respekt, vil han eller hun påta seg ansvar. Vi kan kalle dette positive forholdet for tilhørighetssirkelen. Det å ta ansvar gir tilhørighet, leder til lojalitet og skaper mening i hverdagslivet. Men ansvar uten kunnskap er som å la et barn styre en atomreaktor. Ansvar, respekt og omsorg forutsetter derfor kunnskap. Kunnskap er av mange typer. Boklig kunnskap, såkalt skolekunnskap, er kun én type. Kunnskapen en tilegner seg i arbeidsliv og dagligliv, kan betegnes som erfaringsbasert. Den bygger på praksis, dvs. at hver situasjon er konkret og mer eller mindre ny og spesiell. I praksis utsettes vi for utallige nye situasjoner som hver kan være rik på sanseinntrykk. Etter hvert lærer de aller fleste av oss å møte og håndtere slike situasjoner på en fornuftig måte. Denne kunnskapstype er i sin natur taus. Den er vanskelig å uttrykke i vanlige ord og begreper, men blir synlig gjennom vår væremåte og handlinger.

Denne type kunnskap spiller en vesentlig rolle i etikken. Den går så å si inn i ryggmargen på oss og justeres litt hver gang vi oppfatter at vi gjør feil. Kunnskap om moralske verdier består derfor typisk i kunnskapsformer som ikke er gjort eksplisitt (ikke «eksternalisert»). Slik taus kunnskap er det også vanskelig å utmeisle i enkle lover eller regler. Det er våre vurderinger og våre handlinger i møte med praktiske livssituasjoner som får oss til å utvikle et mer eller mindre godt skjønn, ellerpraktisk klokskap mellom ytterligheter. Den kloke vet at man ikke skal gi for store gaver, for da kan man sette den andre i forlegenhet. Det er enkelt å bli av med sine penger, men hvor mye skal man gi, til hvem, og når og hvordan skal en begrunne gaven for ikke å sette giveren i forlegenhet? Har man ikke utviklet praktisk klokskap, vil man muligens bli overrasket over å oppdage at omsorg og respekt, ansvar og kunnskap kan overdrives og resultere i negative reaksjoner og handlinger. Det er derfor et komplisert innbyrdes samspill mellom ansvar, respekt, omsorg og kunnskap. De er avhengige av hverandre slik alle dyder er. Overfor livets tilsynelatende mange paradokser bør vi handle med praktisk klokskap.

PARADOKSER

La meg illustrere denne tankegangen med enkelte tilsynelatende paradokser. Omsorg uten respekt er krenkelse. Vi ser krenkelsen tydelig i den paternalistiske tonen som familiens overhode eller den velvillige sjef lett kan slå an. Han ordner opp for deg - du kan selv ta det rolig. Det er mange problemer ved en slik velvillig fader. For det første vil han gjerne ta ansvaret fra en annen, og tar du fra et menneske ansvar som rettelig tilkommer det, vil du også lett ta selvrespekt og selvfølelse.

Et annet problem er at overdreven snillisme kan påkalle vår skyldfølelse og virke kvalmende. Under velviljens maske kan den gode far i bunn og grunn stille spørsmål ved om jeg egentlig er god nok. Det kan være mildheten og formen som gjør den gode far uangripelig rettferdig og skaper et inntrykk av at jeg bare er et barn som trenger en formynder for å ta riktige valg eller mestre utfordrende situasjoner. Overdreven omsorg uten respekt kan slik oppfattes som en type mobbing. Mobbing defineres i prinsippet av offeret. Det er offerets opplevelser, ikke de mer eller mindre velmente intensjoner, som avgjør om en handling karakteriseres som krenkende.

Paternalisme var en av de mange mobbe- og hersketeknikker som Svein Kile påtalte i sin viktige bok om helsefarlige ledere. En annen mobbetype ble kategorisert som feilsøkeren, dvs. sjefen som hadde stor glede av å studere andres feil, overdimensjonere dem og latterliggjøre dem. En tredje er værhanen, som er mester i å bortforklare og vike unna sitt ansvar og alltid sier seg enig med forrige taler. I moralske termer mangler en person som oppfører seg som værhane, personlig integritet, eller han består ikke av «fast ved».

En annen hyppig variant av overdreven omsorg er formulert som hjelpens paradoks. Det er som Oscar Wilde en gang skal ha sagt: «Jeg vet ikke hvorfor jeg er uvenner med vedkommende, for jeg har jo aldri forsøkt å hjelpe ham!» For det å ta imot hjelp kan være nedverdigende. Det kan føre til at vi gir den andre makt over oss, og det kan føre til avhengighet. Dette siste er jo også kronargumentet til liberalister for ikke å gi bedrifter, eller næringer, subsidier. Argumentet er at hjelp fører til avhengighet fordi det har samme effekt som narkotika. Imidlertid ønsker friske og sunne mennesker ikke en slik avhengighet. De ønsker tvert imot å kunne stå på egne ben, sørge for seg selv og bidra til fellesskapet. Enkeltmennesket har derforet naturlig behov for å påta seg ansvar. Fratas noen et ansvar som rettelig tilkommer vedkommende, risikerer man samtidig at personen mister sitt livs mål og mening. Dette er noe av spøkelset bak arbeidsledighet. Den som ikke har arbeid, kan etter hvert begynne å se på seg selv som ganske verdiløs.

Hva er så god hjelp? Jo, det er hjelp som øker den andres selvrespekt og frigjør hans eller hennes ressurser. I denne sammenheng vil jeg benytte Aristoteles som hevder at etikkens rolle erå få den andre til å blomstre. God hjelp kan derfor også være å myndiggjøre eller ansvarliggjøre den andre.

Ordetrespekt. Derfor må ikke stor respekt forstås som overdreven frykt for andre personer eller overdreven tro på autoritetspersoner i kraft av de roller de har - enten det er eksperter i medisin eller i økonomi. Overdreven frykt kan føre til en uoverstigelig avstand mellom mennesker som kan lede til unnlatelse, til at jeg ikke bryr meg om andres velferd. Her står vi også overfor det delikate problem med å fortelle kolleger eller ledere at deres handlinger fører galt av sted. Det skal mye omsorg (og tillit) til for å opponere mot den sjarmerende lederen som gjennom satiriske vendinger setter nykommeren på plass for å statuere hvem som er sjefen, eller si imot den entusiastiske lederen som har en ubendig tro på sine egne visjoner og setter hele organisasjonens eksistens på spill.

DEN ETISKE DIAMANT

Imidlertid er hovedproblemet i dag sjelden for stor respekt, men heller for liten respekt for enkeltmennesker, enten det er innenfor en arbeidsorganisasjon eller det dreier seg om vårt forhold til andre i det sivile samfunn. I særlig grad er det effektivt å kategorisere og gruppere mennesker for å telle og beregne. I rasjonalitetens navn blir vi alle stundom omgjort til kostnadsfaktorer, til tall og statistikk. Den store utfordringen i hverdagen innen alle typer virksomheter er at vi ser det unike ved det enkelte menneske, at vi innser at hver enkelt av oss er en sårbar person som har behov for å bruke krefter og evner i positivt arbeid. Visst har dette en økonomisk side i den forstand at det kan ha økonomiske konsekvenser, men økonomi i denne sammenheng er kun ett aspekt av fenomenet. Det sentrale aspektet er den enkeltes menneskeverd, den enkeltes ukrenkelighet. Det er dette Immanuel Kant formulerte så klart ved å skrive at ting har relative priser, menskun mennesket har absolutt verdi, for det er alltid et mål i seg selv. Dette gode, men spenningsfylte forholdet mellom ansvar, omsorg, respekt og kunnskap kan illustreres som en diamant, som vi kan karakterisere som «den etiske diamant», se figuren under.

figur

Figur 1: Den etiske diamant

Når tilhørighetssirkelen fungerer som tiltenkt, når en påtar seg ansvar og besitter nødvendig kunnskap for å utøve ansvaret, og når respekt og omsorg utfolder seg i et levende og konstruktivt spenningsforhold, da er grunnlaget lagt for at tilliten florerer i organisasjon og samfunn. Om tillit er det sagt at det er den mest kostelige gave du kan gi et medmenneske. Hva er tillit? Det å vise tillit er å utlevere seg selv og legge noe av eget liv i den andres hånd, og forvente at den andre tar vare på det. Å vise tillit er å stille seg åpen, ærlig og dermed sårbar overfor en eller flere andre personer. Viser vi tillit, gir vi den andre makt over oss. Forutsetningen er derfor at den andre ikke skal misbruke sin makt. I det gode mellommenneskelige møtet stiller den ene seg åpen og den andre tar imot den som våger seg fram. Møtes vi med forståelse og aksept, vil vi våge å dele av våre kunnskaper og erfaringer, og vi vil bli mer tilbøyelige til å ta initiativ.

TILLIT OG KOMMUNIKASJON

Tillit er derfor en forutsetning for effektiv kommunikasjon i en organisasjon, og det er en forutsetning for å kunne lære, for å våge å satse, enten det er tale om å foreta langsiktige investeringer eller stole og handle på en annens råd. For å si det populært: Tillit er bredbåndet i kunnskapsdelingen i en relasjon. Men i enhver samtale, i ethvert møte risikerer vi å bli kritisert og fordømt. Mange negative erfaringer vil lukke oss og gjøre oss mer selektive med hvor mye vi forteller og til hvem. Ut fra Knud Løgstrup er vi mennesker født med tillit, men som et resultat av livets mange tilskikkelser, svik, forsømmelser og inkompetanse kan tilliten bli tynnslitt. Samtidig kan det å vise tillit til en person være en forutsetning for at han eller hun skal utfolde seg, utvikle seg og blomstre. Det kan derfor være terapeutisk å gi tillit til personer som ikke helt fortjener det.

I en praktisk organisasjonsmessig sammenheng kan det være mange grunner til å være varsom med å vise tillit der den ikke hører hjemme. Det er opplagt sammenhenger som for eksempel forhandlingssituasjoner som ikke inviterer til tillit, men hvor det er klokt å kalkulere med at bedrag hører med til spillets regler. Handler en på andres vegne, må en forholde seg på en kompetent måte i slike situasjoner, og det kan være å vise stor forsiktighet. Et problem oppstår hvis begge parter forventer at den andre vil forsøke å lure og manipulere. Da kan samhandlingen lett lede inn i en selvoppfyllende vond sirkel hvor begge parter taper både anseelse og ressurser. Det gjelder da å prøve å ta initiativ til å bryte opp sirkelen, for eksempel ved å gå et nivå opp ved å beskrive faren for å bli fanget i en ensidig og ufornuftig logikk Her kommer vi inn på en annen lovmessighet. Mer av det samme er bare bedre innen en viss grense. Blir noe for meget, vil selve fenomenet skifte kvalitet. Vi ser f.eks. klart dette fenomenet når det gjelder arbeidstid. Åtte timers arbeidsdag synes for de fleste bedre enn 9 timer. Kanskje er 7 bedre enn 8 også. Men fortsetter vi nedover og sier at 1 time er bedre enn 2, vil snart godet som vi kaller arbeid, gå over til å bli ondet som vi kaller arbeidsledighet.

Mange faktorer bidrar til å skape tillit. Personlig ansvarsfølelse, personlig integritet og spesialkompetanse gir tilregnelighet og pålitelighet, hvilket er tillitskapende. Ansvarsfølelse er opplevelsen av å stå i et fellesskap og vite at en er skyldig til å svare for seg, eller som vi gjerne sier det, å stå til regnskap for sine handlinger. Integritet kan defineres som det å oppfylle løfter og avtaler og respektere regler og interesser, selv om handlingene går på tvers av egne personlige interesser. Tillit innebærer en gjensidig moraldimensjon. Både den jeg viser (mis)tillit og den jeg mottar (mis)tillit fra, plasserer en forpliktelse på oss til å ha kontakt med virkeligheten. Det kan være grunn til å nære spesifikk mistillit hvis det er sprik mellom mine ambisjoner og min kompetanse, for eksempel når jeg vil mer enn hva jeg kan. Det er noe helt annet å betrakte meg som ikke tillitsverdig generelt. Da er jeg ille ute!

Jeg ser tillit som et viktig resultat av at man viser og blir vist omsorg og respekt, har kunnskap og tar og får ansvar i det nære, daglige liv. Det er et alvorlig problem hvis våre organisasjoner i sin effektivitetstenkning og markedsretting samt økende vekt på elektronisk kontakt via Internett sliter ned den tillit som har vært en stor ressurs i norsk organisasjons- og samfunnsliv. En konsekvens av manglende tillit er en økende etterspørsel etter juridiske tjenester. Har man ikke tillit, vil en ved kjøps- og salgshandlinger forsøke å sikre seg ved skriftlige kontrakter som har hjemmel i lovgivning, og som beskyttes av politiets tvangsmakt. Mange advarer mot at vi går i denne retning, delvis fordi det er mange eksempler på at den kortsiktige egeninteressen blir for dominerende

Hva er økonomi? Økonomi er ikke bare penger som flyttes eller å fordele positive og negative verdier mellom mennesker og generasjoner; det er først og fremst å frigjøre og forvalte menneskelige og andre ressurser for produktive formål. Men den leder som bare er opptatt av effektivitet, dømmer seg lett til ineffektivitet siden vi mennesker ikke er «ting». Ja, vi stritter imot hvis vi behandles som ting. Det betyr i praksis at vi ønsker å bli oppfattet som noe (uendelig) mer enn kostnadsfaktorer i et regnskap. I denne sammenheng er det ikke bare viktig hvilke valg lederen tar, men også hvordan hun eller han velger, og hvilken karakter lederen har.

ANSVARSHORISONTEN KRAFTIG UTVIDET

I denne artikkelen har jeg behandlet noen tema som kan sies å høre hjemme i relasjons- eller nærhetsetikken. Denne nære etikken om hvordan mennesker bør forholde seg til hverandre ansikt til ansikt, erstatter ikke andre typer etikk på det samfunnsmessige plan, men den er likevel grunnleggende. Vår utfordring i dette nærhetsperspektivet er å se at hver person er uendelig verdifull og ikke kan ofres til fordel for ting. Den kristne folkehøgskolelæreren N.F.S. Grundtvig er kjent for sitt motto «først menneske, så kristen». Spiller vi videre på denne tenkemåten, kan vi alle utfordre hverandre, enten vi er fagpersoner eller ledere, ved å si «først (med)menneske, så spesialist (økonom)»! Nære forhold er en forutsetning for at vi kan utvikle medfølelse og innlevelse i andre menneskers liv. Dette er også forutsetninger for et nært menneskelig fellesskap. Samtidig bør vi innse at vi lever i fellesskap hvor enkeltmenneskers handlinger har fått en mulig rekkevidde i tid og rom som er uten sidestykke. Ansvarshorisonten er derfor mye større enn tidligere. Men dette er en annen historie.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS