Magma topp logo Til forsiden Econa

Statsautorisert revisor Catharina E. Hellerud har vært ansatt ved Oslo Børs, aksjeavdelingen siden 1999. Hun har tidligere vært ansatt hos Ernst & Young.

Statsautorisert revisor og autorisert finansanalytiker Lars Inge Pettersen er fagsjef ved Oslo Børs, aksjeavdelingen. Han har tidligere vært ansatt hos Deloitte & Touche. Han er medlem av fagorganet i Norsk RegnskapsStiftelse.

Regnskapsmessige problemstillinger i den nye økonomien

Den senere tid har det vært stor oppmerksomhet om nye bransjer, ofte referert til som «the new economy». Oslo Børs har hittil i år tatt opp 20 nye selskaper til notering. Av disse kan tolv sies å tilhøre den nye økonomien. Mange flere er på vei mot børsnotering, og trolig vil antallet bare øke de neste årene. Utviklingen innenfor Internett og andre nye vekstorienterte virksomheter (for eksempel bioteknologi og telekommunikasjon) har ført til at det har oppstått nye regnskapsmessige problemstillinger som ikke er direkte løst i regnskapslov, -standarder eller -litteratur. I hovedsak gjelder dette problemstillinger rundt regnskapsmessig behandling av inntekter.

I denne artikkelen omhandler vi flere av disse problemstillingene. Artikkelen bygger hovedsakelig på årets regnskapssirkulære fra Oslo Børs. Enkelte deler av stoffet har tidligere vært offentliggjort i Revisjon og Regnskap nr. 6/99.

INNLEDNING

Som et utgangspunkt må nye regnskapsmessige problemstillinger løses ved anvendelse av de grunnleggende regnskapsprinsipper i RL §§ 4--1 til 4--6. Dette er kommentert i NOU 1995:30, side 24:

Foretakene gjennomfører nye typer av transaksjoner, og økonomiske forhold endres. [...] Stilt overfor nye problemstillinger vil en ved å fortolke og anvende de grunnleggende prinsipper kunne slutte seg til løsninger. Samtidig vil utviklingen av regnskapspraksis være bygd på et teoretisk grunnlag.

Slik norsk regnskapslovgivning er bygd opp, er således de grunnleggende regnskapsprinsippene fundamentet for utviklingen av en kvalitativt god regnskapsskikk.

I USA har Internett-relatert virksomhet en lengre historie med hensyn til børsnotering og offentlig innsyn i selskapenes regnskapsrapportering. SEC (Securities and Exchange Commission) har i denne forbindelse identifisert en rekke problemstillinger i Internett-relatert virksomhet 1 som krever en nærmere avklaring i henhold til US GAAP. En avklaring er nødvendig for å sikre en ensartet praksis og utvikling som ikke kommer i konflikt med allment aksepterte regnskapsprinsipper (GAAP).

GENERELT OM INNTEKTSFØRING

Prinsippene for inntektsføring og selskapenes anvendelse av disse prinsippene er av stor betydning for prisingen av selskapene i «the new economy». Flere av disse selskapene er i en oppstarts- og utviklingsfase, og det er således ikke mange investorer eller potensielle aksjonærer som forventer positiv inntjening, eller som vektlegger resultatutviklingen i selskapet. Dette fører til at det i stor grad fokuseres på omsetningsutvikling, og det kan gi selskapene incitament til å presentere så høye omsetningstall som mulig. Noen av de regnskapsmessige løsningene som velges av enkelte selskaper, kan bære preg av dette.

Tidsskriftet Fortune omtaler forholdet på følgende måte:

What most concerns the accounting cops is the issue of revenue recognition. Back when investors cared about profits, creative accounting generally meant polishing the bottom line. But these days a company like Amazon.com can command a $21.6 billion market capitalization without ever having made a cent. That has forced Wall Street to turn to measures other than earnings to determine fair value for Internet companies. Chief among the new yardsticks is revenues.

Never before has the way an entire industry books its sales mattered so much to investors [...] That, in turn, has provided Internet executives with a powerful incentive to inflate sales figures through accounting gimmicks. «»We've gone from worrying about the 'quality of earnings' to worrying about the 'quality of revenues'» says Paul Brown, an accounting professor at New York University's Stern School of Business.

Av hensyn til informasjonsverdien i regnskapstallene og sammenlignbarhet selskapene imellom er det av stor betydning at selskapene praktiserer en ensartet regnskapsføring i tråd med de grunnleggende regnskapsprinsippene, og at resultatrapporteringen er ensartet. I de siste månedene har fokuseringen i større grad rettet seg inn mot «hard figures». Det innebærer at mange aktører i markedet i større grad har begynt å fokusere på selskapets inntjening (lønnsomhet) og fremtidige utviklingsmuligheter. Omsetningstall vil allikevel fremdeles kunne spille en betydelig rolle i prisingen av flere av selskapene.

Når omsetningstall har stor betydning for prising av selskapene, kan det forekomme at selskapene ønsker å vise omsetningen brutto selv om inntektene har karakter av å være kommisjonsinntekter. For selskaper som går med overskudd, kan det på den andre siden være incitament til å foretrekke nettoføring siden dette gir bedre nøkkeltall. Jo lavere de rapporterte driftsinntektene er, desto bedre vil nøkkeltallene være.

Vi bruker et enkelt eksempel som illustrasjon:

Selskap A driver virksomhet som p.t. genererer regnskapsmessig underskudd. Utsalgspris for varene (eksklusive avgifter) er NOK 200, men fordi selskapet ønsker å opparbeide seg en markedsandel, selges varen for NOK 120. Varekost er NOK 100, men A påtar seg ingen risiko siden det her er snakk om formidling av tredjeparts varer. Det ble solgt 10 000 enheter i siste regnskapsperiode.

Eksempelet viser at bruttoføring gir inntrykk av et omsetningsnivå som ikke er reelt, og som vesentlig overstiger det som i realiteten er opptjent inntekt for selskapet.

Avgjørende forhold ved vurdering av brutto- eller nettoføring vil være hvorvidt selskapet på noe tidspunkt faktisk har risiko for og kontroll med varene. Dersom selskapet har overtatt eiendomsrett for varene, slik at varenes gevinst- og tapspotensial er overført, skal det i de fleste tilfeller foretas bruttoføring. Har derimot selskapet ikke på noe tidspunkt overtatt risiko for og kontroll med varene, skal det foretas nettoføring. I slike tilfeller vil de økonomiske realitetene tilsi at selskapet formidler tredjeparts varer eller tjenester.

Formidling av tredjeparts varer eller tjenester er diskutert i NRS(D) -- Regnskapsføring av inntekt:

Det følger av kravet til opptjening at inntekt mottatt på tredjemanns vegne ikke skal resultatføres. Den formidlede inntekt er ikke opptjent av foretaket og tilfører i seg selv ikke virksomheten økonomiske fordeler. Det er kun den provisjon/kommisjon virksomheten eventuelt har krav på, som skal resultatføres. Tidspunktet for resultatføring vil variere avhengig av når krav på vederlag i henhold til den underliggende avtale oppstår.

figur

Tabell 1

Opptjeningsprinsippet er retningsgivende for hvor mye som skal inntektsføres. Dette utelukker inntektsføring av den formidlede inntekt (bruttobeløpet). Ved kommisjonssalg er det bare provisjon som er opptjent. I andre tilfeller er opptjent inntekt den margin selskapet klarer å generere ved å fungere som mellomledd mellom kunde og leverandør.

SEC har i Staff Accounting Bulletin (SAB) nr. 101 angitt karakteristika ved en transaksjon som utelukker at inntekten kan anses å være opptjent:

  • The buyer has the right to return the product and:
  • the buyer does not pay the seller at the time of sale, and the buyer is not obligated to pay the seller at a specified date or dates,
  • the buyer does not pay the seller at the time of sale but rather is obligated to pay at a specified date or dates, and the buyer's obligation to pay is contractually or implicitly excused until the buyer resells the product or subsequently consumes or uses the product,
  • the buyer's obligation to the seller would be changed (e.g., the seller would forgive the obligation or grant a refund) in the event of theft or physical destruction or damage of the product,
  • the buyer acquiring the product for resale does not have economic substance apart from that provided by the seller, or
  • the seller has significant obligations for future performance to directly bring about resale of the product by the buyer.
  • The seller is required to repurchase the product (or a substantially identical product or processed goods of which the product is a component) at specified prices that are not subject to change except for fluctuations due to finance and holding costs, and the amounts to be paid by the seller will be adjusted, as necessary, to cover substantially all fluctuations in costs incurred by the buyer in purchasing and holding the product (including interest). The staff believes that indicators of the latter condition include:
  • the seller provides interest-free or significantly below market financing to the buyer beyond the seller's customary sales terms and until the products are resold,
  • the seller pays interest costs on behalf of the buyer under a third-party financing arrangement, or
  • the seller has a practice of refunding (or intends to refund) a portion of the original sales price representative of interest expense for the period from when the buyer paid the seller until the buyer resells the product.
  • The transaction possesses the characteristics set forth in EITF Issue no. 95--1, Revenue Recognition on Sales with a Guaranteed Minimum Resale Value, and does not qualify for sales-type lease accounting.
  • The product is delivered for demonstration purposes.

Tilsvarende forhold kan også etter norske forhold være sterke indikasjoner på at det ikke foreligger opptjent inntekt.

Det kan også tenkes tilfeller hvor selskapet har opptjent bruttobeløpet, men allikevel skal rapportere netto. Dette vil kunne være tilfelle hvor transaksjonene ikke vurderes å være en del av varekretsløpet. Eksempler på dette er salg av driftsmidler og aksjer.

Det faktum at selskapet har kredittrisiko, vil ikke ha betydning for vurdering av hvorvidt det skal foretas brutto- eller nettoføring. Kredittrisiko knytter seg til pengestrømmen og får følgelig kun betydning for vurderingen av den fordring som anskaffes. Er kredittrisikoen så høy at det kan stilles spørsmål til om transaksjonen faktisk er gjennomført, vil dette kun ha betydning for spørsmålet om hvorvidt transaksjonen faktisk skal regnskapsføres, og ikke for spørsmålet om brutto- eller nettoføring.

NETTHANDEL

Salg av varer og tjenester over Internett har vokst kraftig det seneste året. Slik netthandel kan være organisert på flere måter, men felles for mange av selskapene som tilbyr netthandel, er at virksomheten i realiteten består i å formidle varer og tjenester for andre.

Så langt har vi observert følgende former for netthandel:

  • Salg av egne varer og/eller tjenester, hvor netthandel bare er en alternativ salgskanal i tillegg til mer tradisjonelle salgskanaler.
  • Salg av tredjeparts varer og/eller tjenester hvor det foreligger en avtale mellom tredjepart og selskapet om kommisjonssalg.
  • Salg av varer og/eller tjenester hvor innkjøpet av varer først skjer etter at kunden har gitt en bindende bestilling. Selskapet kjøper deretter inn varen eller tjenesten fra en tredjepart. I de fleste tilfeller vil vareleverandøren (tredjepart) sende varen direkte til kunden.
  • Salg av varer og/eller tjenester hvor salget skjer ved koordinering og samordning (kooperative kjøp) av kjøpsinteresser med hensikt å oppnå bedre betingelser hos vareleverandører. Noen selskaper har spesialisert seg på å forhandle frem gunstige betingelser ved anskaffelse av forbruksvarer o.l. for en gruppe eller noen forbrukere. Typisk forhandler selskapet frem gunstige betingelser med vareleverandører før de annonserer salg av produktet overfor potensielle kjøpere. Prisen på produktet vil avhenge av hvor mange som melder sin interesse. Kundene gir bindende forhåndstilsagn, og etter at annonseringsperioden er over, vil selskapet henvende seg til vareleverandøren igjen for å kjøpe inn det antall produkter som kundene har gitt forhåndstilsagn på.

Praksis har i hovedsak vært bruttoføring i alle tilfeller som er nevnt ovenfor. Bruttoføring i de tilfeller hvor selskapet sitter med vare- og prisrisiko, punkt 1 ovenfor, er uproblematisk. Enten selskapet produserer varer selv eller kjøper inn varer for videresalg, vil ikke valg av salgskanal ha betydning for regnskapsføringen. Selskapet sitter med risiko for at varen ikke blir solgt, og dersom prisendringer eller produktforbedringer medfører at varen blir ukurant, vil det materialisere seg i form av lavere fortjeneste, eventuelt et tap, i regnskapet.

Ordninger som er omtalt under punkt 2, 3 eller 4 ovenfor, vil i de fleste tilfeller i realiteten være formidling av tredjeparts varer og/eller tjenester. Selskapet sitter ikke med vare- eller prisrisiko. Hvis kunden ikke ønsker varene som tilbys, vil ikke selskapet bli påført noe tap siden varene ikke kjøpes inn før kunden har gitt bindende forhåndstilsagn. Det medfører i realiteten at risiko for og kontroll med varene overføres direkte fra tredjepart til kunden. Ideen bak selskapets virksomhet er å generere marginer ved å tilby tredjeparts varer for salg uten å påta seg den risiko som tradisjonelle handelsbedrifter har. Bruttoføring vil i slike tilfeller være misvisende ved at selskapet presenterer inntekter som ikke er opptjent av selskapet.

I den grad selskapene har inntekter både innenfor tradisjonelt salg og formidling, må det skilles mellom de forskjellige inntektene. Den regnskapsmessige behandlingen av inntektene må beskrives i noter, herunder en beskrivelse av benyttede regnskapsprinsipper samt en spesifikasjon av inntektene innenfor hvert virksomhetsområde. I henhold til NRS(HU) Opplysninger om segmenter er et virksomhetsområde en identifiserbar del av virksomheten som leverer individuelle produkter eller tjenester, eller en gruppe av slike, og som har en risiko og avkastning som er forskjellig fra andre virksomhetsområder.

Også praksis fra USA har vist at enkelte selskaper har valgt å regnskapsføre og presentere inntekten som er mottatt på tredjemanns vegne, som opptjent inntekt i eget selskap. SEC angir i et eget notat 2 at retningslinjer for regnskapsføring av inntekter og tilhørende kostnader for denne type virksomhet synes å være en av de viktigste problemstillingene å få avklart. SECs notat gir derimot ingen indikasjon på hvilke retningslinjer som vil bli gitt.

De regnskapsmessige løsningene som velges, må være i samsvar med grunnleggende regnskapsprinsipper.

BYTTE AV REKLAMEPLASS PÅ NETTSTEDER

Mange Internett-selskaper inngår avtaler om bytte av reklameplass på nettsteder. Omfanget av slike avtaler har økt kraftig i den senere tid, blant annet som følge av den likviditetssituasjonen som flere av selskapene befinner seg i.

En slik bytteavtale kan eksempelvis utformes på den måten at den ene parten gis rett til reklameplass på en annen parts Internett-side mot at den annen part får tilsvarende rett til reklameplass på førstnevntes Internett-side. En slik bytteavtale innebærer to transaksjoner (minimum) -- både en salgstransaksjon og en kjøpstransaksjon. I de fleste tilfeller fører ikke disse avtalene til noen kontantstrømmer mellom de impliserte selskapene, mens det i andre tilfeller gjennomføres kontantoppgjør ved at identiske beløp utveksles mellom partene.

Når det gjelder bytte av reklameplass, må dette anses å være en transaksjon som skal regnskapsføres etter transaksjonsprinsippet. Selv om det her er snakk om samme produktet i samme media, vil de forskjellige Internett-sidene kunne ha forskjellige målgrupper, og det må antas at det oppnås ekstra reklameeffekt ved å annonsere på ytterligere en Internett-side til. Transaksjonsprinsippet innebærer at transaksjoner skal regnskapsføres til virkelig verdi av vederlaget på transaksjonstidspunktet. Dette medfører at man ved måling av vederlaget må legge til grunn samme prising som ville ha vært benyttet overfor en uavhengig tredjepart som betaler med penger.

Problemet ved slike avtaler gjelder i første rekke hvordan transaksjonene skal kunne måles pålitelig. Transaksjoner skal regnskapsføres til virkelig verdi av vederlaget på transaksjonstidspunktet. Ved bytteavtaler vil det ofte være problematisk å fastsette virkelig verdi av vederlaget siden dette ikke består av kontanter, men en tilsvarende vare eller tjeneste. I tillegg vil en rekke nye Internett-selskap mangle relevant sammenligningsgrunnlag fra for eksempel salg av reklameplass til uavhengig tredjepart med oppgjør i penger. Man kan tenke seg tilfeller hvor to nyetablerte Internett-selskaper ennå ikke har klart å selge reklameplass på egne nettsteder. Ved inngåelse av en eventuell bytteavtale mellom de to selskapene vil optimistiske forventninger om hva tjenesten kan generere av inntekter fremover, kunne føre til en urealistisk prising ved måling av transaksjonene. Jack Ciesieleski, redaktør i The Analyst's Accounting Observer, har uttalt at måleproblemet er «a matter of revenues based on history vs. those based on fantasy».

I henhold til SEC 3 er en forutsetning for regnskapsføring av denne type transaksjoner at verdien av transaksjonene kan måles pålitelig. Videre angir SEC at det bør opplyses i noter hvordan regnskapsføring av denne type transaksjoner har skjedd.

I mars 2000 ble det publisert en EITF (Accounting for Advertising Barter Transactions) som omtaler nettopp bytte av reklameplass. Uttalelsen gjelder i første rekke Internett-selskaper, men skal også benyttes for tilsvarende transaksjoner i andre bransjer. ASB offentliggjorde medio juli 2000 en uttalelse (UITF: Bartertransactions for advertising) som tar opp de samme problemstillingene. Denne uttalelsen trekker i hovedsak opp de samme retningslinjene som EITF-en.

Det vises i EITF-en til at prising av Internett-selskaper i stor grad baseres på selskapenes driftsinntekter. Regnskapsføring av bytteavtaler i de tilfeller hvor de tilhørende driftsinntektene ikke kan måles pålitelig, vil kunne føre til en overvurdering av selskapenes driftsinntekter og derigjennom også en overvurdering av selskapenes markedsverdi.

I EITF-en fastslås det at byttetransaksjoner som utgangspunkt skal regnskapsføres til virkelig verdi av vederlaget på transaksjonstidspunktet, tilsvarende som for andre typer transaksjoner. Men det presiseres videre at dette bare gjelder i de tilfeller der selskapet, basert på egen historie, kan vise til at det tidligere har solgt tilsvarende reklametjenester med oppgjør i kontanter, verdipapirer eller andre former for oppgjør som enkelt kan konverteres til kontanter. Ved vurdering av hvorvidt selskapet har en historisk praksis for salg av de aktuelle tjenestene, angis følgende retningslinjer:

A period not to exceed six months prior to the date of the barter transaction should be used to determine whether a historical practice exists of receiving cash or marketable securities for similar advertising. If economic circumstances have changed such that prior (but not more than six months old) transactions are not representative of current fair value for the advertising surrendered, then a shorter, more representational period should be used. In addition, it is inappropriate to consider cash transactions subsequent to the barter transaction to determine fair value (that is, there is no look back allowed to value and record past barter transaction).

De historiske transaksjonene som prisingen skal baseres på, kan ikke være gjennomført med en motpart som samtidig er tilknyttet motparten i den aktuelle bytteavtalen. Partene kan ikke dokumentere virkelig verdi av transaksjonen ved å bytte betalingsmidler:

An exchange between the parties to a barter transaction of offsetting monetary consideration, such as a swap of checks for equal amounts, does not evidence the fair value of the transaction.

UITF-en legger sterke begrensninger på muligheten til å regnskapsføre byttetransaksjoner til virkelig verdi ved å kreve henvisning til lignende transaksjoner med vederlag i penger:

The UITF reached a consensus that turnover and costs in respect of barter transactions for advertising should not be recognised unless there is persuasive evidence of the value at which, if the advertising had not been exchanged, it would have been sold for cash in a similar transaction. In these circumstances, that value should be included in turnover and costs.

Persuasive evidence of the value of advertising exchanged will exist only where it can be demonstrated that similar advertising has been sold for cash. This will be the case only where the entity has a history of selling advertising for cash, and where substantially all of the turnover from advertising within the accounting period is represented by cash sales.

To provide evidence of the value of advertising exchanged, cash sales of advertising must be similar in all significant respects.

Ved vurdering av hvorvidt den reklametjenesten som er solgt på et tidligere tidspunkt, er tilsvarende den tjenesten som er omfattet av bytteavtalen, må de to reklametjenestene som tilbys, gjelde den samme typen media (Internett, avis, TV e.l.) og samme publikasjon, Internett-side eller radio-/TV-kanal. Man må videre se på andre forhold som timing, varighet, plassering etc. ved vurdering av hvorvidt de to reklametjenestene som skal sammenlignes, er tilsvarende hverandre, slik at prisingen av den ene kan benyttes ved prisingen av den andre (dvs. den tjenesten som inngår i bytteavtalen).

I tillegg stiller EITF-en et krav om at en tidligere transaksjon som allerede er benyttet som utgangspunkt ved verdsettelse av transaksjoner i en bytteavtale, ikke kan benyttes om igjen ved verdsettelse av en ny bytteavtale:

When the cash transaction has been used to support an equivalent quantity and dollar amount of barter revenue, within the limits of this Issue, that transaction cannot serve as evidence of fair value for any other barter transaction.

Dette kravet er ikke inntatt i UITF-en, og vi kan heller ikke se at dette er et nødvendig krav så lenge øvrige krav til transaksjonen (som angitt overfor) er oppfylt.

I de tilfeller hvor det ikke er mulig å måle virkelig verdi av byttetransaksjonene etter de retningslinjer som er trukket opp i EITF-en, angis følgende:

If the fair value of the advertising surrendered in the barter transaction is not determinable within the limits of this Issue, the barter transaction should be recorded based on the carrying amount of the advertising surrendered, which likely will be zero.

I EITF-en legges det opp til at det må gis utfyllende noteopplysninger vedrørende inntekter og kostnader som er regnskapsført som følge av slike bytteavtaler. I de tilfeller der det ikke er mulig å fastsette virkelig verdi av transaksjonene etter nevnte retningslinjer, må det likevel gis opplysninger om omfang og type tjenester som er ytet og mottatt som følge av bytteavtaler.

Artikkelforfatterne mener at de løsninger og retningslinjer som er skissert ovenfor, bør være utgangspunkt for regnskapsføring av denne typen bytteavtaler.

INTRODUKSJONSRABATTER

Det er ikke uvanlig at Internett-selskaper, PC-forhandlere og andre gir betydelige rabatter i forbindelse med introduksjon av nye produkter. Det finnes også ordninger hvor en kjøper av en PC forplikter seg til å benytte en gitt Internett-leverandør for en bestemt periode, for eksempel to år. Dette kan sammenlignes med mobiltelefonoperatørenes sponsing av mobiltelefoner mot at kunden forplikter seg til en gitt bindingstid på abonnementet.

Slike ordninger vil ofte være utformet på en slik måte at kunden må tilbakebetale deler av den mottatte rabatten hvis avtalen brytes, for eksempel at kunden bryter avtalen med Internett-leverandøren og velger en annen leverandør av de samme tjenestene. Enkelte selskaper ønsker å behandle rabatten som en markedsføringskostnad i motsetning til reduksjon i inntekter. Den regnskapsmessige behandlingen må i slike tilfeller være i overensstemmelse med transaksjonsprinsippet. Salgstransaksjoner skal regnskapsføres til verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet. Transaksjonsprisen er netto etter fradrag for rabatter. Eventuell tilbakebetaling vil bli inntektsført senere. Rabatter må derfor etter transaksjonsprinsippet behandles som reduksjon av inntekt og ikke som markedsføringskostnader.

INTERNETT-BASERT AUKSJON

Ved auksjoner på Internett tilbys det varer eller tjenester for salg. Salget foregår ved at interesserte kjøpere registrerer sine bud løpende innen et angitt tidsrom. Selskapene som eier og driver disse sidene, kan enten selv handle inn varene som omsettes via auksjonene, eller de kan åpne for at andre aktører selger sine varer via deres auksjonsside. Dersom selskapet lar andre leverandører tilby varer for salg på sine auksjonssteder, er det vanlig (amerikansk praksis) å kreve både en forskuddsbetaling (listing fee) av leverandøren og en transaksjonsbasert avgift i etterkant av et eventuelt salg.

I USA har vanlig praksis vært å inntektsføre forskuddsbetalingen ved første gangs oppføring på nettstedet, selv om ytelsen må opprettholdes under hele auksjonstiden. Tilsvarende har den transaksjonsbaserte avgiften vært inntektsført idet auksjonen er avsluttet, til tross for at leverandøren har rett til å få refundert deler av avgiften dersom transaksjonen blir omgjort i etterkant.

I Norge vil opptjeningsprinsippet være bestemmende for periodiseringen av inntekten. Således vil resultatføringen bli bestemt av når tjenesten leveres. Dersom auksjonen pågår i tre uker, vil dette normalt innebære lineær periodisering av inntekten over denne perioden.

Når det gjelder den transaksjonsbaserte inntekten, må det vurderes hvor mye av denne som er opptjent ved auksjonsperiodens utløp.

INNTEKTER VED UTLEGGING OG VEDLIKEHOLD AV INFORMASJON PÅ INTERNETT-SIDE/-PORTAL

For en del Internett-selskaper vil en viktig inntektskilde være inntekter ved salg av annonseplass på egen hjemmeside eller portal. Det innebærer at andre selskaper betaler for tilgang til, vedlikehold av og utlegging av informasjon/reklame på selskapets Internett-adresser. Flere Internett-selskaper hevder at utgiftene ved å vedlikeholde og/eller gi tilgang til en Internett-side er minimale, og at det beløpet kunden betaler for tjenesten, bør inntektsføres i sin helhet ved oppføringen på Internett-siden.

Opptjeningsprinsippet innebærer at inntekten fra slike tjenester må resultatføres over den perioden tjenesten ytes. Dette tilsier en resultatføring av inntekten over den perioden annonseringen pågår. En slik løsning er også i samsvar med den løsning som SEC legger til grunn. 4

MARKEDSFØRINGSAVTALER MED TILHØRENDE GARANTIER

Enkelte Internett-selskaper inngår markedsføringsavtaler med selskaper som strekker seg over en gitt tidsperiode, og som også inkluderer garantier knyttet til antall oppslag e.l. på den Internett-siden kunden markedsføres på. Hvis ikke kunden får den tjenesten han betaler for, vil hele eller deler av beløpet måtte tilbakebetales.

Praksis har vært ulik med hensyn til hvordan garantiene blir hensyntatt ved inntektsføringen. Enkelte selskaper har valgt å inntektsføre hele salgsbeløpet som markedsføringsavtalen genererer, over den perioden som avtalen løper, mens eventuell tilbakebetaling som følge av at antall oppslag på Internett-siden ikke tilsvarte det som kunden ble lovet, blir regnskapsført som en garantikostnad. På denne måten vil en avtale hvor mesteparten må tilbakebetales som følge av at garantien ble effektiv, kunne føre til at regnskapene viser mer i inntekt enn det som er opptjent inntekt i perioden.

I slike tilfeller vil ofte transaksjonen bestå av flere elementer. Forholdet er i noen grad kommentert i NRS(D) Regnskapsføring av inntekt:

Hvis en transaksjon består av flere elementer, er det bare prisen på de ytelser som er levert, som er opptjent og skal resultatføres på salgstidspunktet. Hvis enkelte ytelser gjenstår, må transaksjonen periodiseres, og uopptjente elementer må identifiseres og prises. Transaksjonen regnskapsføres i sin helhet, men for uopptjent inntekt på salgstidspunktet utsettes resultatføringen, og den balanseføres som uopptjent inntekt.

Det følger av opptjeningsprinsippet at slike markedsføringsavtaler kun kan inntektsføres i den grad tjenesten kunden betaler for, er utført/levert. Hvis avtalen inneholder en minimumsinntekt, vil denne minimumsinntekten opptjenes løpende over perioden markedsføringsavtalen gjelder for, jf. kommentarene ovenfor. Er garantien utformet slik at resterende inntekt opptjenes i henhold til antall treff, må inntektsføringen skje i forhold til dette. Er avtalen slik at inntekt utover minimumsinntekt kun er aktuelt dersom siden oppnår ett gitt antall treff, er inntekten ikke opptjent før dette vilkåret er oppfylt. Inntekten kan likevel resultatføres tidligere hvis det er overveiende sannsynlig at vilkåret oppfylles.

LOJALITETSPROGRAMMER

En rekke Internett-virksomheter har utviklet bonus- eller lojalitetsprogrammer tilsvarende det som er kjent fra fly- og hotellbransjen. Det er en rekke selskaper som bevisst benytter slike programmer for å bygge opp kundedatabaser. For kunden innebærer slike programmer at vedkommende kan få utført en tjeneste gratis eller få levert en vare gratis ved gjentatt bruk av Internett-selskapets tjenester.

Praksis med hensyn til inntektsføring har vært varierende. I USA har flere selskaper valgt å regnskapsføre hele salgsprisen ved levering av varen/tjenesten, mens forbruk av bonuspoeng o.l. blir regnskapsført som en varekostnad senere. En annen fremgangsmåte har vært å inntektsføre hele salgsprisen ved levering av varen/tjenesten og samtidig kostnadsføre bonuspoengene som en forpliktelse.

Den regnskapsmessige behandlingen ved bruk av slike programmer må vurderes ut fra om den transaksjonen som utløser inntektsføringen, består av flere elementer. Hvis transaksjonen består av separable elementer, må den regnskapsmessige behandlingen vurderes for hvert element. Salg av en tjeneste/vare med utdeling av bonuspoeng eller lignende består i realiteten av to separable elementer: 1) salg av varen/tjenesten og 2) utdeling av bonuspoengene. Det følger av opptjeningsprinsippet at det bare er den delen av salgsprisen som gjelder tjenesten/varen, som kan inntektsføres. Den delen av salgsprisen som gjelder bonuspoeng e.l., kan først inntektsføres og sammenstilles med kostnadene når kunden forbruker disse poengene eller forpliktelsen bortfaller. En alternativ løsning som benyttes i praksis, er å inntektsføre beløpet i sin helhet og samtidig foreta en avsetning for fremtidige utgifter.

BRUK AV FRITTSTÅENDE TEGNINGSRETTER SOM VEDERLAG FOR VARER OG TJENESTER

Stadig flere selskaper benytter frittstående tegningsretter som vederlag for utførte eller fremtidige leveranser av varer og tjenester. Ofte vil vederlaget bestå av både frittstående tegningsretter og kontant betaling. Eksempler på tjeneste- og/eller vareleveranser hvor hele eller deler av vederlaget består av frittstående tegningsretter, er:

  • kjøp av konsulent- og rådgivningstjenester
  • kjøp av råvarer eller spesielle råstoff som må spesialproduseres for selskapet

Det har også vært tilfeller hvor deler av kompensasjonen til en långiver består av utstedelse av frittstående tegningsretter. I disse tilfellene ligger renten under markedsrenten for tilsvarende lån.

Transaksjonsprinsippet innebærer at vederlaget skal regnskapsføres til virkelig verdi uavhengig av oppgjørsform. Ved utstedelse av frittstående tegningsretter som vederlag for tjeneste- eller vareleveranse må det derfor foretas en beregning av virkelig verdi av vederlaget. Den virkelige verdien av en tegningsrett på tildelingstidspunktet består av to elementer: 1) egenverdi og 2) tidsverdi. Egenverdien er forskjellen mellom aksjens markedskurs på tildelingstidspunktet og den kurs innehaveren av tegningsretten kan tegne aksjen til. Tidsverdien kan grovt sett sies å være verdien av å kunne vente til et fremtidig tidspunkt med å tegne aksjen(e). Tidsverdien er positiv helt frem til innløsningsdato selv om egenverdien er null.

Oslo Børs har tidligere omtalt bruken av frittstående tegningsretter som et ledd i selskapets avlønning av sine ansatte. Det vises i denne forbindelse til Regnskapssirkulære 1999 fra Oslo Børs. Ved utstedelse av tegningsretter og lignende egenkapitalinstrumenter til ansatte som vederlag for utført eller fremtidig arbeidsinnsats er det ikke internasjonal praksis å regnskapsføre lønnselementet i slike ordninger til virkelig verdi. Oslo Børs har uttalt at de børsnoterte selskapene som en minimumsløsning må regnskapsføre som lønn egenverdien ved slike ordninger.

Tegningsretter som utstedes i forbindelse med kjøp av varer og tjenester, må imidlertid regnskapsføres til virkelig verdi. Oslo Børs ser ingen grunn til å avvike fra transaksjonsprinsippet generelt for vederlag i egenkapitalinstrumenter. Det innebærer at det ved utstedelse av frittstående tegningsretter som vederlag for vare- og tjenesteleveranser må foretas en beregning av virkelig verdi på transaksjonstidspunktet.

Det kan foreligge måleproblemer knyttet til fastsettelsen av virkelig verdi på vederlaget i transaksjonen. Det medfører imidlertid ikke at regnskapsføring av transaksjonen kan skje i strid med transaksjonsprinsippet. Ved kjøp av varer og tjenester hvor tegningsretter benyttes som betalingsmiddel, kan en alternativ verdibetraktning være å ta utgangspunkt i hva vare- eller tjenesteleveransen ville medført av kontant betaling hvis penger ble benyttet som oppgjørsmiddel.

Det som her er skrevet om tegningsretter, vil tilsvarende kunne gjelde for lignende type ordninger (opsjoner etc.).

Selv om det er innlysende, ønsker vi å illustrere med et enkelt eksempel hvorfor flere regnskapsprodusenter ønsker å unnlate å regnskapsføre tegningsretter til virkelig verdi.

Bedrift A og bedrift B er helt identiske, og begge selskapene benytter tegningsretter som vederlag for vareleveransene i perioden. Eneste forskjell er at A regnskapsfører egenverdien av tegningsretter som vederlag for vareleveranse i perioden, mens B regnskapsfører tegningsrettene til virkelig verdi. For enkelthets skyld forutsetter vi at alle varene selges i den perioden vi betrakter.

Analytikerne i begge land er veldig fokusert på nøkkeltallsberegninger. Hvis det nå foretas en sammenligning av de to selskapene basert på resultat per aksje og P/E, kan det se ut som om aksjene i selskap A er «billigere» enn aksjene i selskap B. Vektlegging av nøkkeltall kan i slike tilfeller føre til at kursen på A går opp eller kursen på B går ned. Det som er viktig å være klar over, er at de underliggende kontantstrømmene som hhv. A og B genererer, er identiske.

Dette eksempelet er selvfølgelig for enkelt til å kunne være realistisk. Det kan imidlertid bidra til å illustrere hvorfor det kan være et ønske hos enkelte å unnlate å regnskapsføre tegningsrettene til virkelig verdi. Eksempelet ovenfor kan også brukes til å illustrere hvorfor tegningsretter som er vederlag for arbeidsinnsats, ikke blir regnskapsført til virkelig verdi.

figur

Figur 1

AVSLUTNING

Vi har i denne artikkelen tatt for oss enkelte regnskapsmessige problemstillinger som vi har observert det seneste året. Vi har i det alt vesentlige drøftet problemstillinger relatert til inntektsføring. Andre problemstillinger som kan være av stor betydning for selskaper innenfor den nye økonomien, er for eksempel identifikasjon av immaterielle eiendeler, nedskrivningsproblematikk og aksjebasert avlønning. Dette er temaer som det er knyttet usikkerhet til, og hvor en avklaring er nødvendig for å sikre ensartet behandling hos regnskapsprodusentene.

  • 1: Notat utgitt 18. oktober 1999 «Accounting Issues Related to Internet Operations».
  • 2: Notat utgitt 18. oktober 1999 «Accounting Issues Related to Internet Operations».
  • 3: Jf. notat «Acocounting Issues Related to Internet Operations».
  • 4: Jf. notat «Accounting Issues Related to Internet Operations».

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS