Magma topp logo Til forsiden Econa

Tonny Stenheim er høgskolelektor og doktorgradsstipendiat i bedriftsøkonomisk analyse ved Høgskolen i Buskerud, avdeling for økonomi og samfunnsvitenskap. For tiden arbeider han med en doktorgradsavhandling med fokus på oppkjøp av selskaper og goodwill.

Leiv Blakstad er førstelektor på Høgskolen i Buskerud, avdelingen for økonomi og samfunnsvitenskap. Han er utdannet sosialøkonom med tilleggsutdanning i matematikk. Han underviser i emnene matematikk, spillteori, offentlig økonomi, mikro- og makroøkonomi. Innenfor forsknings- og utviklingsarbeid har han i den senere tid særlig vært opptatt av etikk- og miljøspørsmål.

Regnskapsregulering - offentlig regulering eller markedsløsning?

Regnskapsregulering er et detaljorientert og omfattende rettsområde. Få, om noen, områder i økonomien er regulert med samme omfang som bearbeidelse, produksjon og presentasjon av regnskapsinformasjon. I norsk regnskapsrett er rettskildene sparsomme sammenlignet med standardveldet i amerikansk regnskapsrett, som teller over 25 000 sider.

Til tross for en økende detaljregulering ser vi fortsatt at sentrale kvalitetskrav slik som relevans og pålitelighet ikke tilfredsstilles. En rekke regnskapsskandaler med Finance Credit og Sponsorservice som eksempel her hjemme og Enron, Worldcom og Parmalat internasjonalt, kan så tvil om hvorvidt regnskapet har evnen til å gi et reelt bilde av de økonomiske forholdene i en bedrift.

Enkelte spør om ikke regnskapsregulering i større grad er årsak til, enn løsning på problemet (Jamal, 2004). Empiriske studier av regnskapets informasjonsverdi (verdirelevans) har vist at regnskapet har fallende relevans (Collins, Maydew og Weiss, 1997; Lev og Zarowin, 1999; Francis og Schipper, 1999). Ely og Waymire (1999) har på sin side foretatt en studie av hvordan økende grad av regulering har påvirket informasjonsverdien til amerikanske regnskaper. Til tross for tiltakende detaljregulering i perioden fra 1927 til 1993 ble det ikke funnet støtte for at dette har påvirket informasjonsverdien til regnskapet i positiv retning.

De empiriske funnene som det refereres til, kan selvfølgelig brukes til å argumentere for mer og bedre offentlig regulering. Lev og Zarowin (1999) mener blant annet at regnskapets manglende evne til å reflektere immaterielle ressurser kan forklare den fallende relevansen til regnskapsinformasjonen. Tatt i betraktning at immaterielle ressurser trolig har større betydning for selskapets inntjeningsevne nå enn tidligere, får dette argumentet enda større tyngde. Men det kan være interessant å snu dette og spørre om det ikke finnes andre former for regulering av regnskapsproduksjon enn den vi finner gjennom lov og standard? Et åpenbart alternativ vil være å bruke markedet som reguleringsinstrument.

Formålet til regnskapet – å redusere informasjonsasymmetri

Regnskapet er en kompleks og samtidig svært betydningsfull ressurs. Gjennom regnskapet skal det skapes et rettvisende bilde av bedriftens økonomiske realiteter, og formålet er å konvertere intern informasjon til ekstern informasjon tilgjengelig for bedriftens interessenter. I den forbindelse skal regnskapet ivareta to funksjoner, en prediksjonsfunksjon og en kontrollfunksjon. Sentralt i dette ligger kravet om at informasjonen skal være relevant (ha brukernytte), og at den er pålitelig. Pålitelighet er kjennetegnet ved at informasjonen er verifiserbar og objektiv. Relevant informasjon må tilfredsstille visse minstekrav til pålitelighet og i tillegg inneha enten prediksjonsverdi eller kontrollverdi. Mer presist kan man si at informasjonen har relevans hvis den ved sin tilstedeværelse har evne til å påvirke brukergruppenes vurderinger og beslutninger.

Regnskapet skal derfor bidra til å jevne ut en eventuell informasjonsasymmetri mellom regnskapsprodusent og regnskapsbruker. Informasjonsasymmetrien oppstår når en gruppe, for eksempel ledelsen, sitter med bedre informasjon om en økonomisk hendelse enn en annen gruppe, for eksempel eierne. I seg selv trenger ikke informasjonsasymmetrien være problematisk, men hvis ledelsen og eierne har motstridende interesser, kan det være fare for at asymmetrien blir misbrukt. Ledelsen kan da, hvis mulig, dra fordel av dette på bekostning av eierne gjennom manipulering av regnskapet.

Offentlig regulering av regnskapet

Som en reaksjon på informasjonsasymmetrien er det innført minimumsregler for omfang og kvalitet på regnskapet i de aller fleste land. Bakgrunnen er først og fremst å beskytte eierne og kreditorene. Sammenfallet mellom den første offentlige reguleringen av regnskapet og innføringen av aksjeselskapet som selskapsform bevitner også dette. Bruker vi norsk rett som eksempel, ser vi at den første reguleringen av regnskapet kom gjennom aksjeloven fra 1910.

Ulike former for offentlig regulering

Grad av offentlig regulering av regnskapet kan avvike mye på tvers av regnskapsregimer og nasjoner. Skillet går langs to dimensjoner: fordelingen av reguleringen mellom rettskildene lov og standard og grad av detaljeringsnivå. Blant de store regnskapsbastionene finner vi betydelige avvik i reguleringen. Lavest detaljeringsnivå finner vi i britisk regnskapstradisjon. Her har vi en «common law»-tilnærming, hvor loven gir vide rammer for regnskapsregulering, og hvor god regnskapspraksis fyller lovens rammer. En slik tilnærming kalles privatsektorregulering (Elling, 2006).

I den andre ytterligheten finner vi amerikansk regnskapsrett, hvor regnskapsstandardene utgjør en betydelig del av regnskapsreguleringen, og hvor detaljeringsnivået og omfanget av reguleringen er noe helt annet enn det som har vært tradisjonen i britisk rett. Norsk regnskapsrett ligger et sted mellom disse to ytterlighetene, hvor regnskapsloven har et visst detaljeringsnivå, men hvor god regnskapsskikk fastsettes gjennom regnskapsstandarder utarbeidet av Norsk regnskapsstiftelse. I et mellomsjikt finner vi også tysk regnskapsrett. Her har lovreguleringen i stor grad tatt over den oppgaven som standardene spiller i norsk rettstradisjon.

Diskusjonen om regelstyrt regulering har flere sider. For det første vil deler av diskusjonen kretse rundt fordelingen mellom lovregulering og privatsektorregulering. På den annen side er det sentralt å kartlegge det totale omfanget av reguleringen. Det siste vil bli gjenstand for diskusjon senere i artikkelen. Både lovregulering og privatsektorregulering har hver på sin måte en del fordeler. Lovregulering vil ha høyere autoritet og dermed bli respektert i større grad enn en regulering gjennom standard, og ved et eventuelt regelbrudd vil det foreligge klarere sanksjonsmuligheter. Men fordelene ved standardsetting er ofte blitt tillagt mer vekt. Ved utfylling av en rammelov gjennom regnskapsstandarder og god regnskapspraksis får vi en langt mer fleksibel og dynamisk regnskapsregulering. Enkelte mener også at regnskapsreguleringen må ha høy detaljeringsgrad hvis den skal tjene sitt formål. Detaljreguleringen bør da skje av fagspesialister som erfarer problemene i praksis, ikke folkevalgte representanter. Materialisert betyr dette at reguleringen fastsettes gjennom god regnskapsskikk, og om nødvendig standarder, ikke gjennom lovparagrafer.

Pliktig regulering og valgmuligheter

I norsk regnskapsrett er det en alminnelig regnskapsplikt fastsatt gjennom regnskapslovens § 1–2. Den pålegger næringsdrivende å følge regnskapsloven og utarbeide et fullstendig årsregnskap. I praksis vil kun mindre enkeltpersonforetak og ansvarlige selskaper være fritatt for regnskapsplikt. Innenfor regnskapsplikten er det igjen differensierte regler avhengig av om selskapet er definert som stort, mellomstort eller lite foretak1. Ut fra en kost–nytte-betraktning er det innført langt lempeligere regler for små foretak sammenlignet med foretak som ikke er definert som små. Små foretak kan med hjemmel i regnskapslovens § 4–1, 2. ledd gjøre unntak fra grunnleggende regnskapsprinsipper som opptjening, sammenstilling og sikring, og disse unntaksreglene er samlet i en egen standard NRS 8 God regnskapsskikk for små foretak. I korthet betyr dette at små foretak fritt kan velge mellom hovedregler og unntaksregler på en rekke områder.

Selv om det er innført unntaksregler for små foretak, fører trolig en slik alminnelig regnskapsplikt til en overproduksjon av regnskapsinformasjon. I små foretak er virksomheten oversiktlig, og det vil være enkelt å orientere seg om selskapets drift ved direkte kontakt med bedriftens ledelse. Bedriften har trolig også mindre allmenn interesse. Av den grunn bør kanskje selskapet selv bestemme omfanget av regnskapsproduksjonen. Som enkelte hevder, vil en markedsløsning kunne løse deler av dette problemet. Utarbeidelsen av regnskapet vil ikke lenger være en plikt, men vil skje som en følge av at noen etterspør og er villig til å betale for informasjonen. Slik regnskapsreglene er utformet med stor grad av valgfrihet ved utforming av regnskapet, kan regnskapsreguleringen hos små foretak betraktes som en modifisert markedsløsning (Elling, 2006). Krav eller ønsker fra interessentene kan føre til at foretaket velger en annen løsning enn lovens minstekrav. Et eksempel kan være at eierne krever at det utarbeides konsernregnskap selv om små foretak er fritatt fra konsernplikt (Regnskapslovens § 3–2, 4. ledd). Et analogt tilfelle er når en eller flere interessentgrupper, for eksempel eierne og långiverne, krever revisjon av regnskapet selv om bedriften ikke er underlagt revisjonsplikt. Det faktum at både revisjons- og regnskapsprofesjonen oppstod lenge før regnskapsføring og revidering ble lovregulert, tilsier at det finnes et marked for den type tjenester og dermed også et marked for den informasjonen som finnes i en regnskapsrapport.

For store foretak er trolig konsekvensen av alminnelig regnskapsplikt motsatt av hva som er tilfelle for små foretak. Her skjer det en underproduksjon eller kanskje mer korrekt en feilproduksjon av regnskapsinformasjon. Det store omfanget av analytikerbyråer og kredittratingselskaper som yter mer eller mindre skreddersydde analyser av store foretak, kan være et tegn på dette. Behovet og etterspørselen etter økonomisk informasjon dekkes ikke av regnskapet alene.

Som vi ser, klarer ikke offentlig regnskapsregulering å tilby regnskapsinformasjon som er optimal for brukerne. For det første reguleres regnskapet slik at det i stor grad blir et standardisert produkt som ikke tilpasses brukergruppenes individuelle behov. For det andre makter ikke selv svært detaljorienterte regnskapsregimer å fjerne regnskapsmessig støy fullstendig. To av de største regnskapsskandalene skjedde i amerikanske selskaper, til tross for at disse selskapene rapporterte under et reguleringsvelde på 25 000 sider. En nærliggende løsning er å «slokke brannene» med enda mer regulering og kontroll, men kunne vi tenke oss andre løsninger, for eksempel at regnskapsproduktet ble regulert av markedet?

Markedsregulering av regnskapet

I markedet for regnskapsinformasjon vil vi finne ledelsen i bedriften på tilbudssiden og interessentene til bedriften på etterspørselssiden. Regnskapet kan da betraktes som et gode som omsettes i dette markedet. Et viktig spørsmål blir da om dette markedet fungerer på samme måte som markeder for private goder?

Regnskapsinformasjon – komplekst gode

Regnskapet vil på mange måter være et komplekst gode. Kompleksiteten ligger i at brukerne av regnskapet vil tolke informasjonen forskjellig og handle forskjellig på bakgrunn av den informasjonen som er presentert. En investor vil for eksempel nyttegjøre seg virkelig verdi på fast eiendom til å verdsette et selskap, mens en annen investor vil tillegge slik informasjon langt mindre vekt fordi informasjonen ansees som lite pålitelig. Nytten av den regnskapsinformasjonen som er presentert, vil derfor variere på tvers av brukergrupper, men også innad i den enkelte brukergruppe.

En mulig markedstilnæring kan være at hver enkelt regnskapsbruker forhandler fram en kontakt med ledelsen om kjøp av regnskapsinformasjon. En slik løsning vil kunne gi tilpassede informasjonsrapporter til hver enkelt regnskapsbruker, og regnskapsprodusenten vil kunne ta betalt for den informasjonen som er produsert. I et tenkt tilfelle kan en investor få skreddersydd informasjonen til sitt behov og enten betale for den eller kanskje få tilbudt informasjonen gratis fra ledelsen for å øke investeringslysten hos investor. Men en slik tilnærming har en del praktiske problemer. Alle brukergruppene vil etterspørre ulik informasjon (mengde og kvalitet), og innad i brukergruppene vil det finnes stor variasjon. Spesielt gjelder dette investorer. Én investor vil kanskje etterspørre gode estimater på fremtidig inntjening til selskapet, en annen investor ønsker informasjon om dividendepolitikk og en tredje en utførlig revisjonsrapport. Andre investorer vil ikke etterspørre regnskapsinformasjon i det hele tatt. De sitter kanskje med veldiversifiserte porteføljer og stoler på at effisiensen i kapitalmarkedet sikrer korrekt prising av aksjene.

En slik tilnærming ser ut til å kunne gi en god løsning, men antallet spesialtilpassede kontrakter blir trolig uoverkommelig. Kostnadene ved kontraktsinngåelse og produksjon blir skyhøye, og bedriften vil trolig få en regnskapsavdeling som overskygger all annen aktivitet i bedriften. Et alternativ vil være å inngå en felles kontrakt med alle regnskapsbrukerne, men da blir forhandlingsprosessen og produksjonen av regnskapsinformasjonen like omstendelig og kostbar som i det første alternativet. Tenk bare på alle de ønskene og behovene som skal søkes tilfredsstilt. Med andre ord vil en kontraktstilnærming kun være en gjennomførbar løsning hvis det er få parter som er involvert i forhandlingsprosessen. Men til tross for dette finnes det ytterligere problemer.

Selv om det er mulig å inngå en eller noen få kontrakter med interessentene, ligger det incitamenter i å bryte kontrakten. Tenk for eksempel at den største konkurrenten betaler en i ledelsen ekstra for å få ut mer informasjon. En slik kontrakt vil da komme i tillegg til den felles løsningen som er forhandlet frem, og kan gi kortsiktige fordeler for ledelsen (betaling for intern informasjon), men kanskje langsiktige fordeler for konkurrentene. Som vi ser, vil det være incitamenter for å bryte felleskontrakten og i stedet inngå individuelle avtaler. Grunnen til dette er at det standardiserte regnskapet i liten grad tilfredsstiller den enkeltes behov, men i stedet utgjør en gjennomsnittlig løsning (vektet etter forhandlingsstyrke/vilje) hvor ingen eller de færreste blir tilfredsstilt.

Kollektivt gode og eksterne virkninger

Regnskapsinformasjonen har også andre egenskaper som kompliserer muligheten for en markedsløsning. En regnskapsrapport kan betraktes som et kollektive gode2. Private goder kjennetegnes med rivalisering og ekskludering, mens kollektive goder er ikke-rivaliserende og ikke-ekskluderende. Et ikke-rivaliserende gode kjennetegnes ved at den nytten en person har av et slikt gode, ikke påvirker den nytten andre måtte ha av det. Et eple eller en banan vil for eksempel ikke kunne spises flere ganger, men et regnskap kan godt leses mange ganger når det først er produsert. Ikke-ekskludering medfører på sin side at ingen som ønsker å gjøre seg nytte av godet, kan ekskluderes fra å bruke det. Dette kjennetegnet er trolig mindre til stede når det gjelder regnskapsinformasjon. Her kan muligens enkelte grupper ekskluderes fra tilgang.

Ut fra en samfunnsøkonomisk synsvinkel vil det være negativt om noen ekskluderes fra tilgang på et kollektivt gode selv om de ikke er villige til å betale full pris for det. Grunnen til dette er at de likevel vil kunne ha nytte av godet. Hvis godet først foreligger, vil det ikke by på merkostnader å la dem få bruke godet. Konkurransehensyn hos den enkelte bedrift kan imidlertid tilsi at noen, for eksempel konkurrentene, ikke får tilgang på den informasjonen de gjerne ønsker. Sett at bedriften viser til ekstremt god inntjening, kan dette lokke aktuelle konkurrenter inn på markedet. Med andre ord kan det være avvik mellom samfunnets interesser og den enkelte bedrifts interesser når det gjelder spredning av økonomisk informasjon.

Det faktum at godet er ikke-rivaliserende, gjør at få vil være interessert i å betale for regnskapsrapporten. Grunnen til dette er at en regnskapsrapport lett kan kopieres og leses av mange uten at den informasjonen som står der, forsvinner av den grunn. Ved en ren markedsregulering kan dette føre til en underproduksjon av regnskapsinformasjon. Bedriften har ikke mulighet til å få dekket alle sine kostnader ved produksjon av regnskapsinformasjon gjennom salg av informasjonen ute i markedet. Likevel vil en fullstendig redegjørelse for bedriftens økonomi gjennom en rettvisende regnskapsrapport ha sine fordeler. Den vil kunne bidra til å redusere usikkerheten rundt de økonomiske forholdene i bedriften og dermed redusere kapitalkostnaden og øke aksjekursen sett at regnskapet ikke publiserer uventede negative resultater.

Selv om regnskapsinformasjonen kanskje oppleves som gratis for regnskapsbrukerne, er det feilaktig å tro dette. Regnskapsprodusentene vil i den grad det er mulig, forsøke å få dekning for kostnadene ved produksjon av regnskapsinformasjonen gjennom høyere priser. Indirekte vil en del av brukergruppene bære denne kostnaden. Men til tross for dette oppleves regnskapsinformasjonen som gratis siden prisen på informasjonen ikke påvirkes av i hvilket omfang regnskapsinformasjonen faktisk konsumeres. Når regnskapet først er produsert, kan man la være å lese det eller lese det 100 ganger uten at vi må betale noe mer eller mindre av den grunn. Konsekvensen er at de som har nytte av regnskapsinformasjon, vil gjøre som alle andre rasjonelle konsumenter når prisene er lave, forbruke mer av det. Vi får dermed «gratispassasjerer», og dette kan i sin tur føre til den før nevnte underproduksjonen av regnskapsinformasjon.

Det at brukergruppene slik som investorer, kreditorer og konkurrenter sitter med mangelfull informasjon om en bedrift, kan betraktes som en negativ ekstern virkning. Det kan virke inn på ressursutnyttelsen knyttet til det markedet bedriften operer i. Sett at regnskapsinformasjonen som er publisert av en bedrift, presenterer informasjon som kan overføres til andre bedrifter, kan dette være til ulempe for den enkelte bedrift. Kanskje det gis signaler om gode markedsmuligheter og det således oppstår fare for inntreden av nye konkurrenter? For samfunnet vil imidlertid slik informasjon være nyttig. Konsekvensen blir her på lik linje som for kollektive goder, det vil si at det skjer en underproduksjon av regnskapsinformasjon. Eksterne virkninger og kollektive goder kan derfor brukes som argumenter for en offentlig regulering av regnskapsinformasjon og ikke en markedsløsning.

Asymmetrisk informasjon

Som det ble stadfestet innledningsvis, er regnskapets formål å redusere informasjons-asymmetrien mellom regnskapsprodusent (ledelsen) og regnskapsbruker (gjerne eier). Men denne informasjonsasymmetrien kan også brukes av ledelsen til å oppnå egen vinning.

Fullkommen konkurranse forutsetter perfekt informasjon. Ved interessekonflikt og asymmetrisk informasjon mellom produsent og bruker vil neppe et marked kunne sikre at regnskapet virker etter dette formålet. To problemer er relatert til asymmetrisk informasjon: «adverse selection» og «moral hazard». «Adverse selection»-problemet oppstår når udugelig ledere blir sittende for lenge fordi de gjennom manipulering av regnskapet klarer å skjule uheldige disposisjoner som har ført til dårlig økonomisk resultat. Konsekvensen av dette er at de udugelige lederne blir sittende – selv om de burde vært erstattet med nye. Det skjer med andre ord en adverse selection av bedriftsledere.

«Moral hazard» på sin side betyr at lederne utnytter asymmetrisk informasjon til å dyrke egne interesser på bekostning av eierne. Problemet med «moral hazard» kan drøftes innenfor principal-agent-teorien, hvor principalen har to muligheter for å sikre at agenten (her: ledelsen) handler på vegne av principalens interesser og ikke på egne vegne. Den ene muligheten er å foreta sterk kontroll og den andre er å innføre incentivsystemer. Ved innføring av incentivsystemer skal man sikre at ledelsen bidrar til å maksimere eiernes formue, ikke egen formue. Et eksempel på et incentivsystem er å gi ledelsen bonus hvis bedriften når et bestemt resultatmål. Ledelsen kan nå dette målet på to måter: enten ved hardt arbeid og ærlig innsats, eller ved direkte regnskapsmanipulering med fare for å tape ansikt og fremtidige karrieremuligheter. Det siste er et eksempel på «moral hazard», hvor ledelsen utnyttet eiernes manglende informasjon til å villede dem gjennom det manipulerte regnskapet. Informasjonsasymmetrien er derfor et fundamentalt problem som ikke kan løses av markedet alene. Som bot mot denne asymmetrien har man innført grundig og detaljrik regulering og strenge krav til utøvelse av revisjon av regnskaper.

Hva er så det optimale?

I en samfunnsøkonomisk setting bør regnskapet produsere informasjon slik at de marginale samfunnsøkonomiske kostnadene ved produksjon av informasjonen tilsvarer den marginale samfunnsøkonomiske nytten3 ved at informasjonen blir kjent. Men vi ser at markedet ikke makter å gi oss en optimal løsning. Dette kommer dels som følge av egenskaper ved selve regnskapsinformasjonen, men også som følge av informasjonsasymmetri mellom regnskapsprodusent og regnskapsbruker. Siden en ren markedsløsning trolig ikke er noe alternativ, vil det umiddelbare spørsmålet være: Hvor stor grad av offentlig regulering / markedsregulering er optimalt?

I enkelte regnskapsregimer virker det som om den eneste løsningen på regnskapsmessig støy er å øke omfanget av reguleringen, men en slik tilnærming til problemet fører ikke nødvendigvis til en optimal løsning. Årsaken til dette er at en tiltagende regulering bidrar med betydelige direkte produksjonskostnader og indirekte kostnader knyttet til feilrapportering i et rigid regnskapsregelvelde. Regnskapet er i tillegg et svært komplekst gode. Brukerne av regnskapet har en rekke forskjellige behov og følgelig ulik nytte av den informasjonen som presenteres. Av den grunn er det nærmest umulig å utvikle et regnskap som ivaretar interessene til alle brukergruppene. Gjennom offentlig regulering begrenses muligheten til å tilpasse regnskapet etter de behovene som finnes ute i markedet. Siden regnskapsinformasjon vil påvirke bedriftens kapitalkostnad og dermed finansierings- og investeringsbeslutninger, kan feilregulering av regnskapet få store konsekvenser. Hvilket omfang regnskapsreguleringen eventuelt bør ha, blir et uavklart spørsmål. Men trolig kan vi si med sikkerhet at en total markedsløsning vil være uheldig. Asymmetrisk informasjon og det faktum at regnskapsinformasjon er et kollektivt gode, gjør at markedet ikke vil fungere. Samtidig vil et komplett regelvelde presse kostnadene ved utarbeidelse av regnskapet opp i astronomiske høyder.

Noter

  • 1 Se for øvrig regnskapslovens § 1–5 og 1–6. Her defineres direkte hvilke selskaper som faller inn under kategorien store og små foretak. Indirekte defineres også mellomstore foretak.
  • 2 Se for eksempel artiklene av Gonedes og Dopuch (1974) og Gonedes (1975) for en teoretisk drøfting av en markedsløsning for regulering av regnskapsproduksjon.
  • 3 Målt i penger.

Litteratur

  • Collins, D.W., E. Maydew og I. Weiss, «Changes in the Value-Relevance of Earnings and Book Values Over the Past Forty Years», Journal of Accounting and Economics, 1997, side 39–67.
  • Elling, J.O., Årsrapporten – teori og regulering, Jens O. Elling og G.E.C. Gads forlag, 2006.
  • Ely, K. og Waymire, G., «Accounting Standard Setting Organizations and Earnings Relevance: Longitudinal Evidence in NYSE Common Stocks 1927–1993», Journal of Accounting Research, 1999, side 293–317.
  • Francis, J. og K. Schipper, «Have Financial Statements Lost their Relevance?», Journal of Accounting Research, 1999, side 319–352.
  • Jamal, K., «Is less really better?», CA Magazine, Vol. 137, Issue 6, side 41–46.
  • Gonedes, N.J., «Information-Production and Capital Market Equilibrium», Journal of Finance, Vol. 30, No. 3, 1975, side 841–864.
  • Gonedes, N.J. og N. Dopuch, «Capital Market Equilibrium, Information Production, and Selecting Accounting Techniques: Theoretical Framework and Review of Empirical Work», Journal of Accounting Research, Vol. 12, 1974, side 48–129.
  • Lev, B. and P. Zarowin, «The Boundaries of Financial Reporting and How to Extend them», Journal of Accounting Research, 1999, side 353–385.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS