Magma topp logo Til forsiden Econa

Per Helge Stoveland er jurist og seniorrÄdgiver i Skattedirektoratet.

Rentefrie lÄn til datterselskap

Høyesterett har kommet til at det ikke var grunnlag for å beregne renter på et rentefritt lån fra et norsk morselskap til et utenlandsk datterselskap.

Når et morselskap skal finansiere virksomheten i ett av dets datterselskap, kan dette gjøres i form av egenkapital eller ved å gi lån. Skjer finansieringen i form av egenkapital, vil det ikke være aktuelt for datterselskapet å betale renter til morselskapet. Skjer finansieringen i form av lån, oppstår spørsmålet om partene har plikt til å fastsette et rentebeløp, som om partene var uavhengige av hverandre.

I følge aksjeloven § 3–9 skal transaksjoner mellom selskaper i samme konsern grunnes på vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper. Skatteloven har en bestemmelse i § 13–1, hvor det heter at hvis en skattyter har fått sin inntekt redusert som følge av et interessefellesskap med en annen skattyter, kan inntekten fastsettes slik den ville vært om interessefellesskapet ikke hadde foreligget.

Spørsmålet om et morselskap har plikt til å beregne renter av lån til datterselskap, har størst interesse når det gjelder utenlandske datterselskaper. Hvis begge selskapene er norske, vil jo en manglende renteberegning medføre at datterselskapet heller ikke vil få fradrag for rentekostnadene. Hvis begge selskapene er i skatteposisjon, vil det norske skatteprovenyet ikke bli påvirket av den manglende renteberegningen. Hvis datterselskapet er utenlandsk, kan en manglende renteberegning derimot føre til at det norske skattefundamentet blir redusert.

I nyere ligningspraksis har det blitt gitt inntektstillegg hvis et norsk konsernselskap yter lån til et annet konsernselskap uten at det beregnes renter, eller med en rentesats som er lavere enn markedsrenten. En har da sett det slik at det norske selskapet har fått redusert sin inntekt som følge av interessefellesskapet, jf. skatteloven § 13–1. Renteberegning har imidlertid ikke blitt foretatt hvis datterselskapet som følge av sin svake økonomi ikke har vært i stand til å betale renter. Det er da den svake økonomien og ikke interessefellesskapet som er årsaken til den manglende renteberegningen.

En høyesterettsdom av 26. juni i år handlet om et grensetilfelle. Saken gjaldt Statoil ASA, som hadde ytet lån til sitt heleide datterselskap Statoil Angola. Selskapet drev letevirksomhet etter olje utenfor Angola. Etter hvert gikk selskapet inn i et fellesskap for utbygging av et oljefelt. Virksomheten ble finansiert ved hjelp av lån fra Statoil og fra det belgiske selskapet Statoil Coordination Center n.v. (SCC). SCC var eiet av Statoil med 88 %, mens 12 % ble eiet av Statoil Sverige AB, som også var et datterselskap av Statoil ASA.

For det lån som ble ytet av SCC, ble det avtalt renter på vanlige markedsvilkår, mens lånet fra Statoil var rentefritt. Oljeskattenemnda fastsatte under henvisning til skatteloven § 13–1 et inntektstillegg for Statoil. Ved inntektsfastsettelsen ble det lagt til grunn at selskapet ikke hadde lånekapasitet i de årene Statoil Angola kun drev med letevirksomhet. Når selskapet begynte å bygge ut oljefeltet, ble det lagt til grunn at virksomheten kunne finansieres med inntil 80 % lånekapital. Renter ble fastsatt på dette grunnlaget. Det ble også fastsatt tilleggsskatt.

Under dissens fikk Statoil medhold av Høyesterett i at det ikke var grunnlag for renteberegning. Partene var enige om at Statoil Angola ikke hadde finansiell evne til å bære større rentebærende lån enn det som var opptatt i SCC. Statoil Angola kunne med andre ord ikke ha skaffet ytterligere lån fra en uavhengig kredittgiver. Det springende punkt var altså om partene med skattemessig virkning kunne beregne renter for lånet fra SCC, mens lånet fra Statoil ASA var rentefritt. Høyesteretts flertall mente at siden Statoil Angola bare kunne få lån fra en uavhengig kredittgiver innenfor rammen av det rentebærende lånet, var rentefriheten ikke et resultat av interessefellesskapet, men var forretningsmessig begrunnet.

Staten hevdet at dersom de lånene som Statoil Angola hadde fått fra SCC og Statoil, hadde vært ytet av uavhengige kredittgivere, ville andelen av rentebærende og rentefrie lån ha vært forholdsmessig fordelt. Staten hevdet derfor at Statoil måtte inntektsbeskattes for beregnede renter for en forholdsmessig andel av det lånet som selskapet hadde ytet. Dette var Høyesteretts flertall ikke enig i. Siden det ikke ville vært mulig for Statoil Angola å låne det beløpet Statoil Angola lånte til sammen fra Statoil og SCC fra en uavhengig kredittgiver, gav det liten mening å tale om hvordan andelen av rentefrie og rentebærende lån ville ha blitt fordelt dersom slikt låneopptak hadde vært mulig.

På denne bakgrunnen måtte spørsmålet om hvorvidt fordelingen av rentebærende og rentefrie lån mellom SCC og Statoil var forretningsmessig begrunnet, vurderes ut fra de enkelte selskapers interesser i kredittgivningen. SCCs interesse i å yte lån til Statoil Angola var bare begrunnet i de renteinntekter lånet ga. Et rentefritt lån fra dette selskapet ville hatt karakter av en ensidig kredittytelse. Statoils interesse for å yte lånet knyttet seg først og fremst til forventet avkastning av driften, og ikke til kredittgivningen. Når Statoil Angola hadde en svært lav egenkapital, var dette for å gi større fleksibilitet for tilbakebetaling. Lånet fremsto under slike forhold som et surrogat til egenkapitaltilførsel.

Mindretallet kom til at det var grunnlag for inntektstillegg. Det ble blant annet lagt vekt på at når den ledige lånekapasiteten ble kanalisert SCC og ikke fordelt mellom SCC og Statoil, var dette et utslag av interessefellesskapet. En slik ensidig fordeling måtte etter mindretallets oppfatning kunne settes til side. Mindretallet mente at lånekapasiteten måtte fordeles på de to långiverne i samsvar med størrelsen på lånene.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS