Magma topp logo Til forsiden Econa

Vidar Ringstad har sosialøkonomisk embetseksamen og den filosofiske doktorgrad fra Universitetet i Oslo. Han er seniorforsker ved Telemarksforsking-Bø, hovedsakelig med kulturøkonomi som arbeidsfelt, oger i tillegg frilans lære- og fagbokforfatter i samfunnsøkonomi.

Retorikk og litteraturpolitikk

Faste bokpriser har vært et sentralt element i den norske litteraturpolitikken. Det innebærer at forlagene fastsetter prisen på bøker ved salg fra bokhandlere og andre detaljister til publikum. Dette systemet har lenge vært kontroversielt, spesielt fordi det fjerner mulighetene for priskonkurranse på detaljistleddet og gir spesielt de store forlagene en sterk stilling i prisdannelsen for bøker. Samtidig har det vært uklart hvilken litteraturpolitisk verdi faste bokpriser egentlig har. Det har vært en heftig diskusjon i media om disse forhold de siste 20 år.

Fastprissystemet har vært integrert i tidsavgrensede bransjeavtaler mellom forlegger- og bokhandlerforeningen der også andre sider ved bokomsetningen har vært regulert. Den type prisreguleringer det her er snakk om, er imidlertid i strid med Konkurranseloven (og Prisloven før den kom til), og de krever derfor dispensasjon. Debatten har naturlig nok toppet seg i forbindelse med inngåelse av ny avtale, med tilhørende søknad om dispensasjon, der konkurransemyndighetene har presset på for å myke opp reguleringene mens bransjen har holdt igjen.

Vi har nettopp passert en ny topp i forbindelse med den nye bokavtalen som ble gjort gjeldende fra 1. mai i år, og som har varighet fram til 31.12.2010. Som tidligere debatter har også denne vært preget av mangel på konkret kunnskap om både økonomiske og litteraturpolitiske virkninger av faste priser. Til gjengjeld har retorikken blomstret, den gjør gjerne det på områder der kunnskapsgrunnlaget er svakt.

Beskjeden forskning

Dette er faktisk et internasjonalt fenomen og avspeiler at litteraturøkonomisk forskning er meget beskjeden i motsetning til store deler av det kulturøkonomiske saksområdet for øvrig (jf. Ringstad, 2005). Fastpristilhengernes retorikk er da også ganske lik den en finner i sentrale europeiske land, spesielt Tyskland og Frankrike, og den dukker også opp i europeiske politiske organer. Således fattet Europaparlamentet følgende vedtak, med en ordlyd som trolig er hentet direkte fra et eller annet lobbydokument utarbeidet av tunge særinteresser i europeisk bokbransje (European Parlament, 2002, s. 6):

«… it (dvs. Europaparlamentet) believes that the fixing of book prices, in which a number of member States engage, safeguards the existence of numerous independent publishing houses, helps to preserve and promote varied literary production, freedom of opinion and independence of research, science and teaching and – in common cross-border linguistic areas – to promote the European idea and ensures, without direct or indirect government aid, a dense network of bookshops, giving the reader an extensive, high-quality and easily accessible supply of books.»

Hvis substansen i dette sitatet var i rimelig samsvar med realitetene, ville det neppe finnes motstandere av faste bokpriser. Men det er ikke enkelt å finne dekning for disse vurderingene i faktiske forhold.

I den norske debatten har en imidlertid ikke nøyd seg med dårlig dokumenterte påstander av dette slaget. Sentrale aktører i norsk bokbransje har også gått langt i usakligheter, blant annet ved å karakterisere motstandere av faste priser nokså direkte som markedsfundamentalister og kulturpolitiske barbarer, oppsatt på å rive ned et avtaleverk av enestående kulturpolitisk verdi. Den engelske kulturøkonomen Alan Peacock synes jeg treffer ganske godt atferd og argumentasjon til de aktuelle talsmenn for norsk bokbransje i sin karakteristikk av kulturens talsmenn i samfunnsdebatten mer generelt (Peacock, 1991, s. 7–8):

«They claim, as other associations do, that support of their interest is synonymous with the general interest of society … [and they] seek to convince government and voters that suppliers of cultural goods are better placed than others to device and even to direct cultural politics.»

Det er klart at bokbransjens folk har store kunnskaper om det de driver på med, kunnskaper som er uunnværlige blant annet når en god litteraturpolitikk skal utarbeides. Men det bør naturligvis ikke være slik at norsk litteraturpolitikk til enhver tid er det bokbransjen selv kommer fram til bør være norsk litteraturpolitikk. Det ville være som å overlate kostholdspolitikken her i landet til Norges Bondelag. Debatten så langt om faste og frie bokpriser har gjort at en i realiteten har mistet fokus på det saken egentlig gjelder, nemlig hva som mest effektivt sikrer god tilgjengelighet for hele befolkningen av et rikt utvalg av god litteratur i en tid med store strukturelle forandringer både for bokbransjen og i samfunnet mer generelt.

Like regulert som landbruket

Bokbransjen er den bransjen som ved siden av landbruket er mest gjennomregulert her i landet. Den bærer sterkt preg av sitt forbilde, Börsenverein des Deutchen Buchhandels, helt siden den organiserte handelen med bøker startet opp i Norge midt på 1800-tallet. Denne organisasjonen fikk gjennomført avtaler om faste bokpriser selv om tyske forlag faktisk kjempet imot i nesten hundre år (Bittlingmayer, 1988, s. 790). Tilsvarende avtaler har en, og har en hatt, også i mange andre europeiske land. Den mest kjente og mest omtalte er den britiske Net Book Agreement (NBA) som ble innført på slutten av 1800-tallet, og som ble formelt opphevet i 1997 (reelt et par år før). Det sentrale elementet både i NBA og i alle andre kloner av det tyske reguleringssystemet er resale price maintenance (RPM), det vil si fast pris på bøker ved salg til sluttbruker, bestemt av forlagene. For økonomer er det et faktum med utsøkt ironi at det var nyklassikernes bibel i det meste av det 20. århundre, Alfred Marshalls Principles of Economics, som ble prøveklut for RPM i England. Her var det en forlegger som gikk i spissen, Frederick Macmillan, mens Marshall naturlig nok hadde klare innvendinger. I en korrespondanse mellom dem (jf. Guillebaud, 1965) finner en igjen en god del av de argumenter for og imot faste priser som har preget debatten senere.

Bokbransjen har naturlig nok hatt en sentral og meget interessant posisjon i Europas kulturøkonomiske historie, og bransjens sterke organisasjoner har atskillig lengre røtter enn tilbake til 1800-tallet. Faktisk var det et karakteristisk trekk allerede på 1400-tallet da bokproduksjonen skjøt fart for alvor på grunn av trykkekunsten. Dette framgår blant annet av hva som skjedde da Johan Fust, som finansierte Gutenbergs produksjon av den berømte første trykte utgaven av Bibelen, prøvde å få igjen noen av sine utgifter (Goldschmidt, 1943, sitert fra Eisenstein 1993, s. 19–20):

«And where did he turn first of all to convert his Bibles into money? He went to the biggest university town in Europe, to Paris, where ten thousand or more students were filling the Sorbonne and the colleges. And what did he, to his bitter discomfiture find there? A well organized and powerful guild of the booktrade, the Confrérie des Libraires, Relieurs, Enlumineurs, Ecrivains et Parcheminiers … founded in 1401 … Alarmed at the appearance of an outsider with such an unheard of treasure of books; when he was found to be selling one Bible after another, they soon shouted for the police, giving their expert opinion that such a store of valuable books could be in one man’s possession only through the help of the devil himself …»

Det er flere poenger som er verdt å ta med seg i forbindelse med dette sitatet. Det mest iøynefallende er den bakstreverske atferden til de organisasjonene det her er snakk om. De forsvarer naturligvis sine egne interesser, og det var fullt legitimt da som nå. Problemet rent kulturpolitisk er at dette kom i konflikt med fellesskapets interesser som åpenbart var knyttet til billigere bøker enn det håndkopi-teknologien muliggjorde. Det er en god illustrasjon på at en langt fra kan være sikker på at kulturens egne representanter ivaretar fellesskapets interesser når det er konflikt mellom dem og deres egne. Tvert imot. I tillegg finner en blant kulturarbeidere et minst like stort innslag som i samfunnet for øvrig, av personer som helst ser at verden forblir å være som den var, som oppfatter det nye som ukjent, uforståelig, forflatende og farlig, jamfør følgende fornøyelige betraktninger av forfatteren Johs. Lunde i 1944, ifølge Kalvø (1987), s. 7:

«Det snakkes så meget i våre dager, men samtales så lite. Hvem har hatt tid til den gode samtale, hvem har eiet den indre ro og samling som det gode tankebytte krever? Avislesningens og magasinlitteraturens og jazzens tid er blitt frasenes og svadaens og jargongens. Det er blitt like lite tid til samtale som til brevskriving; telefonen og brevkortstilen har samme rastløse rytmen.»

Og Are Kalvø legger lakonisk til: Etter den tid har det bare gått nedover. Antakelig var det bra at Johs. Lunde ikke ante hvilken utvikling verden sto overfor etter at han skrev dette. Det er jo ikke mindre enn en revolusjon, men uten at menneskeheten har gått av skaftet og samfunnet gått i oppløsning av den grunn. Vi har jo blant annet fått en enestående forbedring av tilgjengeligheten på kulturgoder for folk flest, også tradisjonell kultur. Mange kunstnere som har arbeidet innen tradisjonelle kunstarter (også forfattere), har oppdaget at dette ikke bare skaper problemer. Det åpner også for nye muligheter som de har visst å utnytte – til glede både for dem selv og publikum. Det var akkurat det mange i de tradisjonelle bokbransjeyrkene på Gutenbergs tid også oppdaget. Hans oppfinnelse skapte problemer, men også nye muligheter, og det ble dessuten utviklet nye spesialiteter som ingen hadde hørt om før, akkurat som i vår tid blant annet i forbindelse med den digitale kulturen.

Kommersielle interesser og kultur

Historien om Johan Fust viser i tillegg betydningen av kommersielle interesser for den kulturelle utviklingen. Om han fikk igjen sine penger, får vi ikke vite noe om. Historien slutter med at han måtte rømme for livet fra Paris, og han berget på den måten både seg selv og de eksemplarene han hadde igjen av Bibelen. Det var betydelig risiko knyttet til kommersiell bokbransjevirksomhet allerede da med andre ord. Hva Johan Fust fikk ut av det hele, er altså uklart. Det som derimot er helt udiskutabelt, er den uvurderlige kulturelle betydningen hans investeringer bidro til. Og Johan Fust er langt fra enestående. Det var således kommersielle interesser i Venedig som sørget for å få spredd de greske og latinske tekstene som er selve grunnmuren i den europeiske kulturarven (Cowen, 1998, s. 58). Et tredje eksempel er handelsmennene i samme område, som ble en viktig kanal for kulturelle impulser fra den muslimske delen av Middelhavsområdet. Blant annet hentet de til Europa og spredte kunnskaper om det hindu-arabiske tallsystemet som vi bruker i dag. Det fikk enormt stor betydning, ikke bare fordi det gjorde kalkyler i tilknytning til handel med videre mye lettere (prøv å føre regnskap med romertall som IV, XVII, IX, for eksempel!). Det medførte også at matematikken fikk en ny giv i Europa på 1400-tallet (Swetz, 1987). Tallrike andre eksempler kunne ha vært nevnt. Ja, handelsvirksomhet, kapitalisme og trykkekunst var således en forutsetning for både renessansen og reformasjonen!

Likevel er det god takt og tone i store deler av norsk kulturliv å snakke nedsettende om kommersielle interesser i forbindelse med kultur. Ettersom forfatternes interesseorganisasjoner er blant de som roper høyest om kommersialismens destruktive virkninger på kulturen, er det grunn til å påpeke (selv om det egentlig skulle være unødvendig) at de ikke er noe mindre kommersielle enn tilsvarende organisasjoner i andre bransjer. De skal jo ivareta medlemmenes økonomiske interesser, og det er ikke mindre kommersielt enn det for eksempel Fellesforbundet eller Rederforbundet driver på med. At de søker å gi inntrykk av noe annet, er en annen sak: «They claim, as other associations do, that support of their interest is synonymous with the general interest of society», for å gjenta noe av sitatet av Alan Peacock ovenfor. Det virker faktisk som om en del sentrale representanter for særinteresser i bokbransjen tror på sin egen retorikk i den forbindelse, at de faktisk betrakter seg som fellesskapets talsmenn.

Nyere analyser

Retorikken har altså dominert debatten om faste og frie bokpriser. Hva er så reell kunnskapsstatus på området, hva er best økonomisk og litteraturpolitisk? I en fersk analyse (Ringstad, 2004, som er en videreføring og videre bearbeidelse av kapittel 6 i Ringstad og Løyland, 2002) er hovedkonklusjonen at det er vanskelig å fastslå med rimelig sikkerhet at et prissystem er vesentlig bedre enn det andre. Denne analysen bygger dels på relevant økonomisk teori, dels på informasjon om erfaringene fra land som har frie priser (så som Sverige og Finland) sammenliknet med land som har faste priser (så som Danmark og Norge), og dels på erfaringene i land som har gått over fra faste til frie priser, spesielt UK. Ingen av disse innfallsvinklene gir noen rimelig entydige indikasjoner på at ett av prissystemene er klart best. Til sammen gir de derfor et rimelig godt grunnlag for å hevde at forskjellene ikke kan være store. Dette er egentlig ikke ny og banebrytende innsikt. Den amerikanske økonomen T.R. Overstreet kom til nøyaktig samme resultat i en bredt anlagt evaluering for mer enn 20 år siden. Hans hovedkonklusjon er (Overstreet, 1983, s. 1):

«Neither the economic theories nor the existing empirical evidence offer overwhelming support to any single view concerning RPM. A single view is simply not tenable on the basis of current theory. Neither is it well supported by available empirical evidence.»

Dette betyr ikke at det ikke er mulig å påvise forskjeller ved mer partielle problemstillinger. Teoretiske analyser er populære i den forbindelse. Med bestemt fokus er det fullt mulig å sannsynliggjøre at for eksempel faste priser er bedre enn frie. Men med et annet fokus kan en komme til motsatt konklusjon. Det er da også typisk at renteoretiske analyser kan brukes til å bevise omtrent hva som helst. De er med andre ord nokså verdiløse alene i en mer seriøs og fullstendig evaluering. I den forbindelse kan de kun gi grunnlag for spørsmål og hypoteser som i siste omgang bare kan besvares og belyses ved faktiske forhold – hvordan forholdene er i praksis.

Et teoribasert svar på spørsmålet om hvilket prissystem som er best, ville kreve informasjon om en lang rekke forhold. Det gjelder blant annet hvor pris- og inntektsfølsom etterspørselen etter bøker er, hvilken betydning priskonkurranse på detaljistleddet har for kostnadseffektiviteten, og hvilken innvirkning bokprisene har for antall utsalgssteder. Videre spiller maktforholdene i bransjen en rolle, både på forlagssiden og på detaljistleddet (og også når det gjelder vertikal integrasjon som vi har sett klare tendenser til her i landet de siste ti årene), art og omfang av usikkerhet og tilhørende økonomisk risiko knyttet til bokutgivelser og bokomsetning, hvor prisbevisste kundene er overfor prisforskjeller mellom utsalgssteder, og hvilken betydning utsalgsstedene faktisk har for å få dekket kundenes informasjonsbehov for bøker. I tillegg er det en rekke andre strukturelle og atferdsmessige forhold av relevans som en har bare meget begrenset informasjon om. Det er derfor ikke så rart at det vesle en har av slike analyser gir svært lite entydige resultater.

Komparative analyser er noe enklere å gjennomføre. Og det sier seg nesten selv at når ellers så vidt like land som Danmark og Norge som har faste priser, og Finland og Sverige som har hatt frie bokpriser i over 30 år, ser ut til å greie seg like bra litteraturpolitisk, kan det ikke være snakk om store forskjeller mellom systemene. Jeg vet da heller ikke om noen som i fullt alvor vil hevde at Finland og Sverige er noen sinker når det gjelder litteratur, lesing og bokkonsum? Men indirekte ligger det i retorikken til forsvarerne av faste priser her i landet at det må være tilfelle. Noe annet måtte jo bety at frie priser er skadelig i Norge, men ikke i Finland og Sverige. Dette krever imidlertid en forklaring på hva det er som er så spesielt med Norge i denne forbindelse, og det er ikke så enkelt å finne.

Samme bilde avtegner seg om en studerer hva som har skjedd i land som har skiftet prissystem. Den engelske økonomen Francis Fishwick er vel den som har studert spørsmålet om faste og frie priser mest inngående, og i motsetning til de fleste andre som har tatt for seg dette problemkomplekset, har han søkt å foreta systematiske og bredt anlagte empiriske kartlegginger av de forhold som kan antas å ha betydning, blant andre slike som er omtalt ovenfor (fullstendige referanser er gitt i Ringstad, 2004). I sine tidlige analyser helte han i retning av at et fastprissystem for bøker var best (jf. for eksempel Fishwick, 1989, s. 44–45). I den siste analysen, som er en oppsummering av erfaringene etter at UK gikk over til frie priser, er han tydeligvis atskillig mer i tvil. Han finner nemlig at de aller fleste har tjent på liberaliseringen, og han uttaler i den forbindelse (Fishwick, 2001, s. 21):

«Does this (dvs. den positive utviklingen for de fleste bokkjøpere, forlag og bokhandlere etter at fastprisen (RPM) ble opphevet) mean that the book trade wasted a lot of time, effort and money before 1995 in trying to defend the NBA, when RPM was actually holding the market back? Is there a lesson here for other countries that have retained the RPM?

Mindre regulering

The Restrictive Practice Court kom da også til at de argumenter som domstolen hadde lagt til grunn for å godta RPM i 1962, ikke lenger var gyldige (jf. Utton, 2000). RPM ble derfor formelt opphevet i 1997. Dette faller godt inn i en mer generell trend i retning av liberalisering av konsumgodemarkedene i UK. På 1950- og 1960-tallet var faste priser vanlig og ble anvendt for et bredt spektrum av varer, blant annet tobakk, sukker, audioutstyr, tannkrem, farmasøytiske produkter, vin og gullsmedvarer. Dette systemet er etter hvert blitt forbudt av konkurransemyndighetene fordi det antas å hindre effektiv konkurranse på detaljistleddet. RPM omfattet således 44 % av konsumvarene i 1962. Ti år senere var denne andelen redusert til 2 % (Utton, 2000, s. 124). I 1985 ble faste priser bare anvendt på bøker og farmasøytiske produkter (Fishwick, 1985, s. 1). I 1995 gikk en altså over til frie priser på bøker og i 2001 også for farmasøytiske produkter.

I Norge har det vært en tilsvarende trend i retning av mindre omfattende reguleringer de siste tiårene. Denne utviklingen har også preget innholdet av bransjeavtalene, selv om rester av de opprinnelige reguleringene fortsatt er til stede. Fra midt på 1980-tallet hadde en således fastpris i utgivelsesåret og de to påfølgende årene. Dessuten kunne forlagene gripe inn og forlenge fastprisperioden dersom det ble ansett for ønskelig. I avtalen fra 1998 er fastprisperioden redusert til ett år etter utgivelsesåret, og også andre reguleringer ble modifisert. I gjeldende avtale er fastprisperioden redusert til utgivelsesåret + fire måneder. Dessuten kan det gis inntil 12,5 % rabatt fra detaljist til sluttbruker. For lærebøker og fagbøker blir det frie priser fra 1. januar neste år. Det er altså ikke stort igjen av det opprinnelige fastprissystemet.

Denne utviklingen har ikke bare vært et resultat av påtrykk fra konkurransemyndighetene. Sentrale aktører i bokbransjen har også sett behovet for en liberalisering. Således uttalte tidligere økonomisjef i Gyldendal, Nils Kåre Jacobsen (Jacobsen, 1990, s. 207):

«I årene fremover er det meget som taler for at bransjeavtalen trenger en ytterligere liberalisering mot en mer forretningsmessig og friere samhandel. Det kan eksempelvis bety at fastpristiden bør forkortes, fordi bøker har kortere levetid enn før og må realiseres raskere av økonomiske hensyn. Det kan videre bety at rabattsystemet bør omlegges for å stimulere til rasjonelle innkjøp, og at det eventuelt gis enda bedre muligheter for forretningsmessige avtaler mellom forlag og bokhandel. Det kan synes rimelig å drøfte kortere betalingsterminer, og forholdene bør muligens legges til rette for et noe friere valg av salgskanaler.»

Det som står her er egentlig en ganske god prognose på utviklingen etter at det ble skrevet.

Blir det billigere bøker?

Det følger av det jeg har sagt ovenfor, at jeg ikke tror på noen dramatiske endringer i norsk bokbransje på grunn av denne liberaliseringen. Jeg er således ikke engang sikker på om det vil føre til billigere bøker slik enkelte fripristilhengere håper på. En ting er rabatt på detaljistleddet. En annen ting er den bruttopris som forlagene setter. Her vil de store forlagsgrupperingene spille en avgjørende rolle. Både av den grunn – og mer generelt – bør de store aktørene i bransjen overvåkes. Både mangfold og tilgjengelighet tilsier dessuten at en holder øye med de små enhetene både på forlags- og bokhandelsiden og passer på at de ikke blir overkjørt av de store aktørene. Men alt dette er egentlig noe som bør gjøres av litteraturpolitiske hensyn uansett prissystem.

Det følger også av det jeg har sagt at både bokbransjen og publikum ville ha kunnet greie seg bra med systemet slik det var. Når jeg likevel heller i retning av et friprissystem, er det langt på vei med en begrunnelse som ligger implisitt i spørsmålene til Francis Fishwick i sitatet ovenfor. Hvorfor skal en ta vare på noe som ikke virker? Hvorfor bruke så mye tid og energi på å diskutere ordninger som i beste fall bare har uklare litteraturpolitiske virkninger? Det blir en slags symbolpolitikk der en gir inntrykk av at en gjør noe positivt, ja, kanskje tror på det selv, mens en forsømmer en skikkelig diskusjon av alternativ virkemiddelbruk som kunne være mer effektiv. Inntil det motsatte er bevist betrakter jeg fastprissystemet og alt oppstyret i den forbindelse som en formidabel litteraturpolitisk avsporing.

Men selv om forskjellene på prissystemer kan være små, kan omlegginger by på utfordringer. Alle endringer i rammebetingelser for økonomiske aktører innebærer kostnader, og dess raskere endringene blir gjort, dess større må en regne med at kostnadene er. Det er sånn sett trolig bra at en har tatt liberaliseringen av bokbransjen gradvis i løpet av de siste 20 år. Neste korsvei er altså 2010 hvis ikke det skjer noe i bransjen og/eller det politiske systemet som slår bena under gjeldende avtale. Da tipper jeg de siste restene av fastprissystemet for bøker forsvinner. Dette er imidlertid avhengig av de erfaringer som en gjør i mellomtiden med det nye systemet. Kulturministeren har signalisert at de skal evalueres, og da er det å håpe at en makter å foreta grundigere analyser enn hva som tidligere har vært gjort, og at en i neste runde slipper den mest usaklige delen av retorikken. Så langt er det i hvert fall ikke noe som tyder på at motstanderne av liberaliseringen får rett. Men en kan selvsagt ikke si noe sikkert om dette så kort tid etter omleggingen. Det er likevel påfallende at optimismen i bransjen har vært ganske høy de siste par årene, selv om aktørene nok har vært klar over at det gikk mot en svekkelse av fastprissystemet. Nye og spennende forlag har kommet til. Bokhandlerforeningens normtallsundersøkelse for 2004 viser at antall bokhandlere har økt, boksalget har økt, og bøkene utgjør også en større andel av det totale salget. Så langt i år har det vært en sterk økning i salget både av skjønnlitteratur og billigbøker, og redaktøren av Bok og samfunn, bransjens eget fagblad, regner i nummer 13/2005 med en flott bokhøst. Dette stemmer dårlig med liberaliseringsmotstandernes dystre prognoser. Det tyder i hvert fall ikke akkurat på at bokbransjen står framfor et ragnarok, slik en sentral aktør i norsk bokbransje for noen år siden spådde ville bli resultatet av en liberalisering. Kanskje vil en i en evaluering av omleggingen heller finne det betimelig å stille de samme spørsmål for Norge som Francis Fishwick gjorde for UK slik det framgår av sitatet ovenfor.

Litteratur

  • Bittlingmayer, G. (1988): «Resale Price Maintenance in the Book Tradewith an Application to Germany.» Journal of Institutionaland Theoretical Economics, 144, s. 789-812.
  • Cowen, T. (1998): In praise of commercial culture. , Mass.: Harvard University Press.
  • Eisenstein, E.L.(1993): The Printing Revolution in EarlyModern Europe. Canto edition, Cambridge: CambridgeUniversity Press.
  • Goldschmith, E.P. (1943): Medieval Texts and Their FirstAppearance in Print. London.
  • Guillebaud, C.W. (1965): «The Marshall-Macmillan correspondence overthe net book agreement.» The Economic Journal(September), s. 518-538.
  • Fishwick, F. (1989): The Economic Implications of the Net Agreement. London: BooksellersAssociation/Publishers Association.
  • Fishwick, F. (2001): «Two Sides of the Same Coin.»London Book Preview, 23. februar.
  • Jacobsen, N.K. (1990): «Betraktninger rundt bransjeavtalen.» I , I.L. og P.Chr. Øiestad (red.): Fra ide tilbok. Oslo: Den norske Forleggerforening.
  • Kalvø, A. (1987): Men fjernkontrollen min får dualdri. Oslo: Det Norske Samlaget.
  • Overstreet Jr., T.R. (1983): Resale Price Maintenance: Theories and Empirical Evidence. Bureau of Staff Report to the Federal Trade Commission, GovernmentPrinting Office, Washington D.C.
  • Peacock, A. (1991): «Economics, Cultural Values and Cultural .» Journal of Cultural Economics, 15:2,s. 1-18.
  • Ringstad, V. (2004): «On the Cultural Blessings of Fixed book Prices. or Fiction?» International Journal of Cultural , 10:3, s. 351-365.
  • Ringstad, V. (2005): Kulturøkonomi. Oslo: CappelenAkademisk Forlag.
  • Ringstad, V. og K. Løyland (2002): Norsk bokbransje vedtusenårsskiftet. Endringsprosesser og litteraturpolitiskeperspektiver. Rapport nr. 197,Telemarksforsking-Bø.
  • Swetz, F.J. (1987): Capitalism and Arithmetic. The New Mathof the 15th Century. La Salle, Ill.: Open Court.
  • Utton, M.A. (2000): «Books Are Not Different After All: Observationson the Formal Ending of the Net Book Agreement in the UK.»International Journal of the Economics of , vol. 7, s. 115-126.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS