Magma topp logo Til forsiden Econa

Erik Lundeby er teamleder for samfunnsansvar i NHO, har hatt det faglige ansvaret for NHOs arbeid med dette siden 2000 og er NHOs representant i regjeringens kontaktorgan for samfunnsansvar. Han har også representert NHO i World Business Council for Sustainable Development, og deltatt i ekspertgrupper under EU kommisjonen, og var utlånt til UD i forbindelse med Stortingsmeldingen om samfunnsansvar. Han har doktorgrad i filosofi fra Universitetet i Oslo, tema: Ytringsfrihet og rasisme.

Samfunnsansvar – NHOS tilnærming

magma1302_fagdel-20_img_026magma1302_fagdel-20_img_026

Sammendrag

NHO har i en årrekke arbeidet for å støtte medlemsbedriftene i deres arbeid med samfunnsansvar. Arbeidet har vært preget av behovet for å sette spørsmålet på dagsorden, og for å gi bedriftene enkel veiledning i hvordan de kan arbeide med spørsmålet i egen bedrift. NHO er selvfølgelig også en aktør i samfunnsdebatten om samfunnsansvar, og i dialog med myndigheter og sivilsamfunn om temaet. I denne artikkelen redegjøres det for for NHOs tilnærming til samfunnsansvar og hvordan vi har arbeidet med det, og hvorfor vi tror utviklingen videre på dette området fortsatt går gjennom målrettet samarbeid og ikke gjennom mer regulering.

Samfunnsansvar ble tatt i bruk i Norge som oversettelse av det engelske Corporate Social Responsibility omkring 2000. Begrepet har slått gjennom i ulike varianter. NHOs politikkdokument fra 2003 hadde tittelen Bedriftenes samfunnsansvar, regjeringens Stortingsmelding 10 (2008–2009) het Næringslivets samfunnsansvar og Storebrand utga i 2000 en handlingsplan for Forretningsmessig samfunnsansvar. Om intensjonen er litt ulik med ordvalget, er innholdet når det gjelder praktiske spørsmål etter hvert relativt tydelig etablert gjennom praksis og ulike retningslinjer. Vi i NHO definerer samfunnsansvaret slik i vårt siste politikkdokument fra 2012, et dokument som rett og slett har tittelen Samfunnsansvar.

Næringslivets samfunnsansvar handler om hvordan verdiskaping skjer – det vil si hvordan bedrifter produserer varer og tjenester på en lønnsom, anstendig og bærekraftig måte. Samfunnsansvaret kommer til uttrykk i bedriftens strategi og daglige drift. (NHO 2012–1)

Poenget med denne definisjonen er for det første å fremheve at samfunnsansvar i dag er noe annet enn det mange tradisjonelt har brukt uttrykket omkring, særlig veldedighet eller humanitær sponsing. Det moderne norske begrepet om samfunnsansvar handler om at bedriftene tar ansvar for måten de driver sin virksomhet på, for å begrense negative konsekvenser av virksomheten for samfunnet og miljøet, og gjerne også om å utnytte muligheter til å gjøre en positiv forskjell for samfunnet. Vi snakker om produksjon av varer og tjenester. Dette skal forstås i vid forstand, og omfatter selvfølgelig også bedriftens forretningsmessige aktiviteter knyttet til kjøp og salg, og som setning to peker på dreier det seg både om bedriftens strategi og forretningsutvikling, og om bevissthet, rutiner og oppfølging i det daglige.

Vi peker på at virksomheten må være lønnsom, anstendig og bærekraftig. Det må ikke undervurderes hvor vesentlig det er for en holdning til etikk og samfunnsansvar fra et lederperspektiv at det å drive en lønnsom virksomhet er et viktig samfunnsansvar i seg selv. Dette handler om å sikre arbeidsplasser, om å bidra til verdiskapingen som samfunnet skattlegger for å skape velferd, og om å gi eierne en rente på kapitalen de har plassert i virksomheten. Det er gått mye akademisk energi tapt i å oppstille en motsetning mellom lønnsomhet og samfunnsansvar. Det er riktig at lønnsomhet ofte gjør det vanskelig å investere så mye som man ønsker i å håndtere risiko og utvikle muligheter når det gjelder samfunnsansvar, men det blir helt virkelighetsfjernt å se bort fra at alle tiltak for å håndtere samfunnsansvar må bygge på og være forenlig med en forsvarlig økonomisk drift.

Derfor sier vår definisjon lønnsom, anstendig og bærekraftig. Anstendig og bærekraftig dreier seg om å ha et bevisst forhold til menneskerettigheter, arbeidslivsstandarder, miljø/klima, antikorrupsjon og forholdet til lokalsamfunnet. Her kunne vi valgt ulike temaer. I OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper (siste utgave 2011) tas det opp flere temaer enn dette, for eksempel betaling av skatt, mens den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO i sin veileder ISO 26000 (2011) har inkludert forbrukerspørsmål i det samfunnsansvaret omfatter. Alt kan selvfølgelig være relevant.

Speiler dagsorden

Vårt valg av hvilke temaer vi vektlegger er nok preget av den norske dagsorden. For eksempel satte NHO menneskerettigheter og næringsliv på dagsorden på midten av 1990-tallet, og utga et knippe publikasjoner om temaet, der den mest kjente er sjekklisten Bedriftens forhold til menneskerettighetene (1997, engelsk 1998). At dette temaet kom opp skyldtes at organisasjoner som Amnesty International utfordret oljebransjen når det gjaldt deres ansvar for forholdene i Nigeria, og det var et viktig grep av daværende internasjonal direktør i NHO, Jon Vea, å samarbeide med Amnesty om å utvikle en sjekkliste som skulle gjøre det mulig for bedriftene å starte et systematisk arbeid med temaet.

Jeg tror det er rimelig å si at NHOs initiativ den gangen, og samarbeidet med Amnesty, var med på å berede grunnen for de internasjonale prosesser som i 2011 førte til at det ble etablert FN-prinsipper om menneskerettigheter og næringsliv. Før dette var den gjengse oppfatningen i næringslivet og næringslivets organisasjoner at menneskerettigheter var myndighetenes ansvar, mens bedriftenes ansvar var å følge de lover myndighetene ga. Jeg kjenner ikke noen tidligere eksempler enn dette på at næringslivsorganisasjoner har gitt konkrete råd til hvordan bedrifter kan respektere menneskerettighetene, som innebærer å gå lenger enn det myndighetene krever i land der menneskerettigheter ikke håndheves effektivt. Jeg antar at NHOs positive holdning også har hatt betydning for at norske myndigheter har vært en sentral bidragsytere til FNs arbeid på området næringsliv, menneskerettigheter og samfunnsansvar.

Så selv om NHO i sin fremstilling legger vekt på fire hovedtemaer, uttømmer ikke disse feltet. Det er et knippe overordnede retningslinjer som det kan være klokt å kjenne til for de som ønsker å utvikle et arbeid med samfunnsansvar i egen bedrift.

  • OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper (OECD 2011) har en lang historie, og ble sist revidert i 2011. Disse retningslinjene er anbefalinger myndighetene i OECD -landene og noen viktige fremvoksende økonomier har stilt seg bak. De er frivillige, men beskriver godt hvilke forventninger særlig større flernasjonale selskaper bør være klar over når det gjelder samfunnsansvar. Ikke minst er det knyttet en klageordning til dem, nemlig det nasjonale kontaktpunktet, som kan behandle klager mot bedrifter som beskyldes for brudd på retningslinjene.
  • FNs Global Compact (unglobalcompact.org ) er et initiativ bedrifter og andre kan knytte seg til gjennom å forplikte seg til å jobbe for 10 prinsipper som mer eller mindre overlapper NHOs områder for samfunnsansvar, og til å rapportere på hvordan bedriften utvikler seg når det gjelder disse prinsippene. NHO går i sommer inn i sin andre periode som sekretariat for det nordiske nettverket i dette initiativet.
  • ISO 26000 (iso.org/sr) er en veileder i hvordan man kan bygge opp et arbeid med samfunnsansvar i en bedrift. Veilederen er kommet i stand gjennom en omfattende internasjonal prosess, og dokumenterer godt hvordan god praksis er på området i dag.
  • Global reporting initiative (GRI, globalreporting.org) er en veiledning og mal for rapportering om samfunnsansvar, som også kan være en god inngang for å kartlegge dette arbeidsområdet. Vi forventer at både GRI og Global Compact vil møte økt interesse i Norge ettersom de vil være alternative måter å oppfylle nye lovkrav til rapportering for store selskaper på.
  • FNs veiledende prinsipper om menneskerettigheter og næringsliv (2011) avklarer næringslivet og andre aktørers ansvar på viktige områder, og er allerede innarbeidet i både OECDs retningslinjer og ISO 26000.

Politisk påvirkning

Vi må leve med at det er et mangfold av metoder for et paraplybegrep som samfunnsansvar. Det vil uansett måtte gjøres en materialitetsvurdering, altså en vurdering av hvilke temaer og utfordringer som er relevante for den enkelte bedrift i sin sektor og i sitt marked. Bedriften vil måtte ta stilling til hva den vil prioritere å jobbe med, og på hvilken måte. Veiledere kan være en god hjelp i å navigere i disse farvannene, men samfunnsansvar kan aldri standardiseres fullstendig.

En viktig grunn til dette er at samfunnsansvar inneholder ganske mye politikk. Bedriften forholder seg til ulike interessegrupper med forventninger og krav, og det er ikke alltid opplagt at det er legitime forventninger og krav. Samfunnsansvar er forhandlinger, der du i møte med urbefolkningsrepresentanter kan møte en blanding av legitime, konvensjonsfestede rettigheter til et område på den ene side, og et ønske om selge disse rettighetene så dyrt som mulig på den annen side. Samfunnsansvar er beslutninger under usikkerhet, der du vet at du ikke har lov til å bestikke politimannen, men heller ikke vet når hans utålmodighet kan skape farlige situasjoner for de du har med deg. Samfunnsansvar handler om dilemmaer, som at Afrika sårt trenger kommersiell virksomhet, investeringer, arbeidsplasser, samtidig som du løper en vesentlig større risiko for avvik når det gjelder å operere etter standardene du har forpliktet deg på. Det er lettere å unngå feil når det gjelder samfunnsansvar hvis du holder deg unna, men er det mest ansvarlig ?

Samfunnsansvar er også preget av aktører som alle har en agenda, slik som når Fremtiden i våre hender drar til India på NORADs regning og snakker med en gruppe arbeidere i lokale bedrifter. (Leffler 2011) Det den norske rapporten formidler er hårreisende, og jeg har ingen grunn til å betvile at det er riktig. Samtidig er det et tankekors at kildekritiske refleksjoner er fullstendig fraværende, og det nevnes ikke om man på noe tidspunkt har vurdert å snakke med bedriften, lokale myndigheter eller noen som kunne tenkes å ha en annen vurdering av eller et annet perspektiv på situasjonen. Og Norad aksepterer tydeligvis metoden og betaler. Det kan være god grunn til at frivillige organisasjoner og folk i offentlige virksomheter er mistenksomme mot næringslivet, men bedrifter behøver heller ikke alltid ha tillit til andre parters objektivitet.

Den politiske karakteren av samfunnsansvar gjør at det også er et bevegelig mål. Det var ikke mange bedrifter som for 5 år siden hadde kontroll med arbeidsforholdene i egen leverandørkjede. I dag har mange bedrifter utviklet rutiner som reduserer risikoen vesentlig, og som bidrar til positiv utvikling for mange ansatte i leverandørbedriftene. På område etter område melder de ledende bedriftene seg på blant de viktigste pådriverne for samfunnsansvar, og det gjøres fremskritt som har stor betydning for de det gjelder. Men listen over viktige temaer vil endres over tid, fordi vi blir oppmerksomme på noen utfordringer, mens økonomisk utvikling har gjort andre mindre kritiske.

Aktivt operativt arbeid

NHO har i en årrekke vært aktive i å anbefale medlemsbedriftene våre å arbeide aktivt og systematisk med samfunnsansvar. Vi har vært med på å premiere gode miljø-og samfunnsansvarsrapporter, og vi har laget veiledere som skal gjøre det enkelt å komme i gang med arbeidet. Vi har etablert nettverk for de som jobber med spørsmålet i medlemsbedriftene for å styrke læring gjennom erfaringsutveksling. Vi etablerte allerede i 1995 et styreoppnevnt rådgivende utvalg med mandat til å sette spørsmål om etikk og samfunnsansvar på dagsorden i medlemsbedriftene. Vi vet at ønsket om å være en seriøs bedrift er et viktig motiv for medlemskap i NHO, og har flere prosjekter som bidrar til å løse viktige samfunnsutfordringer, for eksempel Female future (likestilling), Global future (integrering) og Ringer i vannet (tilbakeføring til arbeidslivet).

Nå jobber vi for å engasjere styrene i NHO-bedriftene til å ta ansvar for å følge opp dette arbeidet i virksomheten. Heftet Samfunnsansvar – styrets rolle (NHO 2012 2) beskriver hvordan styrene kan ta dette ansvaret.

Vårt inntrykk er at dette arbeidet, sammen med utviklingen på området i næringslivet og samfunnet for øvrig, har gitt gode resultater. For eksempel er det liten tvil om at det har skjedd betydelige holdningsendringer når det gjelder korrupsjon og smøring. Det er vanskelig å isolere effekten av ny lovgivning fra effekten av det holdningsarbeidet NHO og andre aktører har gjort, og det arbeidet bedriftene selv har gjort med å håndtere alle sider av risiko knyttet til korrupsjon. Men når det gjelder både gaver og representasjon i norsk sammenheng, og når det gjelder småsmøring eller tilretteleggelsespenger i internasjonal sammenheng, er det liten tvil om at mange bedrifter nå har et internt regelverk som er strengere enn det som strengt tatt ville vært nødvendig for å unngå påtale og straff.

Mange frivillige organisasjoner oppfatter de fremskritt som er gjort som bare en etappeseier, og at målet må være en lovgivning som regulerer bedrifters samfunnsansvar også i internasjonal virksomhet. Vi i NHO frykter at dette vil bli symbollovgivning som koster mye, men gir lite ekstra. Det er flere grunner til dette.

Målene og ansvaret er allerede godt nok definert gjennom de retningslinjer som er nevnt over, og et lovarbeid vil ikke kunne bidra ytterligere til å avklare hva bedriftenes ansvar er. Det som vil bli gjort i en lovprosess for å presisere kravene vil dessuten være å definere minstestandarder innenfor eksisterende tenkning om samfunnsansvar, og kan få den utilsiktede effekt at bedrifter legger seg på minstestandarden i stedet for å jobbe mot høyere ambisjoner. Det er som nevnt over også både politikk og bransjemessige og lokale variasjoner som innebærer at det neppe tjener saken å legge opp til at alle bedrifter skal arbeide med samfunnsansvar på samme måte.

De fleste av temaene innenfor samfunnsansvar håndteres i verdenssamfunnet gjennom nasjonal lovgivning, og bør sannsynligvis fortsatt gjøre det. Harmonisering av regelverk gjennom multilaterale organer som FN er en fornuftig vei å gå, og allerede en tung del av norske myndigheters arbeid, men nasjonal implementering er allikevel helt nødvendig. Lovgivningen er ofte på plass også i land med mange problemer knyttet til samfunnsansvar, men problemet er håndhevelsen. Norske myndigheter kan bidra med ekspertise til for eksempel utvikling av bedre arbeidstilsyn, og frivillig sektor kan bidra med støtte til rettsprosesser på vegne av arbeidere og andre interessenter i landene der virksomheten foregår. Slike prosesser foregår allerede i en viss utstrekning, slik Martyn Day som innledet på UDs CSR-konferanse i fjor er et eksempel på, og er sannsynligvis et langt mer målrettet virkemiddel for å påvirke rettstilstanden i land med svake tradisjoner på området enn å utvikle lovgivning som legger håndhevelsen til det norske rettsapparatet. Det siste innebærer betydelige kostnader til etterforskning utenlands, som uansett kan by på praktiske problemer knyttet til at norsk politi ikke har politimyndighet der hendelsene har funnet sted. Det får også små ringvirkninger, siden norske aktører uansett sjelden er dominerende og standardsettende i markedene der de opererer.

Mer enn regulering

Det er også en urimelighet i at lovgivning og sanksjoner legger for stort ansvar på den enkelte bedrift for å løse problemer som har dyp rot i mangel på økonomisk og politisk utvikling i vertslandene. Når offentlig ansatte ikke har en lønn å leve av uten å få litt ekstra av dem de betjener er det først og fremst et myndighetsansvar å finne varige løsninger på. Når myndigheter rydder land for næringsvirksomhet uten legitime prosesser kan bedriftene påvirke dette, men myndighetene det gjelder har også et selvstendig ansvar for å få slike prosesser på gang. Næringslivet er en del av løsningen, først og fremst gjennom å gi flere mulighet til å skape sin egen velstand gjennom økonomisk utvikling, men også gjennom å være bevisst på at virksomheten også skal være anstendig og bærekraftig. Det vil være klokt om alle aktører, både bedrifter og andre, aksepterte at det ikke finnes enkle løsninger, og at det er en grunn til at det heter fremskritt og ikke fremsprang. Reelle forbedringer skjer oftest med et skritt av gangen.

Vi tror derfor veien fremover ikke går gjennom mer regulering, men gjennom praktisk utviklingsarbeid der næringslivet godt kan være del av brede partnerskap med både stater, multilaterale organer og frivillige organisasjoner. Og ikke minst gjennom at det arbeidet de beste bedriftene har gjort med å utvikle rutiner for å ivareta sitt samfunnsansvar blir kjent for og tatt opp av flere bedrifter. Der har vi i NHO et tilretteleggeransvar som vi er oss bevisst.

Litteratur


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS