Magma topp logo Til forsiden Econa

James S. Coleman, University of Chicago

Sosial kapital i utviklingen av menneskelig kapital

I denne artikkelen blir begrepet sosial kapital introdusert og illustrert. Jeg vil beskrive begrepets utforminger, granske de sosiale strukturelle betingelsene det utvikles under, og til slutt bruke det i en analyse av ungdom som ikke fullfører videregående skole.

Artikkelen er oversatt av Sølvi Lillejord

© 1998 by the University of Chicago. All rights reserved

«Sosial kapital vil utgjøre en særegen form for ressurs som er tilgjengelig for en aktør»

«Menneskelig kapital skapes ved forandringer som utvikler ferdigheter og evner som setter dem i stand til å handle på nye måter»

«En viktig form for sosial kapital er den muligheten for informasjon som ligger innebygd i sosiale relasjoner»

«Effektive normer kan utgjøre en mektig form for sosial kapital»

«Både sosial kapital i familien og sosial kapital i samfunnet har betydning for utviklingen av menneskelig kapital i den neste generasjon»

«Det er et underskudd på sosial kapital i familien hvis det ikke eksisterer sterke relasjoner mellom barn og foreldre»

«Sosial kapital i familien er en ressurs for utdanningen av familiens barn, på samme måte som økonomisk og menneskelig kapital»

«Det er en grunnleggende forskjell på sosial kapital og de fleste andre former for kapital»

«Evnen til å etablere og opprettholde effektive normer avhenger av egenskaper ved den sosiale strukturen»

Bruken av begrepet sosial kapital inngår i en generell teoretisk strategi som diskuteres i artikkelen: å ta utgangspunkt i rasjonell handling, men samtidig forkaste de ekstremt individualistiske premissene som dette ofte medfører. Å betrakte begrepet sosial kapital som en ressurs for handling er en måte å introdusere sosial struktur i det rasjonelle handlingsparadigmet på. Tre former for sosial handling blir undersøkt: forpliktelser og forventninger, informasjonskanaler og sosiale normer. Det blir gjort rede for hvilken betydning lukking av den sosiale strukturen har når det gjelder å realisere den første og tredje av disse formene for sosial kapital. Artikkelen analyserer også hvilken virkning mangelen på tilgjengelig sosial kapital har for elever i videregående skole som bestemmer seg for å avbryte sin skolegang. Virkningen av sosial kapital innen familien og i samfunnet som omgir familien, blir også undersøkt.

Det finnes to brede intellektuelle strømninger i beskrivelsen og forklaringen av sosial handling. Den ene, som kjennetegner arbeidene til de fleste sosiologer, betrakter aktøren som sosialisert og handling som styrt av sosiale normer, regler og forpliktelser. De sentrale dydene i denne intellektuelle strømningen ligger i dens evne til å beskrive handling i en sosial kontekst og å forklare hvordan handling blir formet, begrenset og gitt en ny retning av den sosiale konteksten.

Den andre intellektuelle strømningen, som kjennetegner arbeidene til de fleste økonomer, mener at aktøren har mål som han har kommet frem til på en selvstendig måte, at aktøren handler uavhengig av andre og opptrer helt og holdent egoistisk. Den sentrale dyden i denne retningen består i å ha et handlingsprinsipp som dreier seg om å maksimere nytte. Dette handlingsprinsippet, sammen med en enkel empirisk generalisering (minskende grensenytte) har frembragt både den veldige veksten i neoklassisk økonomisk teori og utviklingen av politisk filosofi i forskjellige varianter: utilitarisme, kontraktteori og teorier om naturlige rettigheter. 2

I tidligere arbeider (Coleman 1986a, 1986b) har jeg argumentert for og engasjert meg i utviklingen av en teoretisk orientering i sosiologien som tar opp i seg komponenter fra begge disse intellektuelle strømningene. Den aksepterer prinsippet om rasjonell eller formålsbestemt handling og forsøker å vise hvordan dette prinsippet, sammen med bestemte sosiale kontekster, ikke bare kan gjøre rede for individuelle handlinger i bestemte sosiale kontekster, men også gjøre rede for utviklingen av sosial organisering. I denne artikkelen innfører jeg et begrepsmessig redskap til bruk i dette teoretiske arbeidet: sosial kapital. Som en bakgrunn for å innføre dette begrepet kan det være nyttig å se nærmere på noe av kritikken av de to intellektuelle strømningene og forsøkene på å modifisere dem.

KRITIKK OG REVISJONER

Begge disse intellektuelle strømningene har alvorlige mangler. Den sosiologiske strømningen har noe som kan være en fatal svakhet i teoriutviklingen: aktøren har ingen «drivkraft for handling». Aktøren er formet av omgivelsene, men det finnes ingen indre kilde til handling som gir aktøren et formål eller en retning. Oppfatningen av handling som helt og holdent et produkt av omgivelsene har også fått sosiologer til å kritisere denne intellektuelle retningen, som Dennis Wrongs (1961) «The Oversocialized Conception of Man in Modern Sociology».

Den økonomiske retningen gjør på sin side vold på den empiriske virkeligheten: individenes handlinger blir formet, omformet og hindret av den sosiale konteksten. Normer, mellommenneskelig tillit, sosiale nettverk og sosial organisering er viktig ikke bare for hvordan samfunnet fungerer, men også for økonomien.

Mange forfattere fra begge tradisjoner har innsett disse vanskene og har forsøkt å formidle noe av innsiktene og problemstillingene fra den ene intellektuelle retningen til den andre. Innenfor økonomien har Yoram Ben-Porath (1980) utviklet ideer som gjelder funksjonsmåten til det han kaller «F-forbindelsen» i byttesystemer. F-forbindelsen er familier, venner og bedrifter. Ved å støtte seg på antropologiske, sosiologiske og økonomiske studier, viser Ben-Porath hvordan disse formene for sosial organisering påvirker økonomiske forhold. Oliver Williamson har i flere publikasjoner (for eksempel 1975, 1981) undersøkt vilkårene for organisering av økonomisk aktivitet i ulike institusjonelle utforminger, det vil si i bedrifter eller i markeder. Det finnes en stor mengde arbeider innenfor den «nye institusjonelle økonomien», eller neoklassisk økonomisk teori, som forsøker å vise både de vilkår som spesielle økonomiske institusjoner vokser frem under, og hvordan disse institusjonene (det vil si av sosial organisering) virker inn på systemets funksjonsmåte.

Sosiologer har nylig gjort forsøk på å undersøke hvordan sosial organisering påvirker den økonomiske aktiviteten. Baker (1983) har vist at selv i et strengt rasjonalisert marked som Chicago Options Exchange utvikles det relasjoner mellom børsmeklerne som påvirker deres avgjørelser om kjøp og salg. Mer generelt har Granovetter (1985) engasjert seg i et bredt anlagt angrep på det «undersosialiserte begrepet om mennesket» som kjennetegner økonomenes analyse av økonomisk aktivitet. Granovetter kritiserer først mye av den nye institusjonelle økonomien som grovt funksjonalistisk fordi eksistensen av en økonomisk institusjon ofte forklares utelukkende ved de funksjoner den har for det økonomiske systemet. Han hevder at selv ikke den nye institusjonelle økonomien lykkes i å forstå betydningen av konkrete personlige relasjoner og nettverk av relasjoner - det han kaller «embeddedness» (å inngå i en konkret sammenheng) - når det gjelder å utvikle tillit, etablere forventninger og skape og håndheve normer.

Granovetters tanke om å inngå i en konkret sammenheng kan betraktes som et forsøk på å introdusere sosiale ordninger og sosiale relasjoner i analysen av økonomiske systemer - ikke bare som en struktur som faller på plass for å realisere en økonomisk funksjon, men som en struktur med historie og kontinuitet som gjør at den får en uavhengig innflytelse på funksjonsmåten til økonomiske systemer.

Alle disse undersøkelsene, både av økonomer og av sosiologer, utgjør en revisjonistisk analyse av hvordan økonomiske systemer fungerer. Grovt sagt kan vi si at disse undersøkelsene støtter forestillingen om rasjonell handling, men påfører den sosial og institusjonell organisering - enten endogent generert, som i de funksjonalistiske forklaringene til noen av de nye institusjonelle økonomene, eller som eksogene faktorer, som i det mer direkte kausalt orienterte arbeidet til enkelte sosiologer.

Mitt mål er noe annerledes. Det er å ta i bruk økonomenes prinsipp om rasjonell handling i analysen av sosiale systemer, i ordets egentlige forstand, inkludert økonomiske systemer. Dette vil jeg gjøre uten å gi avkall på sosial organisering. Begrepet sosial kapital er et redskap som skal bistå meg i dette arbeidet. I denne artikkelen presenterer jeg begrepet mer allment og undersøker nytten av det i en gitt kontekst, nærmere bestemt innenfor utdanning.

SOSIAL KAPITAL

Elementer fra de to omtalte intellektuelle tradisjonene kan ikke bringes sammen i en pastisj. Det er nødvendig å begynne med et begrepsmessig koherent rammeverk fra den ene tradisjonen og introdusere elementer fra den andre uten å undergrave koherensen.

Jeg kan se to større mangler i tidligere arbeider som har innført «bytteteori» i sosiologien, til tross for deres utvilsomt banebrytende karakter. Den første var at man begrenset seg til mikrososiale relasjoner, noe som betyr at man gir avkall på den viktigste dyden i økonomisk teori, dens evne til å utføre mikro-makro-overganger fra parrelasjoner til systemer. Dette var tydelig både hos Homans (1961) og Blau (1964). Den andre mangelen var forsøket på å innføre prinsipper på en ad hoc måte, som for eksempel «distributiv rettferdighet» (Homans 1964:241) eller «normen om gjensidighet» (Gouldner 1960). Den første mangelen begrenser teoriens nytte, det andre lager en pastisj.

Hvis vi tar utgangspunkt i en teori om rasjonell handling hvor hver aktør har kontroll over visse ressurser og har interesse for bestemte ressurser og hendinger, så vil sosial kapital utgjøre en særegen form for ressurs som er tilgjengelig for en aktør.

Sosial kapital er definert ved sin funksjon. Den er ikke én enkel entitet, men et mangfold av forskjellige entiteter som har to elementer felles: de består alle av noen sider ved sosiale strukturer, og de muliggjør bestemte handlinger for aktørene - uansett om vi snakker om personer eller om kollektive aktører - innenfor strukturen. I likhet med andre former for kapital er sosial kapital produktiv. Den gjør det mulig å realisere visse mål som det ikke hadde vært mulig å nå uten den. I likhet med fysisk og menneskelig kapital kan ikke sosial kapital omsettes i alle mulige sammenhenger, men vil være særpreget for visse aktiviteter. En gitt form for sosial kapital som er verdifull i noen sammenhenger, kan være unyttig eller til og med ødeleggende i andre.

Til forskjell fra andre former for kapital er sosial kapital uløselig forbundet med de relasjonelle strukturene mellom aktører og blant aktører. Den befinner seg verken i aktørene eller i de fysiske produksjonsmidlene. Ettersom formålsorienterte organisasjoner kan betraktes som aktører («corporate actors») på samme måte som personer, kan relasjoner mellom kollektive aktører også utgjøre sosial kapital for dem (det best kjente eksempelet er kanskje den typen informasjonsutveksling som gjør det mulig for en bransje å operere med faste priser på varer). I denne artikkelen er imidlertid eksemplene og anvendelsesområdet knyttet til sosial kapital som en ressurs for individer.

Før jeg går nærmere inn på hva sosial kapital består av, kan det være nyttig å gi noen eksempler som kaster lys over dens forskjellige former.

  • Markeder for engrossalg av diamanter har et særtrekk som kan virke eiendommelig for en utenforstående. I den prosessen som går forut for kjøp og salg, gir den ene forhandleren den andre en pose med steiner som den sistnevnte kan undersøke i ro og mak i enerom, uten noen formell forsikring om at mottakeren ikke vil bytte ut noen av steinene med mindre verdifulle eller falske. Handelen kan være verdt tusenvis eller hundretusenvis av dollar. En slik åpen utlevering av steiner til granskning er viktig for dette markedets funksjonsmåte. Om ordningen forsvant, ville markedet måtte operere på en mer tungvint og mye mindre effektiv måte.
  • En nærmere undersøkelse røper visse særtrekk ved den sosiale strukturen. Et gitt forretningsfellesskap av denne typen er vanligvis meget lukket, både med hensyn til antall interaksjoner og når det gjelder etniske og familiære bånd. Engrosmarkedet for diamanter i New York er for eksempel jødisk, med en høy grad av inngifte. Man lever i det samme nabolaget i Brooklyn og går i de samme synagogene. Det er et grunnleggende lukket samfunn.
  • Observasjoner av engrosmarkedet for diamanter indikerer at disse tette båndene, som stammer fra familie, lokalsamfunn og religiøs tilknytning, sikrer forhandlerne den tryggheten som er nødvendig for å håndtere transaksjonene på markedet. Dersom en person i dette miljøet svikter fellesskapet ved å bytte ut eller stjele steiner som midlertidig er i hans besittelse, vil han tape de sosiale bånd som knytter ham til familien og til det religiøse og sosiale fellesskapet. Styrken i disse båndene gjør det mulig å gjennomføre transaksjoner der tillit kan tas for gitt. Dermed blir det lett å gjennomføre en handel. Når disse båndene mangler, må de erstattes med kostbare kausjons- og forsikringsordninger for at transaksjonene i det hele tatt skal kunne gjennomføres.
  • Avisen International Herald Tribune hadde 21.-22. juni 1986 et førstesideoppslag om radikale studentaktivister i Sør-Korea. Artikkelen beskriver utviklingen av denne typen aktivisme: «Radikale tanker formidles i hemmelige 'studiesirkler', som består av studenter som har gått på skole sammen, som hører til det samme nærmiljøet eller er medlemmer av samme kirkesamfunn. Disse studiesirklene [...] fungerer som en grunnleggende organisasjonsenhet for demonstrasjoner eller andre protester. For ikke å bli oppdaget treffer aldri medlemmene av de ulike gruppene hverandre, men kommuniserer gjennom en oppnevnt representant.»
  • Denne beskrivelsen av grunnlaget for organiseringen av denne aktivismen illustrerer to slags sosial kapital. Samme «skole, hjemsted eller kirkesamfunn» gir grobunn for sosiale relasjoner som «studiesirklene» senere bygger på. Studiesirklene utgjør selv en form for sosial kapital - de organiseres i en celleform som antas å være særlig nyttig når det gjelder å utvikle motstandsbevegelser i et hvilket som helst politisk system som har lav toleranseterskel for kritikk. Også i systemer som tolererer politisk opposisjon, er det enkelte aktiviteter som ikke aksepteres, enten nå handlingene er politisk motivert terrorisme eller alminnelige forbrytelser. Organisering som muliggjør disse aktivitetene, er en særlig potent form for sosial kapital.
  • En kvinne med seks barn som nylig flyttet med mann og barn fra Detroit til Jerusalem, fortalte at en av grunnene til at de flyttet, var at barna hadde mye større frihet i Jerusalem. Hun følte at det var trygt å la åtteåringen følge seksåringen på bybussen gjennom byen når de skulle på skolen, og hun var ikke redd for å la barna leke alene i byparken. Dette våget hun aldri så lenge familien bodde i en forstad til Detroit.
  • Grunnen til denne forskjellen kan beskrives som en forskjell i den sosiale kapitalen som er tilgjengelig i Jerusalem og forstedene til Detroit. I Jerusalem sikrer de normative strukturene at barn som er ute alene, blir «passet på» av voksne som befinner seg i nærheten, mens slike normative strukturer som regel ikke finnes i byområder i USA. Man kan si at familier i Jerusalem har tilgang til en type sosial kapital som ikke finnes i byområder i USA.
  • I Kahn El Khalili-markedet i Kairo er det vanskelig for utenforstående å få øye på hvor grensene går mellom de forskjellige kjøpmennene. Innehaveren av en butikk som spesialiserer seg på lærvarer, vil, når han blir spurt om hvor man kan få fatt i spesielle smykker, også vise seg å selge smykker, eller noe som i praksis er det samme - eller han kjenner noen som selger slike smykker, og tar straks kunden med dit. Selv om han ikke er pengeveksler, kan han for en stakket stund bli pengeveksler, ganske enkelt ved å henvende seg til en kollega noen butikker lenger ned i gaten. For noen aktiviteter, som for eksempel å ta kunden med til en venns butikk, tar man kommisjon. For andre aktiviteter, for eksempel pengeveksling, er det bare snakk om gjenytelser. Familiebånd er viktige i markedet, det samme er stabile eiendomsforhold. Hele markedet er så gjennomsyret av relasjoner av den typen som jeg nettopp har beskrevet, at det kan betraktes som én organisasjon, omtrent som et supermarked. Alternativt kan man betrakte markedet som bestående av en gruppe individuelle handelsmenn. Hver av dem har en betydelig mengde sosial kapital som de har til rådighet gjennom forbindelsene til markedet.

Eksemplene ovenfor har vist verdien av sosial kapital for en rekke prosesser, både økonomiske og ikke-økonomiske. Det finnes imidlertid visse egenskaper ved sosial kapital som er viktige for å forstå hvordan den blir til, og hvordan den blir anvendt i utviklingen av menneskelig kapital. Hvis vi først foretar en sammenligning med menneskelig kapital og deretter undersøker forskjellige former for sosial kapital, blir det lettere å se disse egenskapene.

MENNESKELIG KAPITAL OG SOSIAL KAPITAL

Den trolig viktigste og mest originale utviklingen innenfor utdanningsøkonomi de siste 30 årene har vært ideen om at begrepet fysisk kapital, forstått som en integrert del av redskaper, maskiner og andre produksjonsmidler, kan utvides til også å gjelde menneskelig kapital (se Schultz 1961; Becker 1964). På samme måte som fysisk kapital skapes gjennom forandringer i materialer for å lage redskaper som muliggjør produksjon, skapes menneskelig kapital ved forandringer i mennesker som utvikler ferdigheter og evner som setter dem i stand til å handle på nye måter.

Sosial kapital utvikles imidlertid gjennom forandringer i relasjonene mellom mennesker som gjør det enklere å handle. Dersom fysisk kapital er noe håndgripelig, som konkret kommer til uttrykk i en observerbar materiell form, og dersom menneskelig kapital er mindre håndgripelig og kommer konkret til uttrykk i ferdigheter og kunnskaper som tilegnes av et individ, så er sosial kapital enda mindre håndgripelig fordi den bare finnes irelasjonene mellom mennesker. Akkurat som fysisk og menneskelig kapital muliggjør sosial kapital produktiv aktivitet. For eksempel vil en gruppe som er preget av en høy grad av troverdighet og tillit, være i stand til å oppnå mye mer enn en sammenlignbar gruppe uten slik troverdighet og tillit.

FORMER FOR SOSIAL KAPITAL

Verdien av begrepet sosial kapital ligger først og fremst i det forhold at det identifiserer visse sider ved den sosiale strukturen gjennom deres funksjoner, på samme måte som begrepet stol identifiserer bestemte fysiske gjenstander ved deres funksjon, til tross for forskjeller i form, utseende og konstruksjon. Funksjonen som identifiseres gjennom begrepet sosial kapital, er verdien av disse sidene ved den sosiale strukturen som ressurser aktørene kan ta i bruk for å oppnå sine interesser.

Ved å identifisere denne funksjonen til gitte sider av en sosial struktur utgjør begrepet sosial kapital både et hjelpemiddel som kan gjøre rede for ulike resultater på individnivå for individuelle aktører, og et hjelpemiddel når det gjelder å utføre mikro-makro-overganger uten å måtte utdype nærmere de sosiale og strukturelle detaljene som ligger til grunn for prosessen. Når vi for eksempel sier at de hemmelige studiesirklene til de sørkoreanske studentene utgjør sosial kapital som disse studentene kan bruke i sine revolusjonære aktiviteter, så hevder vi at gruppene representerer en ressurs som hjelper dem til å bevege seg fra individuell protest til organisert opprør. Hvis det i utviklingen av en teori om opprør viser seg at det trengs en ressurs som kan bidra til å gjennomføre en slik oppgave, vil disse studiesirklene kunne knyttes til andre organisasjonsstrukturer, med ulik opprinnelse, som har oppfylt den samme funksjonen for individer med revolusjonære mål i andre kontekster, jeg tenker her for eksempel påComités d'action lycéen i det franske studentopprøret i 1968 eller arbeidernes celler i tsarens Russland slik Lenin (1902/1973) beskrev og forsvarte dem.

Det er selvfølgelig slik at man for andre formål kan ønske å undersøke detaljene ved slike organisatoriske ressurser for bedre å forstå de faktorene som er særlig viktige som ressurser for et slikt formål, og å undersøke hvordan de utviklet seg i et konkret tilfelle. Begrepet sosial kapital tillater oss å anvende slike ressurser og vise hvordan de kan kombineres med andre ressurser for å produsere ulike former for atferd på systemnivå eller, i andre tilfeller, forskjellige resultater for enkeltindivider. Selv om sosial kapital i disse sammenhengene utgjør et ikke nærmere analysert begrep, gir det analytikeren og leseren et signal om at noe av verdi er blitt produsert for aktører som har denne ressursen tilgjengelig, og at verdien er avhengig av sosial organisering. Det neste nivået i analysen blir å utvikle begrepet, å avdekke hvilke komponenter i sosial organisering som bidrar til verdien som produseres.

I tidligere arbeider har Lin (1988) og De Graf og Flap (1988), ved å ta i bruk et perspektiv som bygger på metodisk individualisme lik det som brukes i denne artikkelen, vist hvordan uformelle sosiale ressurser blir brukt instrumentelt for å oppnå mobilitet i yrkeslivet i USA og, i mindre grad, i Vest-Tyskland og Nederland. Lin fokuserte på sosiale bånd, særlig «svake» bånd, i denne sammenheng. Her vil jeg undersøke et mangfold av ressurser, som alle representerer sosial kapital for aktører.

Før jeg undersøker empirisk verdien av sosial kapital i utviklingen av menneskelig kapital, vil jeg gå grundigere inn påhva det er ved sosiale relasjoner som kan utgjøre nyttige kapitalressurser for individer.

FORPLIKTELSER, FORVENTNINGER OG TROVERDIGHET I STRUKTURER

Hvis A gjør noe for B og stoler på at B vil gjengjelde dette i fremtiden, skaper dette en forventning hos A og en forpliktelse for B. Denne forpliktelsen kan oppfattes som en tilgodeseddel som A har i sin besittelse, og som B skal innløse. Hvis A har mange slike tilgodesedler fra et stort antall personer som A har relasjoner til, har vi en direkte analogi til finanskapital. Disse tilgodesedlene utgjør en stor kredittmengde som A kan innkassere om nødvendig, hvis ikke tilliten har blitt uklokt investert og det aldri vil bli aktuelt å innfri gjelden.

I noen sosiale strukturer blir det sagt at folk «alltid gjør ting for hverandre». Der finnes det mange slike utestående tilgodesedler, ofte på begge sider av en relasjon (for disse tilgodesedlene synes ofte ikke helt innløsbare på tvers av aktivitetsområder, slik at tilgodesedler som B skylder A eller A skylder B, ikke tilsvarer hverandre fullstendig). El Khalili-markedet i Kairo, som ble beskrevet tidligere, representerer et ekstremt tilfelle av en slik sosial struktur. I andre sosiale strukturer hvor individer er mer selvhjulpne og mindre avhengige av hverandre, finnes det alltid færre slike utestående tilgodesedler.

Denne typen sosial kapital avhenger av to faktorer: på den ene siden troverdigheten til de sosiale omgivelsene, som betyr at man holder det man lover, på den andre siden det faktiske omfanget av de forpliktelsene man har. Sosiale strukturer er forskjellige langs begge disse dimensjonene, og aktører innenfor den ene strukturen er annerledes i den andre. Et eksempel som illustrerer verdien av troverdighet i omgivelsene er de roterende kredittsammenslutningene i Sørøst-Asia og andre steder. Disse foreningene består av venner og naboer som vanligvis møtes månedlig. Hver enkelt bidrar til et sentralt fond som blir overlatt til et av medlemmene (enten ved auksjon eller ved loddtrekning). Etter en tid har hvert medlem kommet med et visst antall bidrag og mottatt en utbetaling. Som Geertz (1963) peker på, fungerer disse sammenslutningene som effektive spareinstitusjoner for små kapitalforbrukere, en viktig hjelp i den økonomiske utviklingen.

Men uten en høy grad av troverdighet blant gruppens medlemmer kunne ikke disse institusjonene eksistere. En deltaker som mottar en utbetaling tidlig i møtesekvensen, kunne for eksempel stikke av og la de andre bli sittende igjen med tapet. Vi kan for eksempel ikke forestille oss en roterende kredittsammenslutning som opererer på en vellykket måte, i byområder med en høy grad av sosial disorganisering - eller, med andre ord, som mangler sosial kapital.

Det kan være mange grunner til at det utvikler seg forskjeller i de sosiale strukturene i de to dimensjonene. Enkeltindivider kan ha ulike behov for hjelp, det kan være store forskjeller i hva slags hjelp som er tilgjengelig (for eksempel i statens velferdstilbud), i graden av velstand (som reduserer behovet for hjelp fra andre), i kulturelle forskjeller når det gjelder tilbøyeligheten til å gi hjelp og be om hjelp (se Banfield 1967), i den måten sosiale nettverk er lukket på, i de sosiale kontaktenes logistikk (se Festinger, Schachter og Back 1963) og andre faktorer. Uansett hvilken kilde vi snakker om, vil individer i sosiale strukturer med mange utestående forpliktelser til enhver tid ha mer sosial kapital som de kan dra veksler på. Mengden av utestående forpliktelser betyr faktisk at den generelle nytten av de håndgripelige ressursene i denne sosiale strukturen forsterkes av deres tilgjengelighet for andre når det er nødvendig.

I et sosialt system vil det også være forskjell på hvor mange tilgodesedler den enkelte aktør til enhver tid har utestående. De mest ekstreme eksemplene kan vi finne i hierarkisk strukturerte storfamilier hvor en patriark (eller «gudfar») sitter på en oppsiktsvekkende stor takknemlighetsgjeld som han kan innkassere når som helst for å få det slik han vil ha det. Noe som ligner slike ekstreme tilfeller, er sterkt lagdelte, tradisjonelle landsbyer med enkelte velstående familier som på grunn av sin rikdom har bygd opp en utstrakt kreditt som de når som helst kan kreve inn.

Noe lignende kan vi se i politiske sammenhenger, for eksempel i en lovgivende forsamling. Et medlem av en lovgivende forsamling med ekstra ressurser (for eksempel formannen i Representantenes hus eller lederen for senatsflertallet i den amerikanske kongressen) kan ved hjelp av effektiv ressursutnyttelse bygge seg opp et sett av forpliktelser fra andre medlemmer av forsamlingen som gjør det mulig å få gjennom lover og lovendringer som ellers ville ha blitt forpurret. Denne konsentrasjonen av forpliktelser utgjør en sosial kapital som er nyttig ikke bare for en mektig lovgiver, men også når det gjelder å øke aktivitetsnivået i den lovgivende forsamlingen. De medlemmene av en lovgivende forsamling som har stor kreditt, er derfor mektigere enn de som ikke har det, fordi de kan utnytte kreditten til å få gjennomført blokkvoteringer om mange spørsmål. Det er for eksempel allment akseptert at noen av senatorene i det amerikanske senatet tilhører «senatsklubben», mens andre ikke gjør det. Dette betyr i virkeligheten at noen senatorer inngår i et system hvor man krediterer og debiterer, mens andre, utenfor «klubben», ikke tilhører dette systemet. Det er også alminnelig akseptert at medlemmer av klubben er mektigere enn de som ikke er medlemmer.

INFORMASJONSKANALER

En viktig form for sosial kapital er den muligheten for informasjon som ligger innebygd i sosiale relasjoner. Informasjon er viktig når det gjelder å etablere et grunnlag for handling. Men det å ha tilgang på informasjonen er kostbart. En minimumskostnad er oppmerksomhet, og det er som regel et knapt gode. En måte å få tilgang til informasjon på er å ta i bruk sosiale relasjoner som er opprettet for andre formål. Katz og Lazarsfeld (1955) viste hvordan dette fungerte for kvinner på mange forskjellige livsområder i en by i Midtvesten rundt 1950. De viste at en kvinne som var interessert i å kle seg moteriktig, men som ikke var interessert i å være blant de førende på området, brukte venninner som hun visste fulgte med i motebildet, som informasjonskilder. Noe lignende kan vi se hos en person som ikke er påtrengende interessert i det som skjer, men som ønsker å holde seg informert om de viktigste hendelsene, kan spare seg å lese avisen ved å holde seg informert gjennom ektefellen eller venner som følger med. En forsker som er interessert i å være oppdatert på andre fagområder enn sitt eget, kan få vite en del gjennom daglig omgang med kollegaer, men det vil bare være mulig ved et universitet hvor de fleste faktisk holder seg oppdatert.

Alt dette er eksempler på sosiale relasjoner som utgjør en form for sosial kapital som frembringer informasjon som muliggjør handling. Relasjonene i dette tilfellet er ikke verdifulle med henblikk på de «tilgodesedler» de skaffer til veie i form av forpliktelser eller tillit, men bare med henblikk på den informasjonen de kan gi oss.

NORMER OG EFFEKTIVE SANKSJONER

Når en norm eksisterer og er effektiv, utgjør den en mektig, men noen ganger likevel skjør form for sosial kapital. Effektive normer som forhindrer kriminalitet, gjør at vi kan ferdes fritt utendørs om natten, og at eldre mennesker kan gå tur eller gå på butikken uten å være redde for å bli slått ned og ranet. Hvis et samfunn har normer som opprettholder og belønner gode skoleprestasjoner, vil det være enklere for skolen å utføre oppgavene sine.

En norm som sier at man bør gi avkall på egeninteresse og handle i kollektivets interesse, er en veletablert norm innenfor et kollektiv og utgjør en spesielt viktig form for sosial kapital. En slik norm, underbygd gjennom sosial støtte, status, ære og andre belønninger, er den sosiale kapitalen som unge nasjoner bygger (og som så forsvinner etter hvert som de blir eldre). Det er den samme kapitalen som styrker familier ved å oppmuntre familiemedlemmer til å handle uselvisk i «familiens» interesse. Den muliggjør også utviklingen av nye sosiale bevegelser i kraft av en liten gruppe hengivne og personlig engasjerte medlemmer som gjensidig støtter hverandre og oppfordrer folk til å arbeide for det felles beste. I noen av disse tilfellene er normene internaliserte. I andre tilfeller understøttes de hovedsakelig ved eksterne belønninger for uselviske handlinger og kritikk av egennyttige handlinger. Uansett om normer av denne typen blir opprettholdt ved hjelp av interne eller eksterne sanksjoner, så er de viktige for å løse problemet med fellesgoder som finnes i kollektiver.

Som alle disse eksemplene antyder, kan effektive normer utgjøre en mektig form for sosial kapital. I likhet med de formene som er beskrevet tidligere, muliggjør denne sosiale kapitalen ikke bare bestemte handlinger, den utelukker også andre handlinger. Et samfunn med sterke og effektive normer vedrørende unge menneskers atferd kan hindre dem i å ha det moro. Normer som gjør det mulig å gå ute alene om natten, begrenser også de kriminelles aktiviteter (og i noen tilfeller også handlingene til de lovlydige). Selv hevdvunne normer som honorerer visse handlinger, for eksempel normen som sier at en ung gutt som er god i sport, burde satse på fotball, bidrar faktisk til å styre energien vekk fra andre aktiviteter. Effektive normer på et område kan redusere innovasjonen på området, ikke bare avvikende atferd som skader andre, men også avvikende atferd som er til fordel for alle (se Merton 1968 s. 195-203 for en diskusjon av hvordan dette er mulig).

SOSIAL STRUKTUR SOM ÅPNER MULIGHETEN FOR SOSIAL KAPITAL

Alle sosiale relasjoner og sosiale strukturer muliggjør noen former for sosial kapital. Aktører etablerer relasjoner som virker formålstjenlige, og viderefører dem når de fortsetter å gi fordeler. Visse former for sosial struktur er imidlertid spesielt viktige når det gjelder å muliggjøre noen former for sosial kapital.

HVORDAN SOSIALE NETTVERK LUKKES

En egenskap ved sosiale relasjoner som effektive normer avhenger av det jeg vil kalle lukking («closure») av nettverk. Mer allment kan man si at en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for fremveksten av effektive normer er handling som har en ekstern påvirkning på andre (se Ullmann-Margalit 1977; Coleman 1987). Normer oppstår som forsøk på å begrense negative eksterne virkninger eller å oppmuntre til positive. Men i mange sosiale strukturer hvor disse betingelsene finnes, oppstår det ikke normer. Grunnen kan beskrives som mangel på lukking av den sosiale strukturen. Figur 1 viser hvorfor. I en åpen struktur som i figur 1a har aktør A relasjoner til aktørene B og C. Han kan utføre handlinger som påfører B eller C eller begge negative eksternaliteter. Fordi de ikke har noen relasjoner til hverandre, men derimot til andre (D og E), kan de ikke slå seg sammen for å forpurre As handlinger.

Med mindre enten B eller C alene er tilstrekkelig krenket eller mektige vis-à-vis A til å gripe inn alene, vil A kunne fortsette sine handlinger med uforminsket kraft. I en struktur med lukking, som figur 1b, kan B og C gå sammen om en kollektiv sanksjon, eller en av dem kan belønne den andre for å gripe inn mot A. (Se Merry 1984 for eksempler på hvordan sladder, som er betinget av en lukking av den sosiale strukturen, brukes som en kollektiv sanksjonering.)

figur

Figur 1: Nettverk uten (a) og med (b) lukking

I de tilfellene der foreldrene påfører barna normer, fordrer lukking av strukturen en noe mer kompleks struktur, som jeg vil kalle lukking mellom generasjoner. Lukking mellom generasjoner kan beskrives ved hjelp av et enkelt diagram som representerer relasjoner mellom foreldre og barn og relasjoner utenfor familien. Se på strukturen til to samfunn, representert i figur 2. De vertikale linjene står for relasjoner på tvers av generasjonene, mellom foreldre og barn, mens de horisontale linjene står for relasjoner innenfor en generasjon. Punktet merket A både i figur 2a og figur 2b står for foreldrene til barn B, og punktet merket D står for foreldrene til barn C. Linjen mellom B og C står for relasjoner mellom barn som finnes innenfor en hvilken som helst skole. Selv om de andre relasjonene blant skolebarna ikke vises her, finnes det en høy grad av lukking mellom jevnaldrende som ser hverandre daglig, som har forventninger til hverandre og utvikler normer for hva som er akseptabel atferd.

De to samfunnene er imidlertid forskjellige når det gjelder nærvær eller fravær av forbindelser mellom foreldrene til barna i skolen. Når det gjelder skolen som er representert i figur 2b, er den lukket mellom generasjoner. Når det gjelder den som er vist i figur 2a, finnes det ikke en slik lukking. For å si det på en hverdagslig måte er foreldrenes venner foreldre til deres barns venner i det samfunnet som fremstilles i 2b. I den andre er de ikke det.

Konsekvensen av denne lukkingen er, som i tilfellet med engrossalg av diamanter eller i lignende sammenhenger, et sett med effektive sanksjoner som kan overvåke og styre atferd. I samfunnet som fremstilles i figur 2b, kan foreldrene A og D diskutere barnas aktiviteter og bli enige om hvilke standarder de vil sette, og om hvilke sanksjoner de vil benytte. Foreldrene A blir påvirket av foreldrene D når det gjelder å sanksjonere handlingene til A's barn. I tillegg til det fungerer foreldrene D ikke bare som kontrollinstans for eget barn, C, men også for det andre barnet, B. Forekomsten av lukking mellom generasjonene fremskaffer dermed en viss mengde sosial kapital som er tilgjengelig for hver voksen som skal oppdra barna sine, ikke bare når det gjelder skolesaker, men også i andre spørsmål.

figur

Figur 2: Nettverk som omfatter foreldre (A, D) og barn (B, C) uten (a) og med (b) lukking mellom generasjoner.

Lukking av sosial struktur er viktig ikke bare for eksistensen av effektive normer, men også for en annen form for sosial kapital: troverdigheten til sosiale strukturer som muliggjør en rask vekst av forventninger og forpliktelser. Om man unnlater å innfri en forpliktelse, er det en måte å påføre noen en eller annen negativ eksternalitet. Men i en struktur uten lukking kan avviket bare effektivt sanksjoneres, dersom det overhodet er mulig, av den personen man skylder forpliktelsen. Omdømme og renommé oppstår ikke i en åpen struktur, og kollektive sanksjoner som ville sikre troverdigheten, kan ikke appliseres. Derfor kan vi si at lukking skaper troverdighet i en sosial struktur.

OVERFØRBAR SOSIAL ORGANISERING

Frivillige organisasjoner opprettes for å hjelpe de som initierer dem. I et husbyggingsprosjekt i en by på den amerikanske østkysten under andre verdenskrig oppstod det mange problemer som skyldtes dårlig arbeid: det var problemer med røropplegget, fortau slo sprekker og det oppstod mange andre vansker (Merton, n.d.). Beboerne slo seg sammen for å stille utbyggerne til ansvar og for å se om det fantes andre måter å løse problemene på. Senere, da problemene var løst, eksisterte fremdeles sammenslutningene som tilgjengelig sosial kapital som bidro til å forbedre beboernes livskvalitet. Beboerne hadde oppdaget at de var i stand til å mobilisere ressurser som ikke hadde vært til stede der de hadde levd før. (Selv om det var færre tenåringer i det nye nabolaget, var det for eksempel lettere for beboerne å skaffe seg barnevakter enn tidligere.)

Typografene i New York Typographical Union som satte ved hjelp av maskin, dannet en forening for maskinsettere som fungerte som en sosial klubb (Lipset, Trow & Coleman 1956). Senere, da arbeidsgiverne var på jakt etter folk som kunne sette ved hjelp av maskin og maskinsetterne var på jakt etter jobber, oppfattet begge parter denne organisasjonen som et nyttig møtested for formidling av stillinger. Dermed ble organisasjonen tilpasset dette formålet. Enda litt senere, da Det progressive partiet fikk makt i fagforeningen i New York, fungerte maskinsetternes klubb som en organisasjonsmessig ressurs for Det uavhengige partiet, da det forlot sine maktposisjoner. Maskinsetternes forening fungerte deretter som en viktig kilde til sosial kapital for De uavhengige, slik at partiet kunne opprettholdes som en organisert opposisjon da det var uten posisjoner.

I eksempelet med de sørkoreanske radikale studentene ble studiesirklene sagt å omfatte grupper av studenter fra de samme videregående skolene, samme hjemby eller kirke. Her, som i tidligere eksempler, er det slik at en organisasjon som ble opprettet for ett formål, også kan brukes til andre formål. Denne muligheten utgjør en viktig sosial kapital. Det enkelte medlem får dermed tilgang til organisasjonsmessige ressurser som er nødvendige for en effektiv opposisjon. Disse eksemplene illustrerer det generelle poenget, nemlig at en organisasjon som ble opprettet for et bestemt formål, også kan tjene andre. På den måten utgjør den en tilgjengelig sosial kapital.

Det er mulig å skaffe seg innsikt i noen av de måtene lukking og overførbar sosial organisering frembringer sosial kapital på ved å ta i bruk en distinksjon som Max Gluckman (1967) har laget mellom enkontekstuelle (simpleks) og flerkontekstuelle (multipleks) relasjoner. 3 I det siste tilfellet blir personer knyttet sammen i mer enn en kontekst (naboer, arbeidskollegaer, foreldre, mennesker som tilhører samme kirkesamfunn osv.), mens i det første tilfellet blir mennesker bare knyttet sammen gjennom én av disse relasjonene. Den sentrale egenskapen ved en flerkontekstuell relasjon er at den tillater at ressursene i en relasjon kan overføres og brukes i andre. Noen ganger består ressursene bare av informasjon, som når to foreldre som er naboer, utveksler informasjon om deres tenåringsbarns gjøren og laden. Andre ganger kan det være de forpliktelser som en person har overfor en annen i relasjon X, som den andre personen kan bruke for å begrense den førstes handlinger i relasjon Y. Ofte er det ressurser i form av andre personer som har forpliktelser i en kontekst som kan kalles inn for å hjelpe når man har problemer i en annen kontekst.

SOSIAL KAPITAL I UTVIKLINGEN AV MENNESKELIG KAPITAL

De forutgående sidene har vært konsentrert om å definere og illustrere sosial kapital mer generelt. Det er imidlertid en side ved sosial kapital som er særlig viktig: dens virkning på utviklingen av menneskelig kapital i den oppvoksende generasjon. Både sosial kapital i familien og sosial kapital i samfunnet har betydning for utviklingen av menneskelig kapital i den neste generasjon. Jeg skal nå gå grundigere inn på disse sammenhengene.

SOSIAL KAPITAL I FAMILIEN

Når vi undersøker virkningene av ulike faktorer på skoleprestasjoner, blir vanligvis «familiebakgrunn» betraktet som en faktor som kan skilles fra undervisning. Det finnes imidlertid ikke bare én «familiebakgrunn». Familiebakgrunn kan analytisk deles opp i minst tre ulike komponenter: økonomisk kapital, menneskelig kapital og sosial kapital. Økonomisk kapital kan tilnærmelsesvis måles ved familiens inntekt eller formue. Den fremskaffer de fysiske ressurser som er med på å legge grunnlaget for gode resultater, for eksempel en fast plass hjemme hvor man kan gjøre lekser, hjelpemidler som kan lette læreprosessen, og de økonomiske ressursene som forenkler hverdagen for folk. Menneskelig kapital kan vi rundt regnet måle i lys av foreldrenes utdanning og den skaper muligheten for et kognitivt miljø som gjør det lettere for barnet å lære. Familiens sosiale kapital er noe annet enn dette. To eksempler kan gi et innblikk i hva den er, og hvordan den fungerer.

John Stuart Mill ble undervist i latin og gresk av sin far, James Mill, i en alder da de fleste av hans jevnaldrende knapt hadde begynt på skolen. Som barn førte han også kritiske diskusjoner med sin far og med Jeremy Bentham rundt utkast til farens manuskripter. John Stuart Mill var sannsynligvis ikke utrustet med noen usedvanlige genetiske fortrinn, og farens undervisning var neppe grundigere eller bedre enn det som var vanlig i samtiden. Det som gjorde utslaget, var nok det faktum at faren brukte mye tid og krefter på intellektuelle spørsmål under guttens oppvekst.

I en amerikansk skolekrets ble skolemyndighetene overrasket over å oppdage at mange av de asiatiske innvandrerfamiliene kjøpte to sett av de lærebøkene som barnet trengte. Da saken ble undersøkt nærmere, viste det seg at det andre settet ble kjøpt inn til moren slik at hun kunne hjelpe barnet med skolearbeidet. I dette tilfellet er foreldrenes menneskelige kapital lav, i alle fall hvis vi den måles på tradisjonelt vis etter antall år med formell skolegang, mens familiens har tilgang på en omfattende sosial kapital som er disponibel for barnets utdanning.

Disse eksemplene illustrerer viktigheten av sosial kapital innenfor familien for et barns intellektuelle utvikling. Det er selvfølgelig riktig at barn blir sterkt påvirket av den menneskelige kapital som foreldrene besitter. Men denne menneskelige kapitalen kan være irrelevant for barns skoleprestasjoner med mindre foreldrene er en viktig del av barnas liv. Hvis de anvender menneskelig kapital utelukkende i jobbsammenheng eller andre steder utenfor hjemmet, kommer den ikke uten videre barna til gode. Familiens sosiale kapital er relasjonene mellom barn og foreldre (samt relasjoner til andre familiemedlemmer). Det betyr at hvis den menneskelige kapitalen som foreldrene besitter, ikke kompletteres av sosial kapital som er til stede i familierelasjonene, så er det irrelevant for barnets faglige utvikling om foreldrene har mye eller lite menneskelig kapital. 4

Jeg vil ikke her skille mellom de forskjellige formene for sosial kapital som ble diskutert tidligere, men vil bare forsøke å måle styrken på relasjonene mellom foreldre og barn som et kriterium på den sosiale kapitalen barnet har adgang til gjennom foreldrene. Jeg akter heller ikke å bruke begrepet i et rasjonelt handlingsparadigme, slik det ofte gjøres når man anvender begrepet menneskelig kapital for å undersøke hvilke investeringer i utdanning en rasjonell person ville foreta. Noe av grunnen til dette ligger i en egenskap ved mye sosial kapital som ikke kommer til syne i de fleste former for kapital (noe jeg vil utdype senere): dens karakter av å være et offentlig gode, noe som fører til underinvestering.

Sosial kapital innenfor familien som gir barnet tilgang til den voksnes menneskelige kapital, avhenger både av den fysiske tilstedeværelsen av voksne i familien og av hvor mye oppmerksomhet de voksne viser barna. De voksnes fysiske fravær kan beskrives som en strukturell mangel ved familiens sosiale kapital. Det mest iøynefallende eksempelet på en strukturell utilstrekkelighet i moderne familier er situasjonen med eneforsørger. Men også kjernefamilien hvor den ene eller begge foreldrene arbeider utenfor hjemmet, kan oppfattes som strukturelt mangelfull fordi den mangler den sosiale kapitalen som blir tilført gjennom foreldre som er til stede hele dagen, eller med besteforeldre eller tanter og onkler i eller nær hjemmet.

Selv om de voksne er fysisk til stede, er det et underskudd på sosial kapital i familien hvis det ikke eksisterer sterke relasjoner mellom barn og foreldre. Mangel på sterke relasjoner kan skyldes at barnet inngår i ungdomskulturen, at de voksne inngår i relasjoner med andre voksne som ikke går på tvers av generasjoner, eller det kan ha andre forklaringer. Uansett hva grunnen kan være, betyr det at uansett hvilken menneskelig kapital foreldrene besitter, så vil ikke barnet kunne profittere på den fordi densosiale kapitalen mangler.

Virkningene av mangel på sosial kapital innenfor familien varierer i forhold til ulike skoleprestasjoner. Å slutte på skolen før man er ferdig, er et interessant case i denne sammenheng. Tabell 1 (fra undersøkelsenHigh School and Beyond om elever i videregående skole) viser den forventede «drop out»-raten for elever fra ulike typer familier når forskjellige kriterier på sosial og menneskelig kapital i familien og et mål på sosial kapital i samfunnet blir kontrollert statistisk. Det er nødvendig med en forklaring på bruken av antall søsken som mål på sosial kapital. Spørsmålet om søsken betyr, i denne tolkningen, at jo flere søsken, jo mindre oppmerksomhet får det enkelte barn fra de voksne. Dette bekreftes av forskningsresultater om IQ og skoleresultater som viser at hva man oppnår, henger sammen med hvilket nummer i søskenflokken man er, også når vi kontrollerer for total familiestørrelse, og at resultatene synker med antall barn i familien.

Begge resultatene samsvarer med det syn at de yngste i en søskenflokk og barn i store familier får minst oppmerksomhet fra de voksne, noe som resulterer i dårligere skoleprestasjoner.

figur

Tabell 1: Andel elever som slutter før fullført skolegang (mellom vårterminen i 10. klasse og vårterminen i 12. klasse), fra familier med forskjellig sosial kapital, kontrollert for menneskelig kapital og økonomisk kapital i familien *

Det første punktet i tabell 1 viser at når vi kontrollerer for andre familieressurser, er andelen elever som slutter i perioden mellom vårterminen i 10. og vårterminen i 12. klasse, 6 % høyere for barn fra familier med én forelder. Punkt 2 i tabell 1 viser at raten er 6,4 % høyere for elever med fire søsken enn for dem som ellers har de samme familieressursene, men bare ett søsken. Om vi ser disse to under ett, kan vi betrakte forholdstallet mellom voksne og barn som et mål på den sosiale kapitalen som familien disponerer for barnas utdannelse. Punkt 3 i tabell 1 viser at for en elev med fire søsken og én forelder og en ellers gjennomsnittlig bakgrunn er raten 22,6 %. Med ett søsken og to foreldre er raten 10,1 % - en forskjell på 12,5 %.

En annen indikator på betydningen av oppmerksomhet fra voksne i familien, selv om den ikke er et entydig mål på sosial kapital, er morens forventninger om barnets studier. Punkt 4 i tabellen viser at for elever som ikke møter slik forventning fra moren, er raten 8,6 % høyere enn for dem som har mødre med slike forventninger. Om vi ser de tre kildene til familiens sosiale kapital under ett, viser punkt 5 i tabellen at elever med ett søsken, to foreldre og en mor som har forventninger om fremtidige studier (fortsatt kontrollert mot andre familieressurser) har en «drop out»-rate på 8,1 %. Med fire søsken, én forelder og ingen forventninger om studier fra mor er raten 30,6 %.

Disse resultatene gir en mindre pålitelig test enn om undersøkelsen hadde vært eksplisitt utformet med henblikk på å undersøke virkningene av sosial kapital innenfor familien. I tillegg viser tabell A1 i appendikset at en annen variabel som skulle måle sosial kapital i familien, nemlig hvor ofte man drøfter personlige spørsmål med foreldrene, ikke viser noen sammenheng med det å slutte på skolen. Sett i sammenheng viser imidlertid data at sosial kapital i familien er en ressurs for utdanningen av familiens barn, på samme måte som økonomisk og menneskelig kapital.

SOSIAL KAPITAL UTENFOR FAMILIEN

Den sosiale kapitalen som har verdi for en ung persons utvikling, finnes ikke bare innenfor familien. Den kan også finnes i samfunnet utenfor familien. Her består den i de sosiale relasjonene som eksisterer mellom foreldre, i den lukkingen som fremtrer i denne strukturen av relasjoner. Den finnes dessuten i foreldrenes relasjoner til samfunnets institusjoner.

Virkningen av den sosiale kapitalen utenfor familien på utbyttet av utdanningen kan vi finne ved å undersøke resultater for barn hvis foreldre er forskjellige med hensyn til den spesielle kilden til sosial kapital som vi har diskutert tidligere, nemlig lukking mellom generasjoner. Det finnes ingen direkte mål på lukking mellom generasjoner i våre data, men det finnes en klar indikator. Det er hvor ofte barnet har byttet skole fordi familien har flyttet. For familier som har flyttet ofte, har de sosiale relasjonene som konstituerer sosial kapital, blitt brutt opp for hver flytting. Uansett grad av lukking mellom generasjoner som er disponibel for andre i samfunnet, så er den ikke tilgjengelig for foreldre i mobile familier.

Den logistiske regresjonen viser at koeffisienten for antall flyttinger fra femte klasse er ti ganger standardfeilen. Det er den variabelen som har den sterkeste generelle virkningen av alle variablene i sammenligningen, inkludert målene for menneskelig og økonomisk kapital i familien (sosioøkonomisk status) og de grove målene på familiens sosiale kapital som ble introdusert i den foregående analysen. Hvis vi oversetter dette til en virkning på det å slutte skolen, får vi 11,8 % som «drop out»-rate hvis familien ikke har flyttet, 16,7 % hvis den har flyttet én gang, og 23,1 % hvis den har flyttet to ganger.

I dataene fra undersøkelsenHigh School and Beyond finnes det en annen variasjon mellom skolene som utgjør en nyttig indikator på sosial kapital. Dette er forskjellen mellom offentlige videregående skoler, private videregående livssynsskoler og ikke-religiøse private videregående skoler. De private livssynsskolene er omgitt av et nærsamfunn basert på religiøs organisering. Disse familiene har en lukking mellom generasjoner som er basert på en flerkontekstuell (multipleks) relasjon: uansett hvilke andre relasjoner de har, så er de voksne medlemmer av det samme religiøse fellesskapet og foreldre til barn i den samme skolen. I motsetning til dette er det karakteristisk nok de uavhengige privatskolene som i minst grad er del av nærsamfunnet. Disse skolene har elever som kommer fra forskjellige steder, og deres familier står ikke i kontakt med hverandre. 5 Valg av privatskole er for de fleste av disse foreldrene et individuelt valg, og selv om de støtter barna sine med mye menneskelig kapital, sender de barna sine til disse skolene blottet for sosial kapital.

I undersøkelsenHigh School and Beyond er det data fra 893 offentlige skoler, 84 katolske skoler og 27 privatskoler. De fleste av disse privatskolene er uavhengige skoler, men et mindretall har et religiøst grunnlag. I denne analysen vil jeg først betrakte de andre private skolene som uavhengige privatskoler for å undersøke virkningene av sosial kapital utenfor familien.

Resultatene av disse sammenligningene blir presentert i tabell 2. Punkt 1 i tabellen viser at «drop out»-raten mellom tiende og tolvte klasse er 14,4 % i offentlige skoler, 3,4 % i katolske skoler og 11,9 % i andre private skoler. Det mest slående er den lave «drop out»-raten i de katolske skolene. Raten er en fjerdedel av hva den er i de offentlige skolene, og en tredjedel av hva den er i andre private skoler.

figur

Tabell 2: Tendensen til å slutte på skolen i perioden mellom vårterminen i tiende klasse og vårterminen i tolvte klasse for elever fra skoler med forskjellig grad av sosial kapital i nærmiljøet

Man kan justere «drop out»-ratene med henblikk på forskjeller i elevenes økonomiske, menneskelige og sosiale kapital i de tre skoleslagene. Det kan gjøres ved å standardisere populasjonen i de katolske skolene og andre privatskoler i forhold til elevenes bakgrunn i de offentlige skolene. Vi kan da se at forskjellene i liten grad påvirkes av slike forhold. Videre skyldes ikke forskjellene elevenes religiøse bakgrunn. Katolske studenter i offentlig skole er bare litt mindre tilbøyelige til å slutte på skolen enn ikke-katolikker. Hvor ofte man deltar i religiøse seremonier, noe som i seg selv er et mål på sosial kapital gjennom lukking mellom generasjoner, er klart relatert til tendensen til å slutte, med en «drop out»-rate på 19,5 % blant elevene på offentlige skoler som sjelden eller aldri deltar og 9,1 % blant dem som ofte deltar. Men denne virkningen eksisterer atskilt fra og kommer i tillegg til virkningen av skolenes religiøse orientering. Sammenlignbare tall for elever ved katolske skoler er henholdsvis 5,9 % og 2,6 % (Coleman & Hoffer 1987:138).

De lave «drop out»-ratene i de katolske skolene, fraværet av lave «drop out»-rater i de andre private skolene samt den uavhengige virkningen av hyppig religiøs deltakelse peker alle i samme retning. De viser hvor viktig sosial kapital utenfor skolen - i det voksne samfunnet som omgir den - er når det gjelder utbyttet av utdanningen.

Det er mulig å undersøke dette nøyere. Det var åtte ikke-katolske privatskoler i utvalget («andre private» i analysen over) med et religiøst grunnlag, og mer enn 50 % av skolenes elever tilhørte denne religionen. Tre av dem var baptistskoler, to var jødiske og tre tilhørte andre trossamfunn. Dersom vår slutning er riktig med hensyn til at religiøse samfunn bidrar med lukking mellom generasjoner og følgelig sosial kapital og om betydningen av sosial kapital med henblikk på «drop out» i videregående skole, så skulle disse skolene også vise en lavere «drop out»-rate enn de uavhengige privatskolene. Punkt 3 i tabell 2 viser at deres «drop out»-rate er lavere, 3,7 %, omtrent nøyaktig det samme som i de katolske skolene. 6

De data som presenteres her, gir en indikasjon på hvor viktig sosial kapital er i unges utdanning, eller - som det også kan formuleres - hvor viktig sosial kapital er i utviklingen av menneskelig kapital. Det er likevel en grunnleggende forskjell på sosial kapital og de fleste andre former for kapital. Denne forskjellen har sterke implikasjoner for de unges utvikling. Det er denne forskjellen jeg vil se nærmere på i neste avsnitt.

SOSIAL KAPITAL SOM OFFENTLIG GODE

Fysisk kapital er vanligvis et privat gode, og eiendomsrettigheter gjør det mulig for en person som investerer i fysisk kapital, å sikre seg de goder som den produserer. Følgelig undertrykkes ikke incentivene til å investere i fysisk kapital. Det finnes ingen suboptimal investering i fysisk kapital fordi de som investerer i denne formen for kapital er i stand til å tilegne seg resultatet av sine investeringer. Også når det gjelder menneskelig kapital - i det minste menneskelig kapital som produseres i skoler - er det slik at en person som investerer tid og ressurser for å bygge opp denne kapitalen, også kan høste utbyttet av den. Det skjer i form av bedre betalt jobb, mer tilfredsstillende arbeid eller arbeid med høyere status, eller til og med gleden ved å kunne forstå den verden som omgir en bedre - kort sagt, alle de fordeler et menneske kan ha av utdanning.

De fleste formene for sosial kapital er imidlertid ikke slik som dette. For eksempel vil de sosiale strukturene som muliggjør sosiale normer, og sanksjonene som håndhever dem, ikke primært være til fordel for den eller de som må anstrenge seg for at dette skal skje, men være til fordel for alle som inngår i en slik struktur. I enkelte skoler eksisterer det for eksempel et tett nett av forbindelser mellom enkelte foreldre. De stammer fra et lite antall personer, ofte mødre som ikke har fulltidsjobb utenfor hjemmet. Disse mødrene har selv liten glede av den sosiale kapitalen som omgir skolen. Hvis en av dem bestemmer seg for å slutte med disse aktivitetene, for eksempel ved å ta heltidsjobb, kan det være en fornuftig handling både fra en personlig synsvinkel og fra familiens perspektiv. Fordelene ved den nye jobben kan i stor grad oppveie det tap som oppstår når antall forbindelser med andre foreldre som har barna sine på samme skole, blir redusert. Men å trekke seg tilbake fra disse aktivitetene innebærer et tap for alle de andre foreldrene som er avhengige av disse relasjonene og kontaktene.

På lignende måte kan en avgjørelse om å flytte fra et bestemt miljø, slik at for eksempel faren kan få en bedre jobb, være en helt riktig avgjørelse sett fra familiens synspunkt. Men fordi sosial kapital består av relasjoner mellom personer, kan andre mennesker oppleve store tap når disse relasjonene oppløses, en prosess som de ofte ikke har noen kontroll over. Enkelte av disse tapene impliserer en svekkelse av de normer og sanksjoner som kan støtte skolen i dens arbeid. For hver familie kan de totale kostnadene den opplever som en konsekvens av avgjørelser den og andre familier treffer, langt på vei oppveie fordelene av de få beslutningene den har kontroll over. Men beslutningenes fordelaktige konsekvenser for familien kan i stor grad oppveie de ubetydelige tapene som disse beslutningene medfører for den aktuelle familien.

Det er ikke bare i frivillige organisasjoner, for eksempel PTA (foreldre-lærer-organisasjoner), underinvesteringer av denne typen finner sted. Når en person ber en annen om en tjeneste og dermed pådrar seg en forpliktelse, gjør han det fordi handlingen gir ham et ønsket gode. Han regner ikke med at handlingen innebærer en fordel for den andre fordi den bidrar til å øke fondet av sosial kapital som kan hentes frem ved behov. Hvis det første individet kan tilfredsstille sine behov uten å be om andres hjelp eller ved å få hjelp fra en finanskilde uten selv å pådra seg forpliktelser, vil han gjøre det - og dermed unnlate å bidra til samfunnets sosiale kapital.

Lignende påstander kan fremføres når det gjelder troverdighet som sosial kapital. En aktør som har valget mellom å være pålitelig eller ikke (eller velge om han skal bruke ressurser på et forsøk på å opprettholde tilliten) gjør dette på grunnlag av kostnader og nytte slik han selv opplever det. Hans troverdighet vil gjøre det lettere for andre å handle, og hans manglende troverdighet vil gjøre det vanskeligere for andre å handle. Men dette er forhold som ikke påvirker hans beslutning. Vi kan sette frem en lignende, men mer kvalifisert påstand når det gjelder informasjon som en form for sosial kapital. Et individ som tjener som informasjonskilde for en annen fordi han er godt informert, tilegner seg normalt denne informasjonen til eget bruk, ikke med henblikk på de andre som benytter ham. (Dette er ikke alltid sant. Som Katz og Lazarsfeld 1955 viser, vil «opinionsledere» på et område motta informasjon delvis for å kunne opprettholde sin posisjon som opinionsledere.)

Også for normer må påstanden være kvalifisert. Normer etableres intensjonalt, egentlig for å redusere eksternaliteter, og fordelen ved dem blir vanligvis oppfattet av dem som er ansvarlige for å etablere dem. Men evnen til å etablere og opprettholde effektive normer avhenger av egenskaper ved den sosiale strukturen (som for eksempel lukking) som én aktør ikke har kontroll over, men som blir påvirket av aktørens handlinger. Dette er egenskaper som påvirker strukturens evne til å opprettholde effektive normer. Det er egenskaper som vanligvis ikke er en del av et individs beslutninger, selv om det påvirker dem.

Noen former for sosial kapital har den egenskapen at de gir et utbytte som tilfaller de som har foretatt investeringene. Følgelig vil rasjonelle aktører ikke underinvestere i denne typen sosial kapital. Organisasjoner som produserer et privat gode er et godt eksempel på dette. Resultatet er at det oppstår en ubalanse i samfunnet mellom den relative investeringen i organisasjoner som produserer private goder for et marked, og de sammenslutninger og relasjoner hvor utbyttet ikke tilfaller den eller de som har foretatt investeringen. Det er en ubalanse i den forstand at om de positive ytre tingene som skapes av den siste formen for sosial kapital, kunne internaliseres, ville den finnes i større mengder.

Den sosiale kapitalens karakter av å være et offentlig gode betyr at den er i en grunnleggende annen stilling med hensyn til formålsbestemt handling enn de fleste andre former for sosial kapital. Den er en viktig ressurs for enkeltindivider og vil i stor grad påvirke deres evne til å handle og deres oppfatning av egen livskvalitet. De har muligheter for å frembringe sosial kapital. Men fordi fordelene ved de handlinger som skaper sosial kapital, i stor grad oppleves av andre personer enn aktøren, er det ofte ikke i hans interesse å frembringe den. Resultatet er at de fleste formene for sosial kapital skapes eller ødelegges som biprodukter av andre aktiviteter. Denne sosiale kapitalen oppstår eller forsvinner uten at noen aktivt ønsker det, uten at noen vil frembringe eller avskaffe den. Den sosiale kapitalen er følgelig enda mindre erkjent og tatt hensyn til i sosial handling enn dens allerede lite håndgripelige natur skulle tilsi.

Den sosiale kapitalens karakter av å være et offentlig gode har noen viktige implikasjoner for barn og unges utvikling. Fordi de sosiale og strukturelle betingelsene som får bukt med problemene knyttet til det å skape offentlige goder - det vil si, sterke familier og sterke samfunn - er sjeldnere til stede nå enn tidligere, og vil antakelig bli enda sjeldnere i fremtiden, kan vi forvente at vi kommer til å se en stadig mindre mengde menneskelig kapital legemliggjort i kommende generasjoner. Den opplagte løsningen synes å være at vi må forsøke å mestre problemet med tilgangen på offentlige goder, det vil si sosial kapital som brukes til fordel for barn og unge. Dette vil mest sannsynlig bety at en slags formell organisasjon må byttes ut med den frivillige og spontane organiseringen som tidligere har vært den viktigste kilden til sosial kapital som unge kunne dra veksler på.

KONKLUSJON

I denne artikkelen har jeg forsøkt å introdusere begrepet sosial kapital i samfunnsteorien, som en parallell til begrepene om økonomisk kapital, fysisk kapital og menneskelig kapital - men vevd inn i relasjonene mellom personer. Dette er en del av en teoretisk strategi som innebærer bruk av det rasjonelle handlingsparadigmet, men uten antakelser om atomiske faktorer som er helt ribbet for sosiale relasjoner. Jeg har vist hvordan man kan bruke dette begrepet ved å påvise virkningen av sosial kapital i familien og samfunnet med henblikk på etablering av menneskelig kapital. Det eneste kriterium på menneskelig kapitaldannelse som ble brukt til dette, var et som fortonte seg spesielt knyttet til tilbudet på sosial kapital, nemlig å fortsette i videregående skole til etter eksamen versus å «droppe ut». Både sosial kapital i familien og sosial kapital utenfor den, i det voksne samfunnet som omgir skolen, hadde beviselig stor verdi når det gjaldt å redusere sannsynligheten for å slutte på videregående skole.

I ekspliseringen av begrepet sosial kapital ble tre former identifisert: forpliktelser og forventninger, som er betinget av de sosiale omgivelsenes troverdighet, den sosiale strukturens evne til informasjonsflyt og normer etterfulgt av sanksjoner. En egenskap som deles av de fleste former for sosial kapital, og som skiller den fra andre former for kapital, er dens karakter av å være et offentlig gode. Den aktør eller de aktørene som skaper sosial kapital, tilegner seg vanligvis bare en liten del av de fordeler og goder som den frembringer, et faktum som fører til underinvestering i sosial kapital.

  • 1: Jeg vil takke Mark Granovetter, Susan Shapiro og Christopher Winship for nyttige kommentarer til et tidligere utkast til denne artikkelen. Spørsmål om opptrykk skal rettes til James S. Coleman, Department of Sociology, University og Chicago, Chicago, Illinois 60637.
  • 2: For en diskusjon om viktigheten av empirisk generalisering for økonomien se Black, Coats og Goodwin (1973).
  • 3: Jeg er Susan Shapiro stor takk skyldig fordi hun minnet meg på Gluckmans distinksjon og påpekte relevansen av den for min analyse.
  • 4: Måten menneskelig kapital og sosial kapital utfyller hverandre på i et barns utvikling, antyder at den statistiske analysen som undersøker virkningene av disse størrelsene, skulle anta en bestemt form. Det bør være en interaksjonsterm mellom menneskelig kapital (foreldrenes utdanning) og sosial kapital (en kombinasjon av kriterier som to foreldre i hjemmet, antall søsken og foreldrenes forventninger til barnets utdanning). I den undersøkelsen som det refereres til her, ble det imidlertid bare brukt en enkel additiv modell uten interaksjon.
  • 5: Data fra denne undersøkelsen har ingen direkte mål på graden av lukking mellom generasjoner blant skolens foreldre som støtter denne påstanden. Det er imidlertid slik at det ene målet på lukking mellom generasjoner som finnes i data, antallet flyttinger som har medført skolebytte etter femte klasse, passer med påstanden. Det gjennomsnittlige antallet flyttinger for elever i offentlig skole er ,57, for elever i katolske skoler ,35 og for elever i andre private skoler ,88.
  • 6: Det er altså riktig, selv om det ikke diskuteres her, at mangelen på sosial kapital i familien spiller liten rolle for «drop out»-ratene i de katolske skolene - eller, i de begrepene jeg har brukt: sosial kapital i nærsamfunnet kompenserer delvis for sitt fravær i familien. Se Coleman og Hoffer (1987, kapittel 5).

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS