Magma topp logo Til forsiden Econa

Per Helge Stoveland er jurist og seniorrådgiver i Skattedirektoratet.

Tap ved aksjesalg innenfor konsern

Telenor fikk medhold av Høyesterett i at det forelå fradragsrett for et aksjetap på 8,6 milliarder kroner ved overføring av aksjer til et annet selskap innenfor konsernet.

Selskaper innenfor et konsern anses som egne skattesubjekter. Dette betyr at transaksjoner mellom selskaper innenfor et konsern gis vanlige skattemessige virkninger. Hvis en eiendel overdras fra et selskap til et annet selskap innenfor et konsern, må det som utgangspunkt svares gevinstskatt. Hvis det foreligger tap, skal det som utgangspunkt gis tapsfradrag. Frem til og med 2005 gjaldt dette for alle typer eiendeler.

Fritaksmetoden

Fra og med 2006 har vi fått den såkalte fritaksmetoden, som innebærer at aksjeselskaper stort sett ikke skal svare skatt av aksjegevinster, og at det heller ikke gis fradragsrett for tap. I tilfeller hvor gevinster er skattepliktige, har vi skatteregler som skal gjøre det enklere å organisere virksomheten slik det er forretningsmessig hensiktsmessig. Dette gjelder reglene om konserninterne overføringer og reglene om fusjon og fisjon. Ved bruk av disse reglene vil en kunne utsette gevinstbeskatningen til et senere tidspunkt, typisk når eiendelen selges ut av konsernet.

Hvis det foreligger tap, har skattyteren naturligvis ikke særlig interesse av å benytte seg av slike regler. En har i tapssituasjoner også sett at det blir overført eiendeler mellom konsernselskaper som det er vanskelig å begrunne ut fra forretningsmessige hensyn. Hvis hovedformålet med transaksjonen er å spare skatt, risikerer en at fradragsrett nektes på grunnlag av ulovfestede gjennomskjæringsregler. Hvor grensen går mellom de transaksjoner hvor en må akseptere tapsfradraget og de tilfeller hvor fradrag kan nektes på grunnlag av ulovfestede gjennomskjæringsregler, er flytende. En høyesterettsdom av 17. oktober i år viser at ligningsmyndighetene hadde gått litt for langt når det gjaldt å nekte skattyteren normale skattemessige virkninger av en konsernintern transaksjon.

Saken gjaldt Telenor Eiendom Holding AS (TEH) som i 2001 solgte sin aksjepost på 53,5 % i det danske mobilselskapet Sonofon Holding AS til et søsterselskap i Telenor-konsernet, Dansk Mobil Holding AS (DMH). Salget ga et tap på cirka 8,6 milliarder kroner. TEH krevde fradrag for tapet, noe som ville gi en skattebesparelse på cirka 2,41 milliarder kroner. Ligningsmyndighetene nektet fradrag under henvisning til den ulovfestede gjennomskjæringsregelen.

Fisjon av morselskap

Salget av Sonofon-aksjene var ledd i en omorganisering av Telenor-konsernet, som ble vedtatt av styret i Telenor ASA i november 2000. Det ble blant annet vedtatt at det skulle opprettes underkonsern med et holdingselskap i spissen for hvert virksomhetsområde. Denne omorganiseringen skulle i hovedsak gjennomføres ved fisjon av morselskapet, Telenor Communication AS (TC). TC skulle så rendyrkes som eiendomsselskap. Når Sonofon-aksjene ble overdratt til TEH, hadde dette også sammenheng med en aksjonæravtale som TC hadde med to amerikanske selskaper, som eide de øvrige 46,5 % av aksjene. Aksjonæravtalen stilte blant annet krav om at aksjene måtte eies av en konsernspiss, eller av et datterselskap som ikke hadde andre eiendeler enn Sonofon-aksjene og eiendeler som hadde tilknytning til disse. DMH var et slikt selskap. I tillegg hadde overdragelsen sammenheng med at en skulle legge til rette for å finansiere et eventuelt senere kjøp av de øvrige Sonofon-aksjene ved hjelp av egenkapital.

For Telenor-konsernet var det viktig å opprettholde en høy kredittverdighet («rating») hos de internasjonale kredittvurderingsbyråene. Av den grunn så en det som nødvendig med en form for egenkapitalfinansiering. En så det som lite hensiktsmessig å erverve aksjene ved hjelp av lånefinansiering og emisjon i Telenor ASA. Det ble vurdert en type hybrid-finansiering, som av kredittratingbyråene ville bli ansett som egenkapital. Det måtte da komme en investor inn på eiersiden i det selskapet som skulle eie Sonofon-aksjene. Det var derfor nødvendig å overdra aksjene til et nytt selskap før denne investoren kom inn på eiersiden. Dette oppkjøpet ble det riktignok ikke noe av, men Høyesterett mente dette fremstod som et klart forretningsmessig motiv for aksjeoverdragelsen til DMH.

Fra statens side ble det blant annet hevdet at den formidable skattebesparelsen var tilstrekkelig til å konstatere at salget var hovedsakelig skattemotivert. Det ble også hevdet at det ikke var nødvendig av hensyn til aksjonæravtalen eller den planlagte hybridfinansieringen å overføre aksjene til DMH. I tillegg ble det hevdet at det ikke oppstod noe reelt tap ved aksjesalget, siden det skjedde til et selskap innfor det samme konsernet. Ingen av disse argumentene førte frem.

Skattebesparelsen ikke det viktigste

Høyesterett fant det klart at det ikke var skattebesparelsen som var den viktigste begrunnelsen for aksjeoverdragelsen. Den viktigste begrunnelsen var omorganiseringen av Telenor-konsernet og ønsket om å rendyrke TC som eiendomsselskap. Den forståelsen av aksjonæravtalen som Telenor la til grunn, kunne ikke overprøves av ligningsmyndighetene eller av domstolene i en tvist om gyldigheten av ligningen. Også ønsket om å opprettholde en høy kredittverdighet var et klart forretningsmessig motiv.

Disse forretningsmessige hensyn mente Høyesterett var tilstrekkelige til å hindre gjennomskjæring. I rettspraksis er det også stilt opp et vilkår om at transaksjonen må være illojal, eller stridende mot skattereglenes formål, for at det skal kunne foretas gjennomskjæring. Dette var det ikke nødvendig å gå inn på ettersom Høyesterett kom til at det forelå en tilstrekkelig forretningsmessig begrunnelse. Førstvoterende knyttet likevel noen bemerkninger til det som var fremkommet under prosedyren omkring dette spørsmålet. Staten hadde blant annet hevdet at det var i strid med skattereglenes formål å innrømme fradragsrett fordi tapet ikke påvirket konsernets formuesstilling. Dette var førstvoterende ikke enig i. Når en overdragelse innenfor et konsern først er å anse som en realisasjon, kan ikke dette resultatet nøytraliseres ved bruk av den ulovfestede gjennomskjæringsregel. Det måtte da foreligge andre forhold som medførte at det ville være i strid med formålet med reglene om tapsfradrag å innrømme fradrag. Transaksjonen ga en skattebesparelse på 2,41 milliarder kroner fordi overdragelsen fant sted med et tap på 8,6 milliarder kroner. Det var da fullt ut i samsvar med reglenes formål å innrømme fradrag for dette tapet.

I dette tilfellet forelå det klare forretningsmessige formål. Dermed var det klart at det ikke var grunnlag for gjennomskjæring. Målt i kroner er det mulig en vil kunne si at det var skattebesparelsen som hadde størst betydning. Når det først foreligger et forretningsmessig fornuftig formål for å gjennomføre transaksjonen, viser dommen at det ikke skal foretas noen vurdering av om det er de forretningsmessige formål eller det skattemessige formål som har størst betydning.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS