Magma topp logo Til forsiden Econa

Steinar S. Kvifte er dr.oecon. og statsautorisert revisor. Han er leder for den nordiske IFRS-desken i EY og partner i EY Global IFRS Services i London.

Nina Servold Oppi er utdannet siviløkonom og statsautorisert revisor, og jobber som senior manager i EY.

Per Magne Hansen jobber som rådgiver i fagavdeling regnskap hos EY. Hansen har mastergrad i regnskap og revisjon.

Undervurderer regnskapsprodusentene betydningen av årsregnskaps­rapporteringen?

figurfigurfigur

Sammendrag

Teknologisk utvikling gjør at det som tidligere i liten grad var tilgjengelig informasjon nå kan innhentes ved noen få tastetrykk. Denne utviklingen sammen med regnskapsrapportenes stadig voksende volum og økende kompleksitet har medført at flere stiller spørsmål ved regnskapsrapportenes nytteverdi.

Med dette bakteppet gjennomførte EY og Norske Finansanalytikeres Forening (NFF) en spørreundersøkelse i juni 2013. Analytikere, investorer, og CFO-er ble spurt om hvordan de vurderer nytten av forskjellige kilder i forbindelse med investeringsbeslutninger. I tillegg kartla vi hvilke komponenter av årsrapporten som anses mest nyttig.

Undersøkelsen viser at fortsatt er årsrapporten et veldig viktig hjelpemiddel i investeringsbeslutninger og at notene til regnskapet isolert sett anses som den viktigste informasjonskilden i regnskapet. Regnskapsprodusentene (CFOene) er generelt mer positive til regnskapets nytteverdi. En naturlig målsetning må være å lukke dette «forventningsgapet».

Regnskapets brukere er først og fremst investorer og deres rådgivere (analytikere). Med mindre regnskapet er egnet som beslutningsgrunnlag for disse, er nytteverdien av regnskapsrapporteringen mindre. Den siste tiden har stadig flere hevdet at regnskapet er for detaljrikt, og at den viktige informasjonen drukner i uvesentlige detaljer. Andre mener at måle- og innregningsreglene favoriserer kortsiktig beslutningstaking, og at disse reglene er så komplekse at investorer og analytikere ikke forstår innholdet i regnskapet. Det har også vært hevdet at innslaget av virkelig verdier og estimater er så stort at usikkerheten i regnskapet gjør det mindre nyttig i beslutningstaking.

Med dette bakteppet gjennomførte EY og Norske Finansanalytikeres Forening (NFF) en spørreundersøkelse i juni i år. Vi spurte analytikere, investorer, økonomisjefer (CFO-er) og andre medlemmer av NFF om hvordan de vurderer nytten av forskjellige kilder i forbindelse med investeringsbeslutninger. 309 personer svarte på spørreundersøkelsen, fordelt på følgende grupper:

Tabell 1 Respondenter
 AntallAndel
Analytiker 71 23 %
Investor 98 32 %
CFO 35 11 %
Annet 105 34 %

I kategorien «annet» inngår rådgivere, revisorer, administrerende direktører og andre medlemmer av NFF som ikke er analytikere, investorer eller CFO-er. Kategorien inkluderer altså både regnskapsprodusenter og regnskapsbrukere.

CFO-ene er primært regnskapsprodusenter. Som regnskapsprodusent reflekterer deres vurderinger således snarere forventninger om brukernytte enn faktisk og opplevd brukernytte. CFO-ers vurderinger er likevel særlig interessante ettersom de forteller noe om foretakenes vurderinger av viktigheten av ulike informasjonskilder og regnskapet spesielt.

Som funndata gjengitt i det følgende tilkjennegir, er utslagene i spørreundersøkelsen ofte ikke statistisk signifikante. De er likevel egnet som indikatorer på tendenser, og det er disse tendensene vi i det følgende kommenterer.

Regnskapets betydning sammenlignet med andre informasjonskilder

Det finnes mange forskjellige kilder som kan være nyttige ved investeringsbeslutninger. Felles for dem alle er at de gir informasjon som kan predikere fremtidige kontantstrømmer som normalt er grunnlaget for investeringsbeslutninger. Noen investeringsbeslutninger baseres i tillegg på annet enn ren finansiell informasjon, eksempelvis informasjon om samfunnsansvar.

Vi identifiserte til sammen åtte typer kilder som kan være relevante i forbindelse med investeringsbeslutninger. Hvordan respondentene vurderte nytteverdien av de ulike informasjonskildene, oppsummeres i tabell 2.

Tabell 2 Informasjonskilders nytteverdi. Skalabruk 6 = svært nyttig, 1 = ikke nyttig
 GjennomsnittMedian
En-til-en-møter 4,9 5
Årsrapporten 4,6 5
Analytikerpresentasjoner / kapitalmarkedsdag o.l. 4,5 5
Prospekter / informasjonsmemorandum 4,4 4
Delårsrapport 4,3 4
Børsmeldinger 4,1 4
Investor roadshow 4,1 4
Mediedekning og intervjuer 3,2 3

Kanskje ikke overraskende oppleves en-til-en-møter som den meste nyttige kilden ved investeringsbeslutninger. Dette må ses i lys av at man i en-til-en-møter i større grad enn fra andre kilder kan styre hvilke områder man får informasjon om.

Den kilden som oppleves som mest nyttig etter en-til-en-møter, er årsrapporten, hvor som kjent årsregnskapet inngår. Til sammenligning er delårsrapporter rangert som nummer fem på listen. Dette er for så vidt noe overraskende ettersom mange anser delårsregnskap som en mer tidsriktig offentliggjøring av finansiell informasjon. Foretak notert på Oslo Børs må offentliggjøre sitt delårsregnskap senest to måneder etter balansedagen, mens årsregnskapet må offentliggjøres seneste fire måneder etter balansedagen. Disse fristene speiler også praksis. Figur 1 illustrerer når egenkapitalutstedere (heretter utstedere) på Oslo Børs offentliggjorde årsregnskapet for 2012 og delårsregnskapet for fjerde kvartal 2012.

Figur 1 Tidspunkt for offentliggjøring av årsregnskap og Q4-regnskap* på side 28

Figur 1 Tidspunkt for offentliggjøring av årsregnskap og Q4-regnskap*

figur

* Figuren viser ikke tre foretak med avvikende regnskapsår. Ett foretak som offentliggjorde årsregnskapet 31. mai, vises ikke i figuren.

I gjennomsnitt tar det 50 dager fra delårsrapporten for fjerde kvartal er offentliggjort til årsrapporten med årsregnskapet offentliggjøres. Dette tidsrommet kan fremstå som veldig langt når vi vet at årsregnskapet normalt viser det samme som delårsrapporten. I enkelte tilfeller justeres imidlertid beløp presentert i fjerdekvartalsregnskapet basert på ny informasjon som tilflyter foretaket etter offentliggjøring av delårsregnskapet og årsregnskapet, om enn som regel bare marginalt. Vi vet også at noen utstedere identifiserer feil i regnskapet for fjerde kvartal og derfor korrigerer regnskapet. Hele 21 prosent av utstederne på Oslo Børs endret ordinært resultat etter skatt i årsregnskapet for 2012, sammenlignet med hva de presenterte i fjerdekvartalsregnskapet. For 2011 var andelen 24 prosent. Figur 2 viser hvordan ordinært resultat etter skatt ble endret i 2012 og 2011, målt i forhold til balanseført egenkapital.

Figur 2 Ordinært resultat – endring mellom fjerde kvartal og årsregnskapet. Målt i forhold til bokført egenkapital

figur

At det er en ikke ubetydelig praksis for å justere regnskapstallene etter fjerdekvartalsrapporteringen, kan være en mulig forklaring på hvorfor årsregnskapet anses som et viktigere beslutningsgrunnlag enn fjerdekvartalsrapporten, til tross for at sistnevnte er langt mer tidsriktig. En annen mulig forklaringsvariabel er innslaget av ekstern verifisering av årsregnskapet (revisjon), noe som oftest ikke gjelder delårsrapporter.

Regnskapsprodusenter (herunder CFO-er) vet at det er en balanse mellom å rapportere tidsriktig og det å rapportere pålitelige tall. Ventes det for lenge, mister informasjonen aktualitet; rapporteres det for tidlig, øker risikoen for at informasjonen inneholder vesentlige feil. I USA er det gjort forskning som viser at mer tidsriktig rapportering ikke utelukkende oppleves som positivt. 1 Når fristen for rapportering av 10-K, som inkluderer årsregnskap, ble redusert fra 90 dager til 75 dager i 2003, var faktisk konsekvensen at markedet anså 10-K-rapporteringen for foretak med markedsverdi under 700 millioner dollar som mindre nyttig. Det som her omtales som nytte, er mer presist beskrevet som markedsreaksjon, altså utslag i markedsprisingen som reflekterer at den nye informasjonen har påvirket markedsaktørenes beslutninger. Det ble ikke observert signifikante forskjeller for øvrige foretak. Når fristen for rapportering av 10-K ble redusert ytterligere til 60 dager i 2006 for foretak med markedsverdi over 700 millioner dollar, var imidlertid konsekvensene betydelig nytteøkning.

En annen åpenbar potensiell forklaring på den større vektleggingen av årsrapportene er at årsrapporten inneholder langt mer utfyllende noteopplysninger. Som nærmere redegjort for under er den utfyllende informasjonen i notene av stor betydning for investorer og andre som bruker regnskapene. Når fjerdekvartalsrapporten er sammenfattet og som regel veldig snau med tilleggsopplysninger, er det kanskje naturlig at denne taper relevans i beslutningsøyemed. På mange måter taper de sammenfattede delårsrapportene relevans for hvert kvartal som går. I første kvartal er den utfyllende informasjon som ble gitt i sist avlagte årsregnskap, fortsatt relativt tidsriktig. I fjerde kvartal er det veldig lenge siden sist avlagte årsregnskap, og aktualiteten av de utfyllende opplysningene i det årsregnskapet er således i mange tilfeller lav.

Som nevnt er det nærliggende å anta på bakgrunn av funnene i undersøkelsen at de utdypende tilleggsopplysningene som gis i årsregnskapet, har stor verdi i beslutningsøyemed. Når det er sagt, er det imidlertid viktig å presisere at vi i undersøkelsen rettet oppmerksomheten mot års- og delårsrapportene, og ikke spesielt mot års- og delårsregnskapet. En alternativ forklaring på rangeringsforskjellen kan således også utledes fra øvrig informasjon i rapportene, for eksempel fra den normalt langt mer omfattende ledelsesrapportering i årsrapportene enn i delårsrapportene. Det er imidlertid i den sammenheng interessant å notere seg at ledelsesrapporteringen generelt tillegges mindre vekt som beslutningsgrunnlag enn regnskapet.

CFO-er er som kjent produsenter av informasjon som brukes ved investeringsbeslutninger. Derfor er det interessant å sammenligne hva CFO-er antar er nyttig, med svarene til investorer og analytikere som er brukerne av informasjonen. Figur 3 viser hvilke kilder henholdsvis CFO-er, investorer og analytikere opplever som mest nyttig.

Figur 3 Informasjonskilders nytteverdi

figur

Både produsentene av informasjonen og brukerne av informasjonen er enige i at en-til-en-møter er den mest nyttige kilden. Dette er ikke overraskende. For øvrig er rangeringen noe ulik. Alle grupper rangerer årsrapporten som noe mer nyttig enn delårsrapporten. De underliggende dataene viser imidlertid at analytikerne mener at analytikerpresentasjoner, årsrapporten og delårsrapporter er tilnærmet like nyttige. For denne gruppen er delårsrapporten vurdert nesten like nyttig som årsrapporten. For investorene er det en litt klarere «favorisering» av årsrapporten over kvartalsrapporten. Produsentene av informasjonen (CFO-ene) mener at delårsrapporten er betydelig mindre nyttig enn årsrapporten.

Hvordan respondentene rangerte delårsrapporter i forhold til årsrapporter, samsvarer med hvordan en gruppe investorer svarte i en internasjonal undersøkelse utført av EY. 2 Mest nyttig i den internasjonale undersøkelsen var årsrapporten, fulgt av investorpresentasjoner og en-til-en-møter. Delårsrapporter ble av investorer rangert som nummer 6.

En annen interessant observasjon er at regnskapsprodusentene i spørreundersøkelsen (CFO-ene) mener at prospekter og informasjonsmemorandum er bortimot like viktige som en-til-en-møter. Analytikere og investorer rangerer disse kildene til informasjon langt lavere.

Den kilden som ble vurdert som minst nyttig av CFO-ene, investorene og analytikerne, var mediedekning og intervjuer. Forklaringen kan være at denne kilden i større grad enn andre fremstår som en markedsføringskanal. Hvilken informasjon som gis i medier, og hvordan den gis, følger i utgangspunktet ikke et fast rammeverk. Derfor kan informasjonen som finnes, oppleves som mindre pålitelig enn det som kan hentes fra andre kilder.

Årsrapportens og årsregnskapets bestanddeler

I den andre delen av spørreundersøkelsen ble oppmerksomheten rettet mot de ulike bestanddelene av årsrapporten og årsregnskapet. Formålet med dette var å få innsikt i bruken av de ulike delene og også informasjon om hvor en opplever at forbedringspotensialet er størst.

Den følgende tabellen oppsummerer respondentenes vurdering av de ulike bestanddelene:

Tabell 3 Årsrapportens bestanddelers nytteverdi. Skalabruk 6 = svært nyttig, 1 = ikke nyttig
 GjennomsnittMedian
Noter 5,1 5
Balanseoppstilling 4,8 5
Resultatoppstilling 4,7 5
Kontantstrømoppstilling 4,7 5
Ledelsesrapportering (utover årsberetningen) 4,1 4
Egenkapitaloppstilling 4,1 4
Årsberetningen 4,0 4

Det er naturligvis noe misvisende å be om en rangering av de ulike bestanddelene av regnskapet ettersom regnskapet utgjør en helhet der ingen av bestanddelene alene er meningsfulle. En rangering gir likevel nyttig innsikt i bruken av regnskapet, og særlig når en observerer at notene anses å ha størst nytteverdi. Det illustrerer at tilleggsopplysninger representerer en viktig informasjonskilde for brukerne. Den ikke uvanlige nedprioriteringen av informasjonsgivning i noter blant regnskapsprodusenter representerer i realiteten en undervurdering av notene som informasjonskilde. Videre underbygger dette antakelsen om at forskjellen i rangering mellom års- og delårsrapporter i hvert fall til dels kan forklares med den langt mer utstrakte tilleggsinformasjonen i årsregnskapene. Rangering av årsberetningen, annen ledelsesrapportering og årsregnskapet er enklere å forsvare enn rangeringen av regnskapets bestanddeler ettersom disse i mindre grad representerer integrerte deler.

Figur 4 Årsrapportens bestanddelers nytteverdi

figur

Som figur 4 viser, er notene den mest nyttige kilden hos både regnskapsprodusenter og regnskapets brukere. Balanse-, resultat- og kontantstrømoppstillingene anses tilnærmet like nyttige. Minst nyttig av årsregnskapets bestanddeler er årsberetningen, noe som kan forklares med at informasjonen er en gjentakelse av opplysninger gitt andre steder i årsregnskapet eller i årsrapporten for øvrig. Forklaringen kan potensielt også være at denne rapporteringen ikke er underlagt de samme restriksjoner og kvalitetskrav gjennom krav om ekstern revisjon.

Spørreundersøkelsen indikerer at særlig analytikerne vektlegger notene som informasjonskilde, men forskjellene mellom respondentgruppene er ikke signifikant forskjellige. En skal derfor være forsiktig med å trekke konklusjoner på dette datagrunnlaget. Det er imidlertid interessant at 60 prosent av analytikerne og 40 prosent av investorene (brukere) anser notene som «svært nyttig», mens bare 20 prosent av CFO-ene (produsenter) vektlegger notene tilsvarende mye. Denne forskjellen gir grunnlag for å stille spørsmålet om hvorvidt regnskapsprodusentene undervurderer betydningen av notene, og dermed i for liten grad bidrar til formålstjenlig tilgjengeliggjøring av tilleggsinformasjonen.

I figur 5 illustreres forskjellene mellom de ulike respondentgruppene i vurderingen av noteopplysningenes beslutningsnytte:

Figur 5 Noters nytteverdi

figur

Som nevnt innledningsvis har det vært reist en del kritikk mot IFRS-regnskapenes omfang og informasjonens tilgjengelighet, herunder også tilrettelegging for enkel identifikasjon av den mer vesentlige informasjonen. De siste par årene har det vært gjennomført en rekke ulike prosjekter i regi av standardsettere, regulerende myndigheter og andre organisasjoner med det formål å kartlegge om IFRS-regnskapene tilslører den underliggende finansielle informasjonen. IASB har nylig igangsatt et «ryddeprosjekt» der formålet er å gjøre endringer i flere standarder for bedre å tilrettelegge for en hensiktsmessig strukturering og prioritering av tilleggsopplysningene.

På den bakgrunn ble respondentene i undersøkelsen bedt om å vurdere ulike påstander om årsrapporten. Disse er gjengitt i tabell 4.

Tabell 4 Påstander om årsrapporten. Skalabruk: 6 = svært enig, 1 = svært uenig
 GjennomsnittMedian
Årsregnskapet (regnskapsoppstillinger og noter) er hensiktsmessig strukturert slik at nyttig informasjon er lett tilgjengelig 4,0 4
Noteinformasjonen i årsregnskapet er for generell og ikke tilstrekkelig detaljert. 3,6 4
Årsregnskapet (regnskapsoppstillinger og noter) inneholder for mange uvesentlige detaljer slik at viktig informasjon er vanskelig å finne 3,5 3
Årsrapporten for norske selskaper publiseres tidsriktig for bruk som kilde ved investeringsbeslutninger 3,5 3

Funnene i vår undersøkelse fremstår som noe nøytrale. For eksempel er majoriteten av respondentene verken enig eller uenig i påstanden om at «noteinformasjonen i årsregnskapet er for generell og ikke tilstrekkelig detaljert». En nærmere analyse av svarene viser derimot at de ulike gruppene har noe ulik oppfatning.

Figur 6 viser i hvilken grad analytikerne, CFO-ene og investorene er enige i påstanden.

Figur 6 Noteinformasjonen i årsregnskapet er for generell og ikke tilstrekkelig detaljert

figur

Som figuren viser, skiller CFO-enes svar seg noe ut. CFO-ene mener i større grad enn analytikerne og investorene at noteinformasjonen ikke er for generell, og at noteinformasjonen faktisk er tilstrekkelig detaljert. Dette indikerer at brukerne etterspør mer detaljert og spesifikk informasjon enn det produsenten finner tilstrekkelig.

Dette kombinert med regnskapsbrukernes vektlegging av notene som informasjonskilde, jf. kommentarene over, underbygger at regnskapsprodusentene i større grad enn det som er gjeldende praksis, bør tilstrebe mer effektiv kommunikasjon gjennom notene.

Oppsummering

Formålet med den finansielle rapporteringen er å gi beslutningstakere, først og fremst representert ved investorer og deres rådgivere, et grunnlag for å fatte gode investeringsbeslutninger. I tillegg skal den finansielle rapporteringen gi de samme brukerne et verktøy for å vurdere hensiktsmessigheten av ledelsens disposisjoner og beslutninger.

EY og NFFs spørreundersøkelse indikerer at regnskapsprodusentene undervurderer betydningen av den finansielle rapporteringen. Videre reiser undersøkelsen spørsmål ved om noteinformasjonen tillegges for liten vekt av regnskapsprodusentene.

I en tid der mye kritikk har blitt fremmet mot regnskapets nytteverdi og utvalgte deler av regnskapene, herunder noteinformasjonen, er funnene som er gjengitt i denne artikkelen, viktige. Målet fremover må være tilgjengeliggjøring av den sentrale informasjonen i regnskapene.

Denne artikkelen er utdelt som et særtrykk til deltakere på Børs- og IFRS konferansen i september 2013 og er også publisert på ey.no.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS